hits

Melodrama av Lorde (Musikk)

Hei og takk for sist! I dag vil jeg skrive litt om Lordes siste album, Melodrama. Albumet ble gitt ut i 2017, men jeg hører fortsatt såpass mye på det at jeg syns det var verdt en anbefaling. Melodrama er skrevet i kjølvannet av Lordes brudd med sin kjæreste i 2016, men sier selv at det er et album om å være alene, ikke om kjærlighetssorg. Dette syns jeg stemmer veldig godt, og det er absolutt noe som gjorde albumet så utrolig interessant for meg. Det finnes veldig mange gode sanger om kjærlighet og kjærlighetssorg, og jeg har selv relatert til musikk for å komme over kjærlighetssorg. Men hva med det som kommer etter sorgen?

Albumet starter med sangen Green Light, som handler om at man ønsker grønt lys på å gå videre. Det er en veldig upbeat sang, og den resonnerer med meg; noen ganger føler man på at man kjenner noen og man ser dem, og andre ser dem ikke i samme lys. Særlig denne linja

She thinks you love the beach, you're such a damn liar

syns jeg er beskrivende for en følelse man kan ha om andre mennesker. Fordi helt ærlig, hvem bryr seg egentlig om du liker stranda eller ikke? Det handler om å føle på at du kjenner noen bedre enn andre gjør, at de går videre og at ting er i endring. Det er en pangstart på den prosessen det er når man plutselig er alene. Lydbildet er heller kaotisk og energisk enn det er trist, og Lorde har uttalt at hun drakk mer og fant en slags flukt gjennom alkoholen. 

Det er da veldig passende at neste sang heter Sober. Lorde synger om tilstanden av beruselse der man gjør ting man ellers ikke ville gjort, at man bryr seg mindre, tar flere sjanser; men hva gjør man når man blir edru? Ikke bare er sangen jævlig kul, med litt blås i refrengene, og et slags ekko av Lorde bak hovedvokalen. Den er også noe de fleste som nylig har entret voksenlivet kan relatere til. 

Homemade Dynamite og The Louvre hører jeg ikke så mye på, men de er også bangers i sin egen rett. De passer godt for sene sommernatter og nye begynnelser, og det er en ganske vill, men kanskje sann, påstand at den nye forelskelsen eller romansen er dynamitt og at den kan henges opp i the louvre. På bakrommet da, men fortsatt louvre. 

Videre kommer mine favorittsanger, Liability og Hard Feelings/Loveless. Jeg vet ikke om det er fordi jeg og Lorde er ca. like gamle, men jeg kjenner meg så sykt igjen i mye av det hun sier og særlig det å være for mye. Liability handler om nettopp å være for mye, å føle sterkt, gjøre store ting og være litt forelska i livet kanskje. At andre ikke kan håndtere det, at det er spennende i starten, men utmattende på lang sikt. Jeg har ikke hørt noen sette ord på det i musikk før (kanskje jeg bare ikke har hørt nok), og det er så fint å høre sårbarheten i å kunne si at andre har sagt man er for mye. Hva skal man liksom gjøre, kutte vekk deler av seg selv for at andre skal være fornøyd? Det går jo ikke heller. På et eller annet tidspunkt tror jeg alle har følt på å være for mye for noen, men det varer heldigvis ikke for alltid og omsider pleier det dukke opp folk som syns du er akkurat passe. 

Hard Feelings/Loveless kan jeg nesten ikke beskrive, men det er noe med instrumentene og atmosfæren av hele sangen. Det å føle på at man er på slutten av noe er ikke enkelt, men jeg blir jævla melankolsk av denne sangen. Hver gang jeg hører på denne sangen blir jeg nostalgisk. Her er det to sitater som særlig skiller seg ut for meg;

Please could you be tender // And I will sit close to you // Lets give it a minute before we admit that were through

Jeg vet ikke hva det er, men det er noe med den forsiktige forespørselen om å ta et minutt sammen i sårbarhet før man skiller lag. Å ta tiden til hjelp, rett og slett. Føle litt på ting. Den andre linjen er

I care for myself the way I used to care about you

Fordi det er nettopp dette som er det jeg tar med meg fra dette albumet, som gjør at jeg syns det ikke bare handler om kjærlighetssorg men kjærlighet til seg selv. Å ta den kjærligheten du bruker på noen andre og gi den til deg selv er noe av det beste du kan gjøre for deg selv. Og så er det noe med overgangen til "Loveless", der Lorde sier vår generasjon er kjærlighetsløs og at om personen hun liker ignorerer at hun ringer, så er det greit, for hun liker det. Det er jævla dysfunksjonelt, men beskrivende for en slags destruktiv kjærlighet der man ikke alltid gjør det som er best, verken for seg selv eller andre. 

Så kommer Sober II (Melodrama), en slags throwback til den første Sober. Etter både sanger om nye forelskelser og så om å være alene og å avslutte noe, så passer det fint med en påminnelse om at det er ikke så lett å vite hva man gjør når man blir edru igjen. Edru er jo greit nok å ikke være rusa, men hva om rusen også er forelskelsen og alt som kommer med det? Hva man gjør etter det er ikke så lett å vite. 

En annen favoritt fra denne plata (jeg har mange), er Writer in the dark. Den er mørk og melankolsk, på en måte et savn etter en kjent og trygg havn i livet, men også veien videre. Det er noe tofoldig med mange av låtene på dette albumet, nettopp det å savne samtidig som man går videre. Det tror jeg er sunt, og det er også, om jeg kan si det, veldig inspirerende. Tror de fleste har følt på at selv om de går videre fra usunne situasjoner eller ting som man rett og slett har vokst fra, så er det fortsatt lov å savne det. Det betyr ikke at man har gjort feil eller at det var dumt å for eksempel være med noen, men at man er menneskelig. I refrenget sier Lorde at hun skal elske personen til hun dør, men at hennes hemmelige kraft er at hun skal finne en måte å leve uten. Det er nettopp det alt handler om, at man kan bli så jævla oppslukt av forelskelse og kjærlighet men det betyr ikke at man ikke kommer seg videre. Det er liksom lov. 

Supercut er en hyllest av alt som var, men ikke lenger så trist, men igjen upbeat og på vei videre. Man kunne kanskje gjort alt riktig og funnet ut av det, men istedenfor er det bare en såkalt supercut der minnene spiller i fortfilm og det er nok. Igjen kommer kontrastene med en reprise av Liability, der det igjen er Lorde som er for mye og står alene igjen. 

Perfect Places er den perfekte avslutningen av dette albumet fordi den klarer å putte de ca. tusen ordene jeg har brukt på dette albumet i en sang på 4 minutter. Kjærlighetssorg er noe som går jævla opp og ned, med mye kontraster og følelser som ikke gir mening, men Perfect Places får det til å føles ut som at det går bra, alt er ok, og vi finner ut av det til slutt. Ta det med ro, ikke gidd å stresse. Håp på en bedre fremtid. Litt om ungdomsopplevelsen, om drugs (tror jeg?) og at man er ung og dum. Men det er lov, det. Å være ung og dum er vel et ganske sentralt tema i både Melodrama og den type vill forelskelse og sorg som Lorde beskriver i musikken sin. Derfor hører jeg på det igjen og igjen og igjen.

Elise 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

FeministPerspektiv

FeministPerspektiv

23, Oslo

På denne bloggen vil vi skrive om populærkultur (film, bøker, musikk, etc) fra et feministisk perspektiv, særlig med tanke på et skeivt/queer perspektiv (LHBT). I tillegg vil det i ny og ned bli andre temaer med et feministisk perspektiv. Bloggen drives av Elise og Lee. Vi støtter Sunn Fornuft. Kontakt: feministperspektiv@gmail.com Twitter: @fperspektiv Facebook: @feministperspektiv

Follow

Kategorier

Arkiv