The OA (serie)

På dette punktet har nok de fleste som bruker Netflix, samt en god del som ikke gjør det, sett at de har en ny original serie kalt The OA. Det er nesten ingen hype rundt denne serien i sammenligning med fjorårets Stranger Things, som er forståelig, men også litt trist, for selv om den ikke på langt nær er like bra som Stranger Things, så fortjener den likevel oppmerksomhet.

The OA handler i stor grad om død og isolasjon, og misforstå meg rett, konseptet er virkelig interessant og det er veldig mye man kunne skrevet om, men det som står ut for meg er måten den behandler karakterene sine. Serien tar en del karakterer som i andre serier fort kunne falt inn i troperoller og gjør dem flerdimensjonale.

I tillegg har serien en transgutt spilt av en faktisk transgutt, så jeg mener, det hjelper en del.

Det er alltid veldig interessant for meg når serier veldig seriøst tar for seg spørsmål rundt maskulinitet og hvordan samfunnet ikke tillater menn enkelte emosjonelle friheter, og det har The OA gjort på en utrolig bra måte. Karakterene Steve og French er spesielt bra eksempler på dette. Steve er voldelig, har blitt kategorisert som mobber (ikke ufortjent), og er ikke spesielt skolesmart, og oppførselen hans blir ikke unnskyldt, men den blir heller ikke avskrevet som et problem som ikke kan løses. French, som gutten som klarer å få stipend og fra utsiden virker som om han har alt på plass har sine egne ganske seriøse problemer å deale med, og selv om jeg føler de kunne utforsket det mer, så er de til stede.

Det er også, som nevnt, en transgutt i The OA ved navn Buck Vu, og hele den karakteren var slik en herlig ting å oppleve. Ikke bare spilles han av en faktisk transgutt, men det er heller ingen i serien (andre enn faren hans) som på noe som helst tidspunkt bruker feil navn eller pronomen, og det at han vil gå på T er bare behandlet som en ting. Det er aldri noen som spør om han vet hva han vil eller om han egentlig er sikker.

Videre, som var veldig overraskende og fint, måten de humaniserer lærerfiguren på er utrolig hyggelig. I begynnelsen virker hun som om hun kommer til å være et hinder for protagonistene, som den litt typiske usympatiske læreren som ikke forstår elevene sine, men det varer ikke lenge, og det er fint å se en human og rundet versjon av en slik karakter. Jeg føler at ofte er det mannlige lærere som ender opp med å være de sympatiske, de som kan fungere som 'mentorer' for elevene sine, med mindre de kvinnelige lærerne er veldig unge, og de middelaldrende kvinnelige lærerne er ofte negative og direkte kjipe.

De eneste klagene jeg egentlig har er mangel på skikkelig lead-up til en veldig stor ting som skjer mot slutten av sesongen, samt at jeg personlig ville foretrukket om de fokuserte mer på den 'nye' gjengen enn på gjengen i fortellingen til OA, men forhåpentligvis vil sesong to gå mer i den retningen. Jeg vil gjerne utforske mer av den dybden vi fikk et lite innblikk på i sesong en.

The OA er et snålt, artig, og samtidig blodig seriøst show som jeg absolutt vil anbefale. Det er ikke alltid det lander helt med ting det vil gjøre (slutten spesielt sliter litt med de praktiske aspektene av storytelling), men for det meste var det en god opplevelse, og jeg angrer ikke på at jeg så det. Det fortjener absolutt mer oppmerksomhet enn det har fått så langt.

Serien er tilgjengelig på Netflix!

Lee Kvåle

PS. Om du skal se serien, prøv å følg med på de små tingene.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

FeministPerspektiv

FeministPerspektiv

21, Oslo

På denne bloggen vil vi skrive om populærkultur (film, bøker, musikk, etc) fra et feministisk perspektiv, særlig med tanke på et skeivt/queer perspektiv (LHBT). I tillegg vil det i ny og ned bli andre temaer med et feministisk perspektiv. Bloggen drives av Elise og Lee. Vi støtter Sunn Fornuft. Kontakt: feministperspektiv@gmail.com Twitter: @fperspektiv Facebook: @feministperspektiv

Follow

Kategorier

Arkiv

hits