You are what you eat: The Neon Demon (film)

Det er ikke ofte at jeg finner regissører jeg virkelig liker og aktivt følger med på etter at jeg har sett en av filmene deres, men Nicolas Winding Refn er en av disse regissørene. Det skal sies med en gang at filmene hans er ikke for alle, de er blodige og gir deg ikke mye om du vil ha en normalt tilfredsstillende slutt eller en film som er enkel å forstå, men de er utrolig vakre og har fantastiske soundtrack.

The Neon Demon handler kort fortalt om Jesse, en 16-år-gammel jente, som har dratt til Los Angeles for å bli modell og som umiddelbart blir dratt inn i de mørkere delene av bransjen.

Dette er en film om modellbransjen, noe som virker som et veldig politisk emne å lage film om, men jeg føler det er viktig å peke ut at det ikke er ment som en politisk film med en agenda; Refn prøver ikke å fortelle oss hva vi bør tenke eller gjøre. Det er mer en film som peker ut ting vi gjenkjenner fra det vestlige samfunnet, en ekstrem versjon av måten vi behandler og tenker på vakkerhet, og på den måten er den tankevekkende.

Refn valgte å caste Elle Fanning som Jesse, som jeg syns var et imponerende valg å ta (kan hende jeg forventer for lite), ettersom hun faktisk var 16 da de begynte å filme. Mange andre ville nok valgt en eldre skuespiller på grunn av noen av tingene karakteren utsettes for, men å ha en skuespiller som faktisk er like gammel som karakteren hun spiller er utrolig viktig. Filmen snakker mye om alder, og hva som er den riktige alderen å være for å være vakker, så å caste en skuespiller som var eldre ville vært direkte dobbeltmoralsk, samt ikke like effektivt.

En ting jeg liker godt med filmen er at den maler ikke kvinner som svake, som mennesker som skyr unna fra vanskelige og groteske situasjoner, og den setter spørsmålstegn ved konseptene uskyldighet og renhet. Videre, som jeg personlig syns var herlig fordi jeg liker å anerkjenne at vi som mennesker ikke alltid er så gode som vi noen ganger tror vi er. I en samtale mellom Roberto Sarno, som jobber med modeller, og en optimistisk og litt naiv amatørfotograf hvor de snakker om hva vakkerhet er, og amatørfotografen sier han er med Jesse på grunn av personligheten hennes og ikke i det hele tatt på grunn av utseendet, svarer Sarno, «I think that if she wasn't beautiful, you wouldn't have even stopped to look.» Det høres kanskje grusomt ut, men det er en sannhet i det han sier.

En siste ting som jeg personlig likte, men som definitivt ikke kommer til å være for alle, er hvordan enkelte kjønnsrelaterte troper har blitt snudd om på. For eksempel er det ikke en mann som prøver å ha sex med Jesse når hun ikke vil, og det er lite av menn som objektiverer kvinner på en seksuell måte.  Dette betyr ikke at det ikke er objektivering, men det tar andre former, og kommer ofte fra andre kvinner.

For å oppsummere, dette er ikke en intensjonelt politisk film, men den er tankeprovoserende. Den illustrerer ikke objektivering og vold kun fordi det er en vanesak å gjøre det i filmer. Advarer om seksuell vold, nekrofili, kannibalisme, og nevnt barneprostitusjon.

Lee Kvåle

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

FeministPerspektiv

FeministPerspektiv

21, Oslo

På denne bloggen vil vi skrive om populærkultur (film, bøker, musikk, etc) fra et feministisk perspektiv, særlig med tanke på et skeivt/queer perspektiv (LHBT). I tillegg vil det i ny og ned bli andre temaer med et feministisk perspektiv. Bloggen drives av Elise og Lee. Vi støtter Sunn Fornuft. Kontakt: feministperspektiv@gmail.com Twitter: @fperspektiv

Follow

Kategorier

Arkiv

hits