Skeiv søndag: Three Generations (film)

Om det er noe vi har lært i løpet av de siste årene så er det at å lage filmer om transpersoner er vanskelig. Eller, i teorien er det vel ikke vanskeligere enn å lage andre filmer, men folk har hele tiden store problemer med det.

Det var en del negativ tilbakemelding da Three Generations kom ut, og mye av denne tilbakemeldingen reflekterte problemene med at filmen da het About Ray og ble markedsført som en film om en pre-T tenåringsgutt. Videre var det i forkant (og etterkant) mange som var sinte pga castingen av Elle Fanning som Ray, og dette ble ikke gjort bedre av at regissøren ofte refererte til Ray som en jente når hun snakket om filmen, samt hadde noen uheldige uttalelser/ideer om transgutter. Det skal jeg ikke begynne å forsvare; vi må bare prøve å se på filmen som et resultat separat fra uttalelsene til regissøren.

På tross av alt dette: da jeg så traileren for første gang begynte jeg å strigråte. Jeg hadde aldri sett en film som omhandlet noen som var lik, eller tilnærmet lik, meg, og bare å vite at en slik film faktisk var på vei, var så jævlig sterkt. På det tidspunktet hadde jeg heller ikke blitt operert − operasjon var ikke på horisonten engang − men var likevel sikker på identiteten min. Jeg var sikker på det umiddelbare målet. Mange filmer om skeive tenåringer handler om prosessen med å finne ut av hvem du er og hva følelsene dine betyr, men dette er ikke en film om noen som prøver å finne ut av hvem de er. Ray vet det allerede, er ikke i tvil, han prøver bare å ta det første steget mot å bli den han vet han er.

Uansett, nok om hvorfor jeg personlig trengte denne filmen: det er faktisk ikke en dårlig film. Jeg nevnte over at det var et problem at filmen ble markedsført som About Ray, og grunnen til dette er at filmen handler ikke faktisk om Ray. Det er ikke han som er hovedpersonen. Hovedpersonen er moren hans, spilt av Naomi Watts, og det indre plottet hennes er at det er vanskelig for henne at sønnen hennes skal begynne å ta testosteron. Da filmen var About Ray ble dette enda en film "om" en transperson som egentlig handler om cismenneskene rundt dem som må lide som følge av "tilstanden" til transpersonen. Naturligvis er det fortsatt irriterende at dette er hovedfokus i filmen når det absolutt ikke er hun som har det verst, men dette er en konsekvens av ulike prioriteringer hos de som har laget filmen og de som ser filmen. Jeg hadde likt filmen bedre om filmen faktisk var om Ray, men for det den prøvde å være, så var den ikke ille.

Det eneste problemet jeg egentlig hadde med Ray som en karakter var at han ikke hadde en konsekvent troverdig respons til å bli kalt jente/at familien diskuterer legitimiteten av kjønnsidentiteten hans. Vi reagerer alle forskjellig på ting, men jeg ville personlig hatt en veldig sterk reaksjon om et familiemedlem jeg var glad i veldig tydelig mente jeg bare var lesbisk, ikke faktisk trans, og alle de andre tingene Dodo, bestemoren til Ray, presterer å si ved middagsbordet. Dette er ikke et dårlig konsept for en scene, og bestemoren til Ray er en utrolig viktig og god karakter: hun er en eldre lesbisk kvinne som bare ikke helt forstår hvordan LHBTQ-bevegelsen ser ut i dag fordi hun aldri har trengt å forholde seg til noe annen enn L, G, og kanskje B. Filmen er god på å argumentere mot utsagnene hennes, og å vise at selv om hun mener godt så tar hun feil, men for å komme tilbake til hovedpoenget i denne paragrafen: Ray virker bare mildt oppgitt når han peker ut hvor feil hun tar. På tross av denne rolige responsen på noe som jeg av personlig erfaring kan si gjør dritvondt, så har han eksplosive reaksjoner til ting som har direkte med testosteronbehandlingen å gjøre. Det er mulig dette var hensiktsmessig, men kontrasten mellom disse to reaksjonsvariantene landet ikke helt for meg. 

Jeg vil bare understreke at Dodo en utrolig viktig karakter, og på tross av hennes litt konservative synspunkt på transpersoner så syns jeg personlig hun og partneren hennes Honey er absolutt herlige. De er et eldre lesbisk par som begge er i live og lykkelige med hverandre, skjelden vare i media, og måten de er skrevet på gjør dem troverdige og likbare. 

Filmen har dessverre litt problemer med at den prøver å gjøre for mye, så det er noen plottpunkt som ikke helt passer inn i puslespillet den legger. For eksempel er det noe familiedrama mellom moren til Ray og den fraværende faren hans, og jeg kan virkelig ikke understreke nok hvor uinteressant det var i kontrast med resten av filmen. Det var også et bittelite romantisk plott hvor Ray tilsynelatende var småforelsket i en jente på skolen sin, og til syvende og sist så gikk det bare ingen steder. Ingenting skjedde. Jeg forventet ikke at det faktisk skulle bli noe, men det ville vært en god ting å ta opp hvordan det er å være trans og interessert i noen som ser deg som noe annet enn det du er og som ikke er interessert i det de ser deg som. Det hadde vært mye mer interessant (imo) enn tidligere nevnte familiedrama. 

Alt i alt vil jeg si filmen er god om transproblematikk, på tross av en problematisk regissør og enkelte uheldige elementer, og det er få nok filmer om transgutter som ikke ender i tragedie til at jeg vil anbefale den. Filmen er tilgjengelig på iTunes!

− Lee Kvåle

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

FeministPerspektiv

FeministPerspektiv

22, Oslo

På denne bloggen vil vi skrive om populærkultur (film, bøker, musikk, etc) fra et feministisk perspektiv, særlig med tanke på et skeivt/queer perspektiv (LHBT). I tillegg vil det i ny og ned bli andre temaer med et feministisk perspektiv. Bloggen drives av Elise og Lee. Vi støtter Sunn Fornuft. Kontakt: feministperspektiv@gmail.com Twitter: @fperspektiv Facebook: @feministperspektiv

Follow

Kategorier

Arkiv

hits