Kvinner med agens: Baby Driver (film)

Jeg likte Spider-Man: Homecoming. Jeg gjorde virkelig det - det var en herlig, morsom film med mangfoldig casting som spilte mer på hvordan det er å være tenåring enn på det å ha superkrefter, og som tillot Peter Parker å være både ufattelig smart og ufattelig dum. På mange måter var det akkurat det jeg ville ha fra en Spider-Man-film. Den er likevel ikke ufeilbarlig, og ett problem som ble pekt ut er at selv om det er tre ganske sentrale kvinnelige karakterer i filmen (Michelle, Liz, og May), så gjør de ikke så veldig mye. De eneste måtene de påvirket plottet på var ved å eksistere sammen med Peter så han kunne handle rundt dem, ikke med direkte handling.

Det er en problematisk tendens i filmer og annet media med mannlige hovedroller, filmer som skal appellere til det streite, mannlige publikum, at kvinnelige karakterer ikke tillates å forstyrre narrativet direkte. De kan fungere som deler av det avløsende elementet som setter i gang plottet (en kvinne blir drept/kidnappet og mannen må hevne seg/få henne tilbake), som den som konstant må reddes fordi de snubler inn i farlige situasjoner, og best (les: verst) av alt, som trofeer som skal vinnes innen slutten.

Baby Driver er absolutt ikke perfekt når det kommer til de kvinnelige karakterene sine. For det første er det bare to/tre av dem (kommer an på om man teller den avdøde moren til Baby som man ser i flashbacks), for det andre er det veldig tydelig hvem det er som tar kontroll, og for det tredje blir de ganske rett ut brukt som indirekte motiverende elementer for mennene. Likevel vil jeg argumentere for at den ikke er fullstendig håpløs, og at den gjør bedre bruk av kvinnelige karakterer enn mange andre filmer.

Kort oppsummert er det en heistfilm om en getawaysjåfør som heter Baby som har tinnitus og derfor hører på musikk hele tiden, og hans forsøk på å komme seg ut av bransjen. Det beste med filmen er uten tvil det tekniske - den er visuelt fantastisk og musikkbruken er så godt som perfekt - men plottet/dialogen er mer enn solid nok til at jeg vil kalle det en generelt bra film. 

Det faktumet at både Darling og Debora tydelig har egen agens, ønsker, og handlekraft er ikke egentlig imponerende; det burde være ganske standard. Det er mer imponerende at Darling aldri tar baksetet (annet enn det bokstavelige baksetet i bilen) i actionsekvensene hun er i, og at hun går til angrep til samme grad som de andre: like nådeløst og effektivt. Hun ser veldig Instagram ut, uten tvil, og hun har noen linjer angående Buddy, mannen hennes, som jeg godt kunne klart meg uten, men hun er fryktløs og brutal, som jeg setter endeløst pris på. 

Debora er ikke like frampå og aggressiv som Darling - selv om hun har sine øyeblikk av handling som jeg vil si er bra, men som gir bort litt for mye av plottet til at jeg kan diskutere dem her - men en ting jeg liker virkelig godt er at i mange scenarioer er det den kvinnelige karakteren som adopterer mannens mål og drømmer. I Baby Driver, derimot, er det Baby som får høre hva Deboras ambisjoner er og adopterer dem som sine egne. Han er den målløse forbi at han vil avslutte jobben sin som getawaysjåfør, og det er hun som har planen, selv om hun mangler midlene for å sette den i gang. 

Jeg skal ikke late som om filmen gjør revolusjonerende greier med mannlige karakterer - for det meste er de ganske standardtyper mtp. menn i slike filmer - men det oppstår øyeblikk av genuine følelsesmessige forbindelser mellom menn som jeg syns er utrolig fine. Spesielt forholdet mellom Baby og fosterfaren hans (som, forresten, er sykt fint i seg selv: at han har en fosterfar som tok ham inn alene) er veldig varmt og fint, og det burde absolutt vært vanligere å se menn være genuint gode mot hverandre i media.

Det jeg prøver å si er at jeg har ingen illusjoner om at dette er en feministfilm eller at den er banebrytende når det kommer til karakterer og kjønnsroller, men den er heller ikke forferdelig. Den er helt grei. Den er også bra nok teknisk sett til at jeg kan si at jeg elsker den og absolutt vil anbefale å se den på kino om du liker denne typen filmer. Filmen kommer ut på kino 4. august (altså i morgen når dette innlegget publiseres)!

− Lee Kvåle

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

FeministPerspektiv

FeministPerspektiv

22, Oslo

På denne bloggen vil vi skrive om populærkultur (film, bøker, musikk, etc) fra et feministisk perspektiv, særlig med tanke på et skeivt/queer perspektiv (LHBT). I tillegg vil det i ny og ned bli andre temaer med et feministisk perspektiv. Bloggen drives av Elise og Lee. Vi støtter Sunn Fornuft. Kontakt: feministperspektiv@gmail.com Twitter: @fperspektiv Facebook: @feministperspektiv

Follow

Kategorier

Arkiv

hits