Audrie & Daisy (dokumentar)

I dag så jeg dokumentaren Audrie & Daisy. Den handler om to veldig publiserte voldtekstsaker i USA, og hvordan jentene har klart seg i etterkant. Det er også intervjuer med guttene som utførte disse voldtektene og jeg tror virkelig dette er noe vi må snakke mer om.

Det er lenge siden jeg har sett en så sterk dokumentar. Audrie tok jo faktisk sitt eget liv (noe som kommer raskt frem i dokumentaren), fordi det ble spredt bilder mot hennes vilje og hun følte livet hennes aldri kom til å bli bra igjen etterpå. En annen jente forteller at den eneste grunnen til at hun ikke hadde gått samme veien var fordi hun "ikke tok nok piller" så noen fant henne i tide etter selvmordsforsøket hennes. Man får se møter mellom forskjellige ofre for voldtekt og hvor mye de må gå gjennom som et resultat av det som har hendt dem. I de fleste sakene presentert her er det i tillegg tatt bilder av jentene da de ble voldtatt og derfor har ofte hele bygda fått med seg hva som skjer og legger mer skyld på jentene. 

I dokumentaren har også noen av guttene involvert blitt intervjuet, som del av straffen de fikk etter at Audrie døde (samt hele 30 eller 45 dager i fengsel, fordelt på helger folkens, så mye er et liv verdt). Det aller verste er å se på hvor lite skyld disse guttene føler, hvor lite ansvar de tar og hvor lite de forstår hvor forferdelig det de har gjort er. Oppdrar vi virkelig barna våre sånn at de kan ha sex med noen som er så fulle at de er bevisstløse og faller i gulvet? Oppdrar vi dem til å tro at sex har samtykke når noen sier nei under hele samleiet? Skal ungdommer tenke at å ta bilder av noens kropp både med og uten klær når de ikke kan si ja eller nei er ok? Både menn og kvinner voldtar, dessverre, og både kvinner og menn blir voldtatt, men overvekten av overgripere er menn, og jeg ser noe av holdningene disse mennene fremmer i filmen også i Norge.

Jeg nekter å tro på at vi ikke har et holdningsproblem, også i Norge, når mennene i Hemsedal-saken kan gå fri etter å ha dopet ned en 18 år gammel jente som vitner sa ble båret rundt som en potetsekk. Eller at to gutter kan voldta en mindreårig jente men gå fri fordi "hun sa nei på en flørtende måte", på tross av vold og trusler. I fjor ble det anmeldt 1308 voldtekter, og politiet mistenker at det er store mørketall. Selv kjenner jeg flere som har valgt å ikke anmelde, og få som har gjort det (og det skal sies at jeg har enorm respekt for å ta det valget, for det kan være utrolig tøft når voldtekt er så tabu). 

Særlig syns jeg det er viktig å trekke frem at både i dokumentaren og i Norge er det på fest det skjer; i kjelleren til en kompis eller på et utested eller på nach, og det er oftest noen man kjenner. I følge rapport fra politiet er 40% av voldtekter i Norge såkalt festvoldtekt, mot de 60% voldtektene som er fordelt på hele fire andre kategorier. Hva i all verden er det som får noen til å utsette noen de kjenner for noe så grusomt? I mine øyne indikerer dette igjen et mye større holdningsproblem enn det nordmenn flest vil anerkjenne. Selv har jeg kjent gutter som drikker lite på fest og så venter til de finner en dritings jente før de kliner med henne; etterpå har jeg opplevd at jeg holder håret hennes vekk fra ansiktet mens hun spyr. Det er selvfølgelig ikke alle menn som oppfører seg sånn, og kvinner gjør kanskje også dette. Anekdotisk bevis er ikke nok, men kombinert med statistikken så syns jeg det faktisk er noe man må ta opp og snakke om. Vi kan ikke fortsette å late som om voldtekt er noe vi alle fordømmer, når såpass mange voldtekter tar plass; for personen som voldtar er en person vi kjenner. 

Så om du skal se en dokumentar, se denne. Stemmene til Audrie og Daisy er viktige, voldtektsofre er ofte uten stemme og mange vil ikke stå frem fordi de føler mye skam og skyld. Og jeg kan selvfølgelig forstå at ikke alle vil snakke offentlig om sine voldtekter, ingen skal tvinges til det, men skammen og skylden burde ligge ved overgriperen. Og når tallene for overgrep er sånn som de er, så må særlig vi ungdommer bli flinkere til å snakke om samtykke, om rus, om hva som er greit og hva som er ikke greit. Vi må gripe inn hvis noen virker så beruset at de ikke skjønner hvem de er, og vi må passe på vennene våre. Ikke la voldtekt fortsette å være det samfunnsproblemet det er i dag. Vi kan ikke glemme at til og med i Norge går mange fritt etter å ha voldtatt noen. 

(Statistikk: https://www.politi.no/vedlegg/lokale_vedlegg/kripos/Vedlegg_3591.pdf )

Elise 

Follow

Wide Sargasso Sea (bok)

I dag ble jeg ferdig med boka Wide Sargasso Sea, skrevet i 1966 av Jean Rhys. Det som er så utrolig kult og spennende med denne boka er at den er skrevet som en forløper til Jane Eyre av Charlotte Brontë, og utforsker et helt annet aspekt av verden og spesifikt kvinners erfaringer; nemlig kvinnen Mr. Rochester var gift med da han møtte Jane. Her får man svar på spørsmål som hvordan endte Bertha (eller Antoinette som hun heter i Wide Sargasso Sea) opp i England? 
 

Hovedpersonen i Wide Sargasso Sea heter Antoinette, og boka begynner med at leseren blir tatt med gjennom noen aspekter av hennes barndom i Jamaica, rett etter at slaveri ble forbudt. Man blir kjent med Antoinette som person og det er rett og slett litt hjerteknusende å se hvordan livet hennes blir farget av at hun er creole (fra 1500-tallet et ord brukt om personer av spansk opprinnelse som er bosatt i de karibiske øyene, noen ganger etterkommere av slaveeiere). Som creole er Antoinette fanget mellom forskjellige kulturer og føler aldri at hun passer inn noe sted, og hun blir behandlet annerledes av samfunnet forøvrig på grunn av det. 

Det aller mest interessante og viktige med denne boka er møtet mellom Rochester (som aldri nevnes med navn annet enn som en rik engelskmann) og Antoinette. Store deler av boka er viet deres bryllupsreise og man får se hvordan forholdet utvikler seg med tanke på at bryllupet deres var arrangert mellom Antoinettes stefar og Rochester far, hvordan ryktene om familien til Antoinette sprer seg til dem og forgifter noe som kunne vært et ok ekteskap. Riften som blir skapt mellom dem av helt forferdelige og usanne grunner viser også de "sanne" sidene av Rochester, som virkelig ikke fremstår som noe annet enn en drittsekk, når han tror mer på bydgedyret enn på sin egen kone. Man ser også hvor lite rettigheter Antoinette har; Rochester ender opp med å eie alt hun har eid, han får alle pengene hennes og han tar henne med til England hvor hun er innestengt på et loft helt til hun dør. Han endrer til og med navnet hennes fra Antoinette til Bertha, som er en frarøvelse på et veldig personlig og sårbart nivå. 

Dette er en interessant reise inn i postkolonial litteratur, kort definert som enten litteratur skrevet i koloniserte land etter frigjøring, eller litteratur der koloniserte lands forfattere bruker koloniherrenes språk (som engelsk eller fransk) og snur det på hodet. Jean Rhys har opphav i Dominica og bodde i vesten fra hun var rundt 16 år gammel, og har brukt sitt eget strev med identitet i forfatterskapet sitt. Uten tvil en utrolig viktig forfatter, og jeg anbefaler alle å lese denne boken, særlig om du har lest Jane Eyre og kanskje ikke tenkt så mye på hvor Bertha eller henne historie. For selv om Charlotte Brontë aldri mente noe vondt, så ble jo verdenssynet i boken hennes preget av at England var en kolonimakt, og det er utrolig bra at noen kan se dette i ettertid og snu det litt på hodet med en såpass bra bok som det Jean Rhys har skrevet.

Elise  

Follow

Skeiv søndag: Beira-Mar (film)

Dette er det første innlegget i en serie med innlegg som kommer til å komme ut (ideelt sett) annenhver søndag hvor jeg skal fortelle om en rekke skeive filmer jeg har sett opp gjennom årene. Det er hovedsakelig indiefilmer, og mange av dem er på andre språk enn engelsk, for sånn går det når du leter etter skeiv film! Intensjonen i disse innleggene er å gi en generell anmeldelse av mer tekniske aspekter av filmene først, fordi jeg syns vi burde holde dem til en slags standard og ikke bare si de er fantastiske fordi de er skeive, og så komme med et blikk på hva som gjør det til en god film om skeivhet.

Første film på lista er Seashore, originaltittel Beira-Mar, en brasiliansk film fra 2015. Kort fortalt handler den om to gutter, Martin og Tomaz, som drar sammen til et hus ved stranden eid av faren til Martin som han har et anstrengt forhold til. Poenget med turen er at Martin skal få tak i ett eller annet dokument fra bestemoren sin, som virkelig ikke liker faren hans (faren hans er en drittsekk), og at han skal ta det med hjem.

Litt generell kritikk først: det er for mye stillhet. Det kan godt hende at det er en personlig preferanse, og om det er det så skal jeg innrømme at det bare ikke funket for meg, men det er altså så mye mellomrom mellom enkelte replikker at du skulle trodd de hørte til separate samtaler. Av og til funker det, fordi det understreker sensitive samtaleemner og forsiktighet rundt det, men ofte virker det helt unødvendig.

Videre må jeg si at valgene filmfotograf og regissørene tok angående måten det ble filmet på virkelig ikke var noe for meg − kamera beveger seg nesten konstant og i enkelte scener filmer de rundt det som skjer, altså beveger aktivt kamera rundt det de «filmer». Jeg har hørt begrunnelsene dere for hvorfor de har filmet det slik, og det er greit, for all del, jeg er glad for at det er en mening bak det, men for meg ble det bare utrolig distraherende. Ellers er filmen god; det er sparsom bruk av bakgrunnsmusikk som gjør det veldig effektivt når den brukes, og filmen er veldig pen.

Over til feminstkritikken, altså det dere egentlig kom hit for! Det er disse aspektene som gjør at jeg legitimt liker denne filmen skikkelig godt. Matzembacher og Reolon (regissørene) spiller skikkelig på vage og flytende seksualitet som mange sier at hører vår generasjon til, uten å trivialisere effekten negativ sosialisering kan ha. Tomaz er aktivt skeiv, og virker ikke som om han har noen internaliserte problemer med det, men er ikke ute blant vennene sine. Martin virker som om han har blitt så påvirket av faren sin at tanken på noe annet enn heteroseksualitet aldri har slått han.

Heteronormativiteten gjennomsyrer miljøet de befinner seg i, både i måten de snakker til hverandre og i måten andre snakker til dem: det er konstant spørsmål om jenter og hvem de er interesserte i, og det at de skal ha sex med en av jentene de henger med tas som en selvfølge. Samtidig brukes homo som skjellsord i alle fall en gang, og det les bort som om det ikke er et problem. Det viser så godt hvordan realiteten er for så mange skeive, det kommer til et punkt hvor du ikke gidder å ta det opp hver gang identiteten din brukes som noe negativt. Det bekreftes eller avkreftes heller aldri om Tomaz egentlig er interessert i jenter eller om han bare ikke gidder å protestere, men det er egentlig fint at den ambiguiteten eksisterer i filmen, noe jeg tror var intensjonelt, siden Matzembacher og Reolon har snakket om å prøve å illustrere det at vi begynner å nå et punkt hvor merkelapper på seksualitet nesten har blitt uviktig for mange skeive.

Dette betyr selvfølgelig ikke at seksualitet og skeivhet er noe man forstår med en gang − Tomaz og Martin snakker en del om det når Martin finner ut at Tomaz er skeiv, men det er aldri et spørsmål om «er du homo» eller noe sånt. Filmen viser også på en fin måte hvor befriende det kan være å utforske sin egen seksualitet på en trygg måte med noen du stoler på, som jeg syns er utrolig fint.

For å oppsummere, veldig fin film som har noen tekniske elementer som kan være irriterende med mindre du liker sånne ting. 5 homostjerner og 3 feministstjerner!

− Lee Kvåle

PS. Neste innlegg i serien burde komme ut 9. oktober, og da er det Boys som skal skrives om! Gi også gjerne tilbakemelding på om det er noe spesielt dere vil jeg skal fokusere på når jeg skriver disse innleggene, eller noe dere lurer på om filmene jeg har skrevet om.

Follow

Problemet med å snakke om skeive filmer

Jeg vet ikke hvorfor, men å vise skeive filmer til de streite vennene mine har alltid vært skikkelig vanskelig for meg.

Jeg har ikke noe problem med å foreslå skrekkfilmer, dramaer, eller superheltfilmer, men akkurat skeive filmer, og da spesielt skeive dramaer, er helt sykt vanskelig. Det er også vanskeligere å snakke om dem generelt med streite. Jeg tror det kommer av en følelse av å ikke ville virke som den skeive personen som prøver å «overtale» folk til å bli skeive, som, når det kommer til meg, ikke egentlig gir mening fordi jeg alltid prøver å overtale alle til å være superskeive. (I joke, of course, bare så det ikke er noen misforståelse her)

Jeg sitter på så mange bra skeive filmer, fordi jeg aktivt oppsøker dem, men fakta er at mange skeive filmer er indiefilmer som ikke får mye eller noe presse i Norge, så jeg er ofte den eneste blant vennene mine som har sett dem. Det er for så vidt greit, det er ikke nødvendigvis negativt å ha sett filmer ingen andre du kjenner har sett, men fakta er at skeive filmer ofte trenger publisiteten. Om vi skal normalisere skeiv film og gjøre det lettere for skeive filmskapere å få midlene de trenger til ikke bare å lage filmene, men å gjøre dem skikkelig bra, må vi vise at det ikke bare er skeive som interesserer seg for skeivt media.

Mange av filmene jeg har sett i min søken etter gode skeive filmer er universelle i samme grad som andre dramaer, og illustrerer mange av de samme problemene vi har som mennesker, men fordi de sentrerer seg rundt f.eks. et lesbisk par, eller en transperson, så blir de fort oppfattet som filmer for spesielt interesserte. Det er så synd, for det er så mange gode filmer der ute. For ikke så lenge siden skrev jeg om The Skeleton Twins, som er en indiefilm som ble filmet i løpet av 22 dager. Ingen jeg kjenner hadde sett den. Andre filmer, som Weekend og Jongens, som er noen av yndlingsfilmene mine, er det noen jeg kjenner som har sett, men hovedsakelig andre skeive.

Det er også utrolig hyggelig å kunne snakke om filmer man liker med vennene sine, og siden jeg har streite venner jeg legitimt liker å diskutere film med, så må jeg jobbe med å utvide diskusjonen til skeiv film også.

Poenget er, jeg vet ikke om dette er et problem det er få eller mange skeive som har, men om du kjenner deg igjen i dette, prøv å bryte ut av det! Snakk med de du kjenner om de skeive filmene du har sett som du likte. Skeivt media trenger at det er en større gruppe enn kun skeive som interesserer seg for sjangeren og som er villig til å støtte den.

Jeg har tenkt å begynne å skrive om en del skeive filmer jeg har sett, hovedsakelig på Netflix, og skal prøve å få ut i alle fall to Skeiv søndag i måneden med dette som fokus, så se fram til det i løpet av høsten!

Listen så langt:

  • Seashore (Beira-Mar)
  • Boys (Jongens)
  • Freier Fall
  • Weekend
  • Suicide Room (Sala samobójców)
  • Lilting
  • Shelter

Har du noen skeive filmer du gjerne vil at folk skal se?

Lee Kvåle

Follow

My Chemical Romance og feminisme (musikk)

Alle har forskjellige historier å fortelle om hvordan de begynte å interessere seg for feminisme, og for meg begynner den historien med My Chemical Romance. My Chemical Romance er et utrolig viktig band for mange folk av mange forskjellige grunner, og det er ikke rart at dette som oftest kommer litt i bakgrunnen for de fleste. Siden det begynner å nærme seg tiårsjubileet til The Black Parade (23. oktober) bestemte jeg meg for at det var på tide å fortelle folk om en av de konkrete måtene de har endret livet mitt på.

Det er nok ikke feminisme de fleste tenker på først når de hører navnet My Chemical Romance, og det gjør for så vidt ikke jeg heller, men du trenger ikke å lete lenge for å finne eksempler. For det første har de alltid vært opptatt av å utfordre kjønnsnormer med utseendet sitt. Jeg har ikke telling på alle gangene jeg har hørt noen som har kalt dem homo eller jenter opp gjennom årene, som gjør det så lett å se at på en eller annen måte har de påvirket folk, og for de som var fans viste MCR at det var greit å være feminin om du var gutt, og at kvinnelighet ikke er noe å være redd for. De har også blitt kalt homo etc. for tekstene sine, fordi vi vet jo alle at gutter ikke kan vise følelser uten å være skeive og svake!
(Innlegget fortsetter under bildet)

"If you ever see shitty ass rock dudes in shitty ass rock bands asking you to show them your tits for a backstage pass, I want you to spit right in their fucking face and yell, "Fuck you!""

- Gerard Way

Ikke bare bruker de hvordan de presenterer seg selv og musikken sin til å utfordre fordommer (for gudene vet at mange andre band med lignende estetiske kvaliteter ikke en gang kan kalles feministiske om du myser og det er mørkt), men de er aktivt engasjerte i spørsmål om likestilling. Det er bare å se på Life on the Murder Scene, DVDen deres fra 2005, og der finner du Gerard Way, vokalisten, som forteller om hvor sint han ble da han oppdaget at noen brukte backstagepass for å få jenter til å vise puppene for et kamera på en festival. Det virker jo som en selvfølge nå, men å høre han snakke om at det er objektivisering, og at det ikke er greit på noen som helst måte, var utrolig viktig for meg. Det la et grunnlag.

Videre har du Frank Iero, en av gitaristene, som flere ganger har gått med t-skjorter med varierende queer-positive meldinger på. Jeg sier ikke at det å gå med en «homophobia is gay»- eller «Legalize Gay»-skjorte er revolusjonerende, ikke i det hele tatt, men når du velger å spre slike budskap til den betraktelige fanskaren din gang på gang uten å gjøre noe stort utav det fortjener du creds. Det hadde sikkert vært lettere for MCR å bli akseptert av «alternative» fans om de ikke var så bestemte på å provosere og å sparke borti heteronormen (både ved klesvalg og ved å kline på scenen), men de hadde et publikum og valgte å bruke det.

Til slutt må jeg nesten vende tilbake til Gerard Way og fortelle om det som sikkert er den beste konsertopplevelsen jeg har hatt. Etter at My Chemical Romance splittet opp begynte de å lage musikk hver for seg, og Gerard har brukt anledningen og musikken sin til å snakke om skeivhet. Han deltok i en AMA på Reddit, og etter at noen sa at han hjalp dem med å finne ut av kjønnsidentiteten sin som tenåring fortalte han om hvordan han hadde slitt med noe av det samme da han var yngre. Så, da han begynte med konserter, begynte han med monologer om kjønn på scenen. Jeg skal være ærlig, da jeg endelig så han live og han begynte å snakke om transpersoner var det ikke lenge før jeg gråt. Som en transperson med en litt mer kompleks kjønnsidentitet enn det som er praktisk har omtrent ingenting vært så oppløftende som å høre Gerard Way, en person jeg har sett opp til siden jeg var 14, si at han er på min side.

Det er sikkert mye annet man kunne sagt om My Chemical Romance og feminisme, og jeg skal ikke late som om de alltid har vært perfekte (jeg mener, «homophobia is gay» er et problem vi må anerkjenne enn så morsomt det er), men tingene jeg har listet her er noen av tingene som gjør at jeg mener de er et av de viktigste bandene fra vår tid. Innen en sjanger og scene som, enn så inkluderende den er om mange ting, ikke har mange åpent skeive eller uttalte feminister, er det viktig å anerkjenne og verdsette de vi har.

Lee Kvåle

Follow

Skeiv søndag: Silvana Imam (feminist)

Første gang jeg hørte Silvana Imam var på P3-remixen av Attitudeproblem. Det som dro meg inn, både med verset hennes og med resten av sangen, var at selvtilliten omtrent sto i taket, grenset til selvgodhet, og det er dritkult. Den attituden er del av grunnen til at jeg liker Nicki Minaj og Kanye West, de er ikke redde for å fortelle folk hvor jævlig bra de er, og ofte flere ganger i samme sang. En annen ting jeg elsker med dem, og som de har til felles med Silvana, er hvor sykt sosialkritiske de er med musikken sin.

Jeg ble ikke klar over hvor sosialkritisk Silvana er før jeg så henne live under Oslo Pride, eller hvor fantastisk hun er; det var et åpenbarende øyeblikk for meg.

Silvana Imam er en svensk rapper med litauisk og syrisk bakgrunn, noe hun bruker ofte for å få fram politiske poeng. Hun bruker den flerkulturelle oppveksten sin som grunnlag for å snakke om ting som rasisme og fremmedfrykt, og bruker opplevelsene sine som lesbisk til å snakke om sexisme og homofobi, på en måte som er aggressiv nok til å framkalle følelser fra de fleste. Det er ingen tvil om at hun polariserer meninger, hun hylles i svensk og internasjonalt media og har en dedikert fanskare, men du trenger ikke se så veldig langt for å finne mennesker som mener hun er sterkt overvurdert og burde overses, eller mer ekstremt, burde forsvinne.

I 2013 deltok hun på en antirasistisk protest og kritiserte det politiske partiet Sverigedemokraterna for deres høyreekstreme synspunkter, og som følge av det ble hun aggressivt truet av nynazister og måtte forlate Stockholm i en periode. Jeg vet ikke med dere, men det er sykt trist og frustrerende å tenke på at nynazisme er en faktisk ting som eksisterer − jeg skulle liksom likt om vi var kommet lengre som et samfunn. Uansett, på tross av dette har hun ikke blitt mildere i tekstene sine, og har i stedet valgt å fortsette å protestere mot ekstremisme, samt oppfordre til aksept og åpenhet.

Hun er også sykt morsom og empowering, i alle fall fra et skeivt perspektiv. Alvorlig politisk musikk er vel og bra, men av og til hjelper det å kunne le litt pga tekster som «Imam Cobain / gör din mamma gay», eller føle styrken returnere til kroppen når du hører «Fuck en Putinstat, vi är guldbarn / Fuck en jantelag, jag är underbar.» Jeg tror nok ikke jeg er alene når jeg sier at det av og til er slitsomt å se at deler av verden er så imot skeive, og da føles det godt å ha musikk å gå til som kan bekrefte at du i alle fall ikke er alene i kampen.

Helt til slutt, noe av det jeg relaterer mest til med Silvana er hvor matter-of-fact hun er om synspunktene sine og det hun gjør. I et intervju med Sway (som jeg vil anbefale å se) hvor han kaller henne modig for å stå opp mot rasisme, er svaret hennes enkelt nok «I have to do it, I don't have a choice.»  Den innstillingen går også for kampen mot sexisme og mot homofobi, og de fleste som prøver å fremme likeverd av noe slag kan nok kjenne seg igjen. Vi har ikke noe valg, dette er noe som må gjøres om vi vil skape en bedre framtid.

Om du liker rap (eller ikke), om du liker sosialkritisk musikk, eller om du liker skeive damer (all of the above, thank you) syns jeg absolutt du burde sjekke ut musikken til Silvana Imam. Hun er verdt tiden din.

Lee Kvåle

Follow

Skeiv søndag: The Skeleton Twins (film)

Her om dagen bestemte jeg meg for å se The Skeleton Twins, som kom ut i 2014, og jeg er irritert på meg selv fordi jeg ikke så den før. Den ga meg litt samme følelse som The Perks of Being a Wallflower gjorde, men i et mer «voksent» format.

Premisset, kort fortalt, er at et tvillingpar (Milo og Maggie) som ikke har snakket sammen på ti år, ender opp med å finne hverandre igjen som resultat av et selvmordsforsøk. Høres oppløftende ut, jeg vet. Poenget er, denne filmen er så utrolig fin, jeg kan virkelig ikke anbefale den nok. Den har funnet den perfekte balansen mellom utrolig morsom og utrolig trist, selv om traileren får det til å virke som en komedie.

Jeg skal ikke si grusomt mye om denne filmen, fordi det er en bedre opplevelse å se den uten å vite hva som skjer/har skjedd, men fordi det er karakterene som hovedsakelig gjør at denne filmen traff for meg skal jeg si litt om dem.

Både Milo og Maggie er herlige karakterer, i alle fall om du liker protagonister som er dypt dysfunksjonelle mennesker (som dere vet at jeg gjør). Milo er et perfekt eksempel på hvordan man skriver homofile karakterer hvor det veldig tydelig har definert karakteren opp gjennom livet hans, men det er ikke en punchline eller billig utført på noen måte, og det gjorde meg så glad. Jeg føler jeg snakker ofte om hva som er gode måter å skrive skeive karakterer på, men det er fordi det fortsetter å overraske og glede meg når jeg finner nye karakterer som dette, og jeg vil at folk skal forstå at det er slik det gjøres.

Maggie er også et fantastisk bilde på hvordan man skriver kvinnelige karakterer med dype feil, hvor det ikke nødvendigvis ender med «jeg endret hvem jeg var som menneske og nå har jeg funnet drømmemannen». Hun er sterk på mange måter, og så svak på andre måter. Hun prøver legitimt bare å finne ut hva i helvete hun driver med. Relatable.

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si, jeg bare elsker virkelig denne filmen, og jeg har så mye bra å si om den som jeg ikke klarer å uttrykke konkret. Måten de unnlater å eksplisitt forklare konflikten og fortiden deres gjør at du må finne ut om det via deres interaksjoner med andre mennesker og hverandre. Sykt bra.

Det jeg prøver å si er vær så snill, se denne filmen, den er så fin, og selv om den ikke alltid er teknisk perfekt er det ikke nok til å få meg til å synes den er dårlig. Karakterarbeidet, måten de har skrevet forhistorien til Milo, det at det ultimate målet ikke er romantisk kjærlighet, alt dette er ting som direkte appellerer til interessene mine. Det eneste jeg vil kritisere fra et feministisk ståsted er at en scene hvor Milo kysser en annen mann har blitt kuttet fra filmen (som vi vet fordi scenen ble gitt ut som en deleted scene og Bill Hader har snakket om det), men ellers er den fantastisk.

4 homostjerner og 4 feministstjerner!

Lee Kvåle

 

Follow

KOLLEKTIVET (Musikk)

Min aller største guilty pleasure i hele livet, i hele verden, er Kollektivet sine musikkvideoer. Men for hver gang jeg hører på dem blir jeg mer og mer overbevist om at det er utrolig kraftige, feministiske budskap. Hvordan da?

Vi kan først se på "Don't be slappin' my penis" (som forøvrig er en favoritt blant Feministperspektivs forfattere). Greit nok den begynner jo utrolig tullete, men det er sykt kult hvordan Kollektivet bruker humor som virkemiddel til å påpeke samfunnsstrukturer som kan være skadelige eller rett og slett latterlige. Disse mennene erstatter "du truer maskuliniteten min" med "dont be slappin my penis". De sammenligner et følelsesmessig nederlag med et faktisk fysisk slag i balla. Og hva er det som er så ille da, hva er dette ballesparket? At dama bestiller biff når han bestiller salat, eller at han får bilproblemer, eller at en kassadame sier at skoene er for store for han, eller når dama ser på ikea-hylla han skal montere og sier "kanskje du burde lest instruksjonen". Dette er kunst. Dette er ironi på et høyt nivå. Til slutt får jo faktisk en av karakterene fysisk kreft i balla. Høydepunktet er vel når karakterene sier at de fortalte om følelsene sine og har dermed gitt seg selv et ballespark. Hva sier det om dagens maskulinitetsidealer?

Når vi først er inne på maskulinitetsidealer så kan jeg ikke unngå å nevne "I wash my ass like a man". Hva faen i helvete skjedde her. Tydeligvis har menn så skitne rumper at de må vaske seg med pistol, blekemiddel, motorsag og barberblader. De jukstaposerer denne harde mannligheten med tekster som "I do my yoga routines" og "I love scented candles" før de vasker ræva som menn, for å belyse ulike kjønnsroller og i min tolkning hvor rart det er å knytte disse opp mot kjønn. I videoen "I want to be the little spoon" kommenterer de at bare fordi de er menn så betyr ikke det at de ikke også vil ha kos. For det vil de ha, det vil vi vel alle, og det burde vel være helt lov uavhengig av kjønn eller legning?

Identitet er også noe de utforsker, og siden de som har laget musikkvideoene oftest sett faktisk er menn, så er det ikke så rart at det blir mange kommentarer på manndom og maskulinitet. Jeg vil trekke frem en siste som viser frem sårbarheten ved å føle man er sent ute i puberteten, noe som kan påvirke alle kjønn. Det er noe ærlig og sårt og veldig prinsipielt feministisk over å være så ærlig men samtidig så morsom:

Kollektivet har til og med en video om superhelter som ikke får være homo. Og jeg må jo si meg helt enig med kollektivet her; "It's uptight, but not in the right way".  Sa noen interseksjonalitet? Og denne neste videoen er ikke nødvendigvis feministisk, men den er en god kommentar på hvordan det er å være ung i dag:

Fordi livet er faen meg mange problemer hvis du er ung og forholde deg til økt krav på utdanning, eksponering for sosiale medier, uplanlagte graviditeter, jobb, økonomi, og å få en bolig i et marked som bare har plass til etablerte og erfarne kjøpere med god økonomi. Altså ofte hvite menn som pusher 50. Jeg blir litt sånn her jeg:

Hva syns dere om kollektivet?

Elise

Follow

Kjønnsroller i et hypermaskulint miljø: Kingdom (serie)

Image result for kingdom show(Advarer om diskusjon av voldtekt)

Av og til snubler man over serier ved ren tilfeldighet, og så viser de seg å være utrolig mye bedre enn forventet. Kingdom var en slik serie for meg. Jeg begynte å se på det på grunn av Nick Jonas, og endte opp med å genuint elske mesteparten av det. Shit happens.

Det som virkelig dro meg inn, som delvis er grunnen til at jeg begynte å se på Kingdom, er spørsmålet om varianter av maskulinitet i et hypermaskulint miljø, og generelt hvordan dette showet spesifikt gjør kjønnsroller. For å gi litt bakgrunn om du ikke vet hva Kingdom er, det er en serie om Alvey Kulina, en tidligere MMA-fighter (spilt av Frank Grillo) som nå eier en gym og trener andre.

Jeg forventet virkelig ikke at Kingdom, en serie med så mye drama at jeg nesten må se bort av og til, og med replikker som ikke alltid er like bra, skulle gi meg så mange komplekse og spennende mannlige karakterer, faktisk, karakterer generelt.

Image result for kingdom nateVi kan begynne med å ta for oss Nate Kulina (Nick Jonas), altså grunnen til at jeg begynte å se på serien: han er en homofil MMA-fighter, og er derfor livredd for å komme ut. MMA-miljøet er dessverre, som de fleste sportsmiljøer, ganske anti-gay, og det florerer av homofobisk språkbruk i serien, samt mennesker som rett ut spør den ene kvinnelige fighteren om hun er lesbisk, fordi det ville vært vanskelig å promotere henne om hun var det. Det er også et utrolig interessant blikk på en slik situasjon, siden de ikke bare maler Nate som et offer som fortjener all vår medfølelse. Reaksjoner han får fra de få som finner ut av det er langt fra oppmuntrende, men han er definitivt ikke alltid det beste mennesket heller, ofte som resultat av frykten sin, og det er fint å se et slikt show takle effekten det kan ha på et ellers godt menneske å måtte gjemme deler av seg selv på den måten.

I sesong to ser vi også Nate bli dopet ned og «date raped» av en mann han er personlig trener for, og Kingdom gjorde en utrolig god jobb, i alle fall i noen episoder, med å vise effekten det har på han. Det trengte ikke å være et voldelig overgrep for å være skadelig, vi så han likevel slite skikkelig gjennom den følgende episoden. De kunne nok vist mer en langvarige effekt også, det er noe jeg skal innrømme jeg savner, men ellers var det godt utført.

Kingdom skal også få kudos for å utføre seksualitet generelt på en interessant måte, både på godt og vondt. Det er en serie som viser kvinner som mottar oralsex, som aktivt tar styring over sin egen kropp og seksualitet, og samtidig vise seksuelle overgrep og trenden til å latterliggjøre menn som ikke får den opp av varierende grunner. Det er forfriskende å se en serie med et så nyansert blikk på sex og forventninger, både til menn og kvinner.

Det er også forfriskende at «hovedpersonen» i serien, en mann som generelt er ganske voldelig etter et liv som MMA-fighter og ikke nødvendigvis alltid er den hyggeligste, alltid går inn for å sikre at de han har sex med skal være helt med. Et eksempel er da dama han er sammen med kommer hjem full og vil ha sex, og han sier nei, vi venter til i morgen. Da hun svarer "but I wanna have sex right now," svarer han, "No, you don't wanna have sex right now, you're drunk." Han vil alltid være sikker på at den han er med skal vite hva de gjør, og det er en herlig kontrast til andre i serien, som jeg er ganske sikker på at er bevisst.

En annen ting Kingdom gjør veldig bra er måten den behandler graviditet på. Dere husker kanskje da jeg skrev om The Night Manager, og hvordan en av mine yndlingsting var måten graviditeten til Angela Burr var vevd inn i serien. Kingdom snakker mer eksplisitt om forventningene folk har til gravide personer, or har samtaler mellom den gravide og de hun har ansvar for, hvor samtaleemnet er, «kan du fortsatt gjøre jobben din selv om du er gravid?» og svaret ettertrykkelig er ja.

Det er mange andre utrolig gode elementer ved Kingdom, og om du er interessert i MMA eller hypermaskuline miljøer som baktepper for handling, vil jeg absolutt anbefale det. Det er litt mye drama til tider for min del, og er nok litt i hviteste laget (som er synd), men på tross av det er det en serie som gjør mye bra.

Om jeg skal gi det stjerner, selv om det ikke egentlig var meningen med dette innlegget, gir jeg det 4 feministstjerner for interessante og mangfoldige mannlige karakterer, og 3 homostjerner.

Lee Kvåle

Follow

Spill: Until Dawn

Det er nå omtrent et år siden Until Dawn kom ut, og jeg føler at det er på tide å skrive om det.

Until Dawn er et skrekkspill hvor du spiller som en gruppe tenåringer som skal overnatte en natt på en hytte i fjellet, altså et scenario som aldri har blitt brukt før, og valg du tar i løpet av spillet påvirker hvor mange som overlever.

Sant skal sies, dette er definitivt ikke et spill som skyr unna klisjeer og velkjente skrekktroper, men jeg syns det funker veldig godt. De gjør det akkurat annerledes nok til at jeg personlig syns det er et fantastisk spill, på tross av enkelte svakheter, og jeg vil anbefale det til alle som liker plottdrevne skrekkspill og quick time events. Resten av innlegget kommer til å være et mer inngående blikk på enkelte ting i spillet som jeg både liker og misliker fra et feminstisk ståsted, så om du vil vite mer om spillet er det bare å lese videre!

Gruppen tenåringer består av fire gutter og fire jenter, og du kontrollerer alle omtrent like mye, som er veldig fint.

  • Chris: Den karakteren jeg personlig liker minst. Han er din typiske litt nerdete heteroseksuelle nice guy (men legitimt hyggelig, i motsetning til Nice Guys TM) som er forelsket i en jente og ikke klarer å meddele det selv om alle vet det.
  • Ashley: Typisk søt og litt naiv jente som essensielt er jenteversjonen av Chris (men mindre nerdete og mer tilbøyelig til å tro på det overnaturlige). Er også forelsket og sier ingenting.
  • Matt: Kanskje den minst utviklede karakteren i spillet, som er synd, for jeg liker Matt veldig godt. En godhjertet fotballspiller som ikke nødvendigvis den smarteste eller beste i krisesituasjoner, men som legitimt prøver sitt beste? Sign me the fuck up.
  • Jessica: Fyller teknisk sett «horekvoten» (et annet eksempel er Jules fra Cabin in the Woods), men snakker om at hun sliter med selvtilliten sin selv om hun later som om hun er selvsikker. Blond og pen, kanskje ikke den smarteste men absolutt ikke dum, og i realiteten utrolig søt når du kommer bak fasaden.
  • Josh: Broren til de to tvillingjentene som forsvinner i begynnelsen av spillet, sliter psykisk som følge av det. Han er den som inviterer alle sammen tilbake til hytta.
  • Mike: En karakter jeg har merket at mange hater, men vet du hva, jeg elsker Mike. På overflaten er han en douchebag (jeg er enig i at handlingene hans i begynnelsen av spillet er ukule, men gutta, alle unntatt Sam, Chris, og Josh var med på det. Gutta.), men med Jessica er han omtenksom og søt, og respekterer grensene hennes.
  • Sam: Den mest universalt elskbare karakteren i spillet. Hun er moralsk rettskaftet, omtenksom, og modig, og ikke spesielt god sans for klær, hverken estetisk eller praktisk sett.
  • Emily: Sikkert den mest hatede karakteren, men jeg elsker henne også. Dette er den karakteren jeg føler har trukket det korteste strået mtp karaktertrekk. Problemet er at de ikke skriver henne på en stabil måte − hun skal i teorien være smart og viser tydelig i begynnelsen at hun holder hodet kalt i krisesituasjoner, men til tider er hun frustrerende dum og grinete. Hun er ikke hyggelig, er ofte egoistisk og frekk (og dette elsker jeg), men hadde de latt være å gjøre henne dum og svak også når det er stikk motsatt av det de presenterer henne som, hadde hun vært fantastisk.

Spillet er veldig heteroseksuelt (uheldigvis), og de eneste karakterene som ikke er i et romantisk forhold er Sam og Josh. Mike og Jessica, Emily og Matt, og Chris og Ashley holder alle på i varierende grad, og det er uheldigvis mye drama rundt dette.

Mine største problemer med spillet er at karakterene (hovedsakelig Emily) til tider ikke er skrevet på en gjennomført måte, og de hviler mye på drama og «jentehat» mellom Emily og Jessica for å drive fram deler av plottet som fint kunne blitt utført uten det, og det er veldig tydelig at de setter romantiske forhold over vennskap.

Av spesifikke ting jeg elsker fra et feministisk perspektiv vil jeg si at vennskapet mellom Mike og Sam er det viktigste: de er fullstendig likeverdige og respekterer hverandre (som selvsagt er slik det burde være), og det er ingen unødvendig seksuell spenning mellom dem. 10/10. Ellers er konseptet sykt bra, og det er godt utført, om en smule forutsigbart til tider, og spillet er utrolig vakkert. Det har også et fantastisk score, så om du spiller det, ikke vær ett av de kjipe menneskene som skrur av musikken.

Jeg gir Until Dawn 3 feministstjerner, og dessverre 0 homostjerner, men anbefaler det fortsatt på det sterkeste. Om Supermassive Games lager andre spill i samme gate som Until Dawn håper jeg på homoer og bedre gjennomførte karakterer!

Lee Kvåle

Follow

Film: Suicide Squad (aka nei)

Det er ingen hemmelighet at jeg har gledet meg skikkelig til Suicide Squad. På tross av min preferanse for Marvel over DC, var dette et prosjekt jeg virkelig så fram til, og virkelig håpet skulle bli bra.

Jeg så filmen i går, og jeg skulle ønske jeg ikke hadde brukt tid på å glede meg.

Helt kort må jeg komme med noe generell kritikk av filmen før jeg kan gå videre til feministkritikken, og la meg si deg, det er ikke lett å være kortfattet. Harley Quinn, Deadshot, og Boomerang var helt klart de beste delene av filmen, og hadde som regel gode replikker, men selv ikke de (kanskje bortsett fra Boomerang, bare fordi han ikke hadde så mange replikker) slapp unna dårlige klisjéer og interaksjoner som fikk meg til å ville forlate rommet. Videre er den et strukturelt mareritt, og består av kanskje 40% flashbacks. Spoiler, alle de kuleste delene fra trailerene er flashbacks. Filmen består av til tider morsomme øyeblikk uten flyt og en serie mellommenneskelige relasjoner som ikke klarer å fremkalle følelser fra meg. Unntakene, og jeg kan ikke tro at jeg sier dette, er Harley og the Joker, samt vennskapet mellom Harley og Deadshot.

Okay, videre til feministkritikken: alle de kvinnelige karakterene bortsett fra Amanda Waller (Viola Davis) motiveres av menn. Harley har selvsagt Joker, June Moon (aka Enchantress) kan «kontrolleres» av hennes følelser for Rick Flag, og selv Katana, som knapt sier noe i hele filmen, får vi vite at har en død ektemann som tilsynelatende er hennes eneste drivkraft. Jeg antar at alt dette kommer fra tegneseriene, men det er så unødvendig å ta med! Det fremstår som et anstrengt forsøk på å etablere karakterene som elskbare og med mulighet til å føle ting som kjærlighet!

Harley må jeg også peke ut at har et seksualiseringsproblem. Jeg har ingenting imot karakterer som bruker seksualiteten sin fritt, det er supert, men det er for mange problemer her! På et tidspunkt nær begynnelsen sier hun «I sleep [...] with whoever I want,» som i og for seg selv ikke er et problem, men det er ikke noe de viderefører i karakteren i resten av filmen! Det virker for meg som om de har gjort et forsøk på å roe feministene gjennom å si «se, det er ikke objektivisering, hun gjør det selv, hun er en aktiv deltager!» Jeg gir faen i om hun vil ha på seg upraktiske klær og flørte med alle, det er helt greit, følern liksom, men det er et problem at det er flere scener hvor hun går forbi en gruppe menn og samtlige snur seg for å se etter henne, eller den scenen der hun bytter klær og alle mennene rundt henne har stoppet for å glo på henne. (du ser dem i bakgrunnen på bildet under)

Angående Harley er det jo også et problem at forholdet hennes med Joker blir så romantisert når de er de opprinnelige «hoe do not» før Anastasia og Christian. Jeg liker dem, og jeg syns forholdet deres var fint utført i filmen på mange måter, men jeg tror ikke vi fikk se nok av hvordan hun var «før» Joker for å se hvor skadelig han var for henne og hvor usunt forholdet deres er. Med disse to er det ikke godt nok å si «åh de er så søte og fucked up <3», du må være klar over at de er helt forjævlige, og at the Joker er en abuser, og på grunn av dette er forholdet deres interessant i en fiktiv situasjon. I virkeligheten er de ikke «relationship goals», og du vil ikke at noen skal være «the Joker to your Harley». Dette er ikke akkurat en kritikk av filmen (annet enn at vi burde sett mer av Harleen Quinzel), men mer en kritikk av fankulturen som romantiserer dem.

Helt til slutt vil jeg peke ut en ting jeg syns var litt artig, som ikke på langt nær var nok til å gjøre opp for filmen: Rick Flag, aka token white straight man (selv om Boomerang også teknisk sett utfyller alle de kriteriene, jeg antar han er streit), var akkurat så irriterende og teit som jeg forventet at han skulle være. Det var et lite telys i mørket.

Se filmen om du virkelig liker DC og Harley, men hold forventningene lave.

Den får 2 feministstjerner (Amanda Waller er den eneste grunnen til at den får noen stjerner i det hele tatt), og ingen homostjerner, for gjett hva, det var ingen jævla skeive karakterer!

Lee Kvåle

Follow

Who you gonna call? GHOSTBUSTERS (film)

I dag var jeg på kino og så GHOSTBUSTERS!!! Se den, seriøst. Det er viktig av flere grunner, skal skrive litt om det politiske/kulturelle ved det og generelt hva jeg likte og mislikte ved filmen.

Aller først, kickass kvinner som er sykt kvalifiserte på sine forskjellige felter - to professorer, en ingenør og en tbanearbeider med ekstremt god historisk kunnskap om New Yorks bygninger. Veldig ofte blir filmer med kvinnelige hovedkarakterer automatisk "kvinnefilmer" selv om det samme ikke skjer med mennsfilmer, men dette er ikke tilfellet her. Joda, noen ganger er det unødvendige kommentarer som "de er bare dumme kvinner som har lest for mye eat pray love", men ellers blir hovedkarakterene behandlet som de kompetente folka de er og de selv er mennesker, ikke kjønn. Det liker jeg i en film.

Filmen har et slags fokus på kjønn, men dette gjør de på en veldig morsom måte gjennom dumme, men veldig kjekke Kevin. Gjennom å bruke den eneste mannlige hovedkarakteren til å spille en overfladisk person som åpenbart bare har blitt med i filmen fordi han er kjekk (altså ikke skuespilleren, men karakteren) viser Ghostbusters hvordan filmverdenen ofte er for kvinner som er med i actionfilmer der rollene ellers er besatt av menn. Mennene gjør alt det kule og smarte, mens kvinnen er der for å se bra ut og bli flørtet med. Dette er en slitsom stereotyp, men ved å gi rollen til en mann klarer Ghostbusters virkelig å få hjem hvor kjipt det er når et kjønn bare er representert gjennom slike roller. Det burde jo være noe man skjønner uansett, men hvis noen menn ser Ghostbusters og får en liten åpenbaring om nettopp denne problemstillingen, så er jeg fornøyd.

Noe jeg ikke er like fornøyd med er framstillingen av Patsy. Misforsto meg rett, Leslie Jones er en fantastisk skuespiller med utrolig mye humor, men hele karakteren er en vandrende stereotyp. Det er en ting om en svart kvinne på film er "ghetto" (høylydt, bruker mye slang, fargerike klær, store øreringer); det er en helt annen en når den eneste svarte kvinnen i filmen er det. I tillegg er Patsy den eneste kvinnen som tilsynelatende ikke har noen faglig bakgrunn; og det er ikke noe galt i det, men igjen, når den ene svarte kvinnen i filmen er en ghetto, streetsmart tbanearbeider... Det blir for stereotypisk. Så i mine øyne er vi ikke "helt der" enda i filmverdenen. Ja, vi fikk en kickass action- og komediefilm med kvinnelige hovedkarakterer som ikke er definert av kjønn, men Patsy er i stor grad definert av det faktum at hun er svart. Og hun er jo så mye mer enn det, hun er utrolig intelligent og morsom. Så hvorfor fokusere så mye på stereotypene?

Det er flere enn meg som har kommentert på nettopp dette, at om filmen er feministisk så er den hvit feminisme. Så ja vi har tatt et steg i riktig retning, og jeg er glad vi fikk denne filmen, men vi må også komme i mål når det gjelder rasisme, og å vise mangfold uten å støtte seg på stereotyper og fordommer.

Og noe helt urelatert til feminisme og alt det: det er en del (hvertfall fire) jump scares i starten av filmen og spredd utover, så vær obs på det hvis du er lettskremt. Det er hvertfall moren min. 

Har du sett/skal du se Ghostbusters?

Elise

 

Follow

Serie: Day 5

Solid konsept og bra utførelse av det konseptet? Check! Badass damer? Check! Skeive karakterer og characters of colour som ikke er token-karakterer? Check, check, check!

Det jeg prøver å si er at om du trenger noe nytt å se på er Day 5 definitivt en serie du bør vurdere. Serien er produsert av Rooster Teeth (Lazer Team, RWBY, Red Vs. Blue), og premisset er at over natten har søvn blitt dødelig. Som følge av dette har alle menneskene som sov dødd, og de som tilfeldigvis var våkne da det begynte har en utløpsdato stemplet på hodet.

Vi følger karakterene Jake, Sam, Ellis, og Ally gjennom den femte dagen etter «The Big Sleep», med sporadiske tilbakeblikk på dagene som ledet dit. Jake, token white straight man og tidligere ensom rusmisbruker, og Sam, en 13-åring som er mer ansvarlig enn de fleste voksne rundt seg, leter etter dop som kan holde dem våkne så lenge som mulig, og slik møter de Ellis, en pilot som er overbevist om at om han kan finne kilden til problemet vil han også finne løsningen, og Ally, en av legene som gjør sitt beste for å finne en kur.

Jeg skal ikke si så veldig mye, men jeg må si at jeg elsker måten Day 5 har innarbeidet skeive karakterer. Ally, som er uunnværlig for plottet og mest sannsynlig for verdens overlevelse, er i et forhold med en av de andre kvinnelige legene på sykehuset hun jobbet i. Den eneste gangen dette egentlig blir gitt noe spesiell oppmerksomhet er når Jake dulter borti Sam og sier «dude» når vi ser dem kysse for første gang, hvorpå Sam svarer med åpenbar mangel på interesse. Det er så åpenbart at ingen egentlig bryr seg når verden faller fra hverandre, og kanskje ikke ville brydd seg uansett, og det er så herlig å se.

Det jeg prøver å si er at om du liker thrillere og fringe science, samt utrolig kule damer og generelt spennende karakterer, vil jeg absolutt anbefale serien.


Episode én ligger på YouTube og nettsiden til Rooster Teeth tilgjengelig for alle, og om du vil se resten har Rooster Teeth 30 dagers gratis prøvemedlemskap!

Lee Kvåle

Follow

Alice Through The Looking Glass (film)

I dag dro Lee og jeg på kino for å se Alice Through the Looking Glass og den skuffet ikke! Her er noen veldig gode grunner til å se filmen:

  • Kvinnelig hovedrolle som ikke blir seksualisert. Hovedrollen er jo (selvfølgelig) Alice, som har en utrolig badass jobb (skal ikke spoile) og generelt kicker ass og tar navn. Kostymene hun har på seg er helt fantastisk fine og stilige, men det er aldri pupper og ræv, ei heller seksualiserende kommentarer fra medkarakterer eller generelt noe snakk om sex. Det er jo tross alt Tim Burton som har laget denne filmen, så litt skummel og mørk er den, men uten at det går på bekostning av Alice og uten at hun blir objektifisert. 
    alice through the looking glass gif
     
  • Vennskap er viktigere en romantikk. Det er omtrent null romantikk i filmen. Det er ingen plott som dreier seg om at kvinnen skal bli reddet av en mann eller at en mann skal bli skikket ved hjelp av en ny kone. Tvert i mot blir det påpekt at Alice er i en vanskelig situasjon nettopp fordi hun sa nei til å gifte seg (noe som var litt større deal på den tiden enn det er nå), og hun kommer seg ut av vanskelighetene ved å være prinsippfast og nettopp fordi hun bruker intellekt og oppfinnsomhet til å finne sin egen vei. Det er et utrolig godt budskap å sende ut; ofte er ikke kvinner nok uten menn i filmverdenen, og det er fint å se at det endrer seg. Pluss hallo man er ikke alltid i humør til å se masse flørting og romantikk på skjermen, og det er digg at dette er en fantasy-film hele veien. Det er to mindre karakterer som veldig kort flørter, men det er på sin måte viktig for plottet og det er snakk om fem minutter totalt, så for vår del var det hvertfall ikke en dealbreaker. 
     
  • Kvinner hjelper hverandre. Jeg kan snakke for både meg og Lee når jeg sier at vi elsket forholdet mellom Alice og moren hennes i filmen, men spesifikt også bare moren i seg selv. Hun må ta noen vanskelige valg i filmen og velger på en slik måte at både hun og Alice får beholde selvstendigheten sin og så de kan gå sin egen sti. Det er også et lite plott som omhandler de to søstrene som også er dronninger, hvor bondet mellom dem har blitt ødelagt og de bruker tid på å reparere det. Grunnen til at jeg likte dette ekstra godt er at deres krangel har ingenting med menn eller kjærlighet å gjøre; det er på grunn av en (spoiler alert) kake. 
     
  • Utrolig fine design på slott, rekvisitter, klær og god verdensbygging. Dette er jo en Tim Burton-film så det sier seg kanskje selv, men gud for en verden! Sminken på blant annet Madhatter er helt fantastisk og det er helt magisk å se hva slags verden som har kommet ut av menneskers tanker og ideer. Arkitekturen på mange av byggene fikk meg til å gape og det er så kule ting at jeg bare vil flytte til Wonderland for alltid. alice through the looking glass gif

Elise og Lee

Follow

Casting gjort riktig: American Gods

Vi må snakke om American Gods.

American Gods er en bok skrevet av den fantastiske forfatteren Neil Gaiman (som jeg absolutt ikke kan anbefale nok), og det har lenge vært snakk om å skulle filmatisere den på en eller annen måte. En stund var det snakk om at HBO skulle lage serien, og da det ikke skjedde tenkte jeg for meg selv at okay, da skjer det nok ikke. Boy, was I wrong, og jeg er nå utrolig glad for at HBO la fra seg prosjektet. Det ble nemlig plukket opp av Starz i stedet (som står bak serier som Spartacus og Black Sails), og jeg kunne ikke vært mer fornøyd, for ikke bare har vi Bryan Fuller (Hannibal, Pushing Daisies) og Michael Green (Kings) som manusforfattere og produsenter, men vi har ett av de beste castene noensinne.

panelet deres under Comic Con fortalte Neil Gaiman at, «I told them right from the beginning that the only thing that I was going to be hard line on from the book was keeping the racial make-up for the characters the same [as it was] in the book, that there was not going to be any kind of whitewashing.? Starz (og Fuller og Green) svarte at selvfølgelig skulle de føye seg etter det. Jeg er så takknemlig for dette, og så takknemlig for Gaimans engasjement i prosjektet, for det var en av de tingene jeg elsket med boken. Ikke bare er den fantastisk skrevet, men den er mangfoldig på en bevisst men likevel organisk måte, og om vi skulle mistet det i serien hadde det vært en ubeskrivelig tragedie.

Etter at Gaiman fortalte dette, utdypet Green om castingen og mottagelsen den har fått. «We have gotten a lot of credit for that, and I will take all your credit for everything you like about this show, but we shouldn?t get credit for that. That should be the baseline assumption for adaptations.? 

Det triste med dette er at det ikke er en ting man alltid kan forvente, uansett hvor rett han har når han sier det. Bare se på The Hunger Games, hvor Jennifer Lawrence ble castet som Katniss, en karakter definitivt beskrevet som olivenfarget i huden med svart hår, eller Ghost in the Shell som har et helt sett hvite skuespillere i rollen som japanske karakterer. Det er dessverre noe som skjer altfor ofte.

Vi trenger flere produsenter og casting directors som åpner dørene for ikkehvite skuespillere i roller som tilhører dem, og som forsøker å jevne ut tallene litt, i stedet for å gjøre de karakterene til en enda mindre minoritet på skjermen.

Til slutt vil jeg si at en annen ting som gjør meg lykkelig med hvordan de behandler castingen og deres avsmak for hvitvasking er at dette betyr uten tvil at de kommer til å beholde det seksuelle mangfoldet fra bok til serie også. Som en skeiv person som fikk umåtelig mye glede av å lese en bok hvor skeive karakterer og seksualiteten deres ble behandlet på samme måte som de streite karakterene, gleder jeg meg til å se det samme i serien.

American Gods kommer på Starz i januar 2017, og i mellomtiden vil jeg anbefale boken (og alle de andre bøkene til Gaiman) på det sterkeste!

Lee Kvåle

Follow

From Comic Con with Love (fra en som ikke var der)

Nå som San Diego Comic Con offisielt er over, etter en helg med utrolig mange spennende paneler, trailere, og annonseringer, føler jeg det er på tide med en slags oppsummering av det jeg syns var spennende, og som vi definitivt kommer til å skrive om i dybden når den tid kommer!

Jeg har aldri vært noen stor fan av DC. Jeg likte Nolans Batman-triologi, men utenom det har det ikke vært mye som har interessert meg, og jeg har ikke brydd meg noe videre om noen av filmene som har kommet ut så langt i DCs Extended Universe (DCEU). Dette har tatt en fullstendig annen vending i år, som jeg hadde begynt å forberede meg på da traileren til Suicide Squad ble sluppet for lenge siden, og de bare fortsetter å imponere. I løpet av helgen fikk vi både traileren til Wonder Woman, og en trailer for Justice League, og herregud som jeg gleder meg.

"Traileren" til Justice League viste oss endelig litt av hva vi kan forvente fra de forskjellige karakterene etter det første blikket vi fikk av dem i Batman v Superman, og jeg må si, jeg gleder meg umåtelig mye. Ezra Miller som The Flash, Jason Momoa som Aquaman, Ray Fisher som Cyborg, og ikke minst Gal Gadot som Wonder Woman, jeg mener, hva er det ikke å glede seg til?
Filmen kommer ut i november 2017, mest sannsynlig 16. eller 17.

Videre fra DCEU fikk vi som sagt traileren til Wonder Woman. WOW. Gal Gadot ser fantastisk ut i rollen som Diana Prince, og jeg har all tro på at det kommer til å bli en utrolig bra film. Min eneste konkrete klage er over kostymet hennes, ettersom jeg virkelig ikke ser en grunn til å skulle velge et kostyme som er utformet for å lage rom for puppene hennes. Man vil da heller holde dem stramt inntil kroppen enn å lage ekstra plass til dem om man skal være mye i bevegelse! En annen (liten) ting jeg er en smule misfornøyd med er at jeg syns det var hint til en hetero romanse mellom Diana Prince og Steve Trevor (spilt av Chris Pine) i traileren og for å være ærlig, jeg syns det er unødvendig. Om de absolutt må ha en romanse burde de heller fokusere på å gjøre henne skeiv mtp at hun kommer fra et samfunn med bare kvinner.
Filmen kommer ut i juni 2017!

Helt til slutt i DCEU-nyheter, selv om dette ikke egentlig er en nyhet: Suicide Squad kommer ut snart! Dette er nok den mest mangfoldige filmen til å komme ut av noe superheltunivers, og jeg må si jeg gleder meg endeløst. Margot Robbie som Harley Quinn kommer selvsagt til å bli storslått, og så vidt jeg har hørt er Viola Davis (!!!) formidabel som Amanda Waller. Det er langt flere menn enn kvinner i filmen, men de kvinnene som er (de allerede nevnte pluss Cara Delevigne som Enchantress og Karen Fukuhara som Katana) virker som om de kommer til å gjøre et sterkt inntrykk.
Filmen kommer ut 5. august, men det er en gratis førpremiere på Rockefeller 4. august, og vi kommer til å ha et innlegg om filmen når den er ute!

Fra Marvel fikk vi også en del spennende nyheter. Ikke like mange trailere som fra DC, men de vi fikk var absolutt lovende! Vi fikk et første blikk på Iron Fist, den fjerde og siste Netflix-serien som leder opp til The Defenders (som kommer til å bestå av Jessica Jones, Daredevil, Luke Cage, og Iron Fist), og det var ikke mye å gå på, men det ser i alle fall utrolig bra ut. Vi fikk også en liten teaser for The Defenders i form av en slags tittelsekvens med Come as You Are av Nirvana i bakgrunnen, og jeg vet det er lite, men gud jeg er spent.

Det jeg personlig gleder meg mest til når det kommer til Marvel i den nærmeste framtid er Luke Cage som kommer ut på Netflix 30. september. Vi har fått korte teasere før, og vi har sett Luke Cage i Jessica Jones, men nå fikk vi endelig en litt lengre trailer. Kanskje noe av det sterkeste med Luke Cage og Comic Con var da showrunner Cheo Hodari Coker i løpet av panelet sa, «the world is ready for a bulletproof black man.» Damn.

MCU annonserte også at castingen for Captain Marvel har blitt bekreftet, og at det er Brie Larson som skal påta seg rollen! Dette gleder meg ufattelig mye, hun er en fantastisk skuespiller, og bare det faktumet at Captain Marvel faktisk skal filmatiseres på tross av at det har vært en del spørsmålstegn rundt hele prosjektet gjør meg så glad.

Helt til slutt fra Marvel ble det annonsert en serie fra X-Men-universet, som da blir den første live-action-serien fra den avdelingen: Legion. Jeg skal innrømme at jeg vet veldig lite om serien og karakteren, men traileren ser bra ut, så jeg ser fram til det uansett!
Serien kommer ut i begynnelsen av 2017!

Så, endelig, kommer vi til det jeg har gledet meg til i sikkert tre år nå: American Gods. Dette er en serie basert på boken av Neil Gaiman og gud det ser så bra ut. All castingen som har blitt annonsert så langt har vært perfekt, og etter å ha sett traileren som ble sluppet i løpet av Comic Con har jeg nå full tro på at dette kommer til å bli en av de beste bokadapsjonene på TV. Jeg skal skrive et lengre innlegg om American Gods senere og snakke om castingen og forventninger og slikt!
Serien kommer ut i 2017, og tro meg, vi kommer til å skrive om den!

Lee Kvåle

Follow

BAD NEIGHBOURS 2 (FILM)

I går så jeg Bad Neighbours 2 på kino. Jeg forventet en dudebro-film der humoren spilte på "sykt gay ass" eller sexisme, og jeg ble positivt overrasket over hvor bra humoren var og hvor politisk korrekt den var. Og det er positivt. Her er noen punkter over hva jeg likte:

  • Stiftelsen av en sorority. I starten av filmen får vi se at sororities (kvinner på college som bor sammen i en stor gruppe) ikke får lov til å feste; det må de gå til fraternities for (menn som bor sammen på college i stor gruppe). De nevnte fraternities er ofte veldig sexistiske; hovedpersonene opplever at de bare blir sett som seksuelle objekter der og at de ikke hr det gøy. De starter sin egen sorority der de har feminist-ikon-temafester, filmkvelder med The Fault in Our Stars der alle griner og generelt bonding mellom kvinner som ikke handler om å imponere menn eller om å være sexy. College-jentene i filmen er feminister, og det er de stolt av og det blir ikke gjort narr av. 
  • Bros og maskulinitet og homoer. Det er bare to homoer i filmen (vi skulle gjerne hatt mer), men det som er så fint er at det blir aldri brukt som en billig punchline. Problemet med en av de homofile karakterene er ikke at han er homo; det er at han vil ha leiligheten sin for seg selv og kaste ut sin mainbro når han blir forlovet. I tillegg har Teddy (Zac Efron) et gående tema i filmen der han vil bli verdsatt, og dette kulminerer i at han krever en klem fra en tvilende Mac (Seth Rogen). Denne klemme ender opp i at Mac faktisk sier "shit, dette var nice" og så er det ingen "#nohomo"-vitser der heller. Menn i denne filmen er ikke redd for å verdsette hverandre eller å snakke om følelser, og det er fint å få se det på storskjermen, endelig. 
     
  • Vitser og humor blir brukt til å anerkjenne dobbeltmoral. I starten av filmen lister Teddy opp en rekke fester han holdt i sin fraternity i sin tid, der temaene alle spiller på at jentene er "hoes", og når de nye jentene påpeker dette får han en oppvåkning og skjønner at det ikke er greit. Senere i filmen når jentene kaster brukte tamponger på naboene sine, syns han også det er ekkelt at de faktisk hadde brukt tampongene, helt til Shelby (Chloë Grace Moritz) påpeker at om det var en pose pikk så ville han ledd. Og så ler han jo faktisk og må anerkjenne at han har internalisert en dobbeltstandard. 

Hele poenget med filmen er jo naboer som slåss mot hverandre, men måten filmen bruker humor til å se på kjønn og diskriminering er utrolig morsom og det fungerer bra. Særlig når den første filmen inneholdt samme type fraternities med de nevnte hoe-festene, så oppfølgeren har jo tatt en tydelig 180. 

Elise 

Follow

Skeiv Søndag: The Color Purple

The Color Purple ble gitt ut i 1982 og er skrevet av Alice Walker. Boka er skrevet som dagbok og brev mellom to søstre som blir skilt fra hverandre i ung alder. Vi følger Celie som vokser opp fattig og blir utsatt for mange grusomme ting når hun vokser opp, og som ikke har verdens selvtillit etter det. Boka er satt til ca 1930-tallet og tar opp mange vanskelige temaer på så utrolig fine måter.

Celie skriver sånn hun snakker, noe som gjør boka unik og virkelig forsterker følelsen av en annen tid og et annet samfunn. Det er også en indikator på det faktum at Celie ikke har fått noen utdannelse, noe som blir nevnt i boka forøvrig. For min del, som ikke har så mye historisk info om USA og hvor ille rasismen var der før (og fortsatt er, med tanke på politibrutalitet mot unge, mørke mennesker), så er det en viktig lekse om hvordan ting har vært og hvordan det ikke burde være. En av damene i boka blir satt i fengsel fordi hun er frekk mot ordførerens kone og ordføreren slår til henne; 12 år i fengsel. Jeg vet jo at dette er fiksjon og ikke virkelighet, men jeg tror dette gjenspeiler en forskjellsbehandling som har vært og i noen tilfeller fortsatt er helt ekte. 

Det er også en positiv overraskelse at det er skeive damer i boka. Jeg skal ikke si så mye om hvem eller hvor, fordi spoiler, men det er så fint å se kvinner som kan ha sunne forhold til hverandre og å se kvinners seksualitet anerkjent i litteratur. Igjen, det er kanskje ikke ekte, men før da homofili var ulovlig, så var det en lov som bare gjaldt menn, nettopp fordi kvinner ikke var sekuelle vesener og lesbiske tells ikke. Måten disse kvinnene relaterer til hverandre er bare så utrolig vakker og de er så fine mot hverandre og det gjør meg oppriktig glad. I tillegg så er det noen av dem som er med både menn og kvinner, og selv om ord som bifil eller panfil aldri blir brukt så er det forfriskende å se seksualitet utspille seg uten fordommer eller implisitte verdier i boka som sier det er "feil". 

Utover det, så støtter kvinnene hverandre gjennom hele boka og viser hvor utrolig stor forskjell undertrykte kvinner (både på bakgrunn av farge og kjønn) kan stå sammen for å få bedre liv. Hvis en kvinne har en voldelig mann hun ikke kan stå opp mot, så kommer en annen inn i bildet og sier ifra. En av hovedkarakterene tar til og med med seg en annen, gift kvinne for å bo med henne i en annen by/bygd fordi hun vil få henne vekk fra en ektemann som ikke elsker henne. Når en blir satt i fengsel kommer andre kvinner og hjelper til med barna. 

I tillegg er det mange av karakterene som beveger seg ut av tradisjonelle kjønnsroller; en seksuelt sterkt og frigjort kvinne, en fysisk sterk og selvstendig kvinne, pluss en mann som er usikker og dermed får problemer i ekteskapet sitt. Han prøver faktisk spise seg større fordi han vil ha kontroll over og greie slå kona si (noe som ikke er så kult, men det er hva det er). 

Alt i alt er dette en utrolig sterk og fin bok, og det ikke bare fordi den tar opp viktige temaer, men på grunn av følelsen i boka. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, men denne boka har gitt meg så mye livsvisdom og jeg har sittet alene på buss, trikk, bane og bare smilt fordi jeg ble så rørt av hva Celie skriver om livet sitt og om kjærlighet, død, liv, alt mulig. Så skal du lese en bok denne sommeren, les denne. Den er så utrolig fin, så utrolig sterk og så viktig for å forstå andre mennesker. Det er Lemonade i bokform.

Elise 

Follow

Sunn Fornuft

For noen dager siden var Elise og jeg på lanseringen av det som kalles Sunn Fornuft-plakaten, som er noe dere kanskje har hørt om i media. Poenget med denne plakaten er i bunn og grunn å «bevisstgjøre digitale opinionsledere på deres rolle og påvirkningskraft på unge jenter når det kommer til kroppsbilde og idealer.» (Skal si noe mer om dette senere i innlegget) Det var en utrolig fin lansering hvor vi fikk høre psykiater Finn Skårderud snakke om hans opplevelser med blogging i relasjon til spiseforstyrrelser hos pasienter, samt fikk høre andre snakke om deres personlige erfaringer.

Nå pleier ikke vi så ofte å skrive om slike ting som mat og kropp, men denne plakaten er definitivt noe som er greit å ha i bakhodet uansett.

«Det koster så lite å ta hensyn, et koster så lite å tenke gjennom en gang til.»

Jeg vil si at denne plakaten har uheldigvis blitt skrevet som noe som kun angår jenter. Jeg vet absolutt at jenter er i flertall i bloggmiljøet, og at jenter statistisk sett i høyere grad sliter med spiseforstyrrelser, men det er ikke til å komme bort fra at andre også opplever kroppspress. Kroppspresset som f.eks. gutter opplever tar ofte en annen form, det handler ofte mer om å bygge muskelmasse o.l. Kanskje jeg bare tenker over dette fordi jeg ikke er jente, jeg har definitivt et bias, men uansett, det ville føltes hyklersk for meg å kun være ansvarlig i hvordan jeg blogger om jenter, og ikke også hvordan jeg blogger om gutter og andre.sunnfornuftknappen

I det store og det hele syns jeg dette er et fantastisk initiativ, for det er ingen tvil om at konstant tilgang til noen som snakker om hvor mye de veier, hvor ofte de trener, hvor mye de spiser, kan påvirke unge mennesker negativt. Dette handler ikke om at noen skal bli «lei seg», det handler om at vi lever i et samfunn hvor flere og flere utvikler spiseforstyrrelser, som kan ødelegge liv. Selvsagt går det an å bli frisk, det skjer oftere enn man kanskje tror, men om vi kan hjelpe til med å forebygge i stedet for å fikse, så burde vi absolutt gjøre det.

Lee Kvåle

Follow

Kjendisfeminisme gone wrong

Tidligere har jeg skrevet om kjendisfeminisme og om det å gjøre en innsats for likestilling osv samtidig som man prøver å tjene penger. I dag skal vi snakke om noen jeg personlig mener ikke har fått det til, nemlig Fergie med sin nye singel "MILF $". Dette er ikke en kritikk av Fergie som person, men av dette spesifikke forsøket. Fordi det gikk galt, ass. 

Jeg skal ikke lyve; sangen er catchy og jeg har den allerede på spotify. Jeg kommer definitivt til å høre på den, fordi sounden i sangen føles så sterk ut og jeg blir sykt JA ASS JEG ER MILF!! ... Så kommer jeg på at jeg ikke har barn. Uansett, dette er hva Fergie sjæl har sagt om sangen: 

Changing the acronym ["MILF: Moms I'd Like to Fuck"] to Moms I'd Like To Follow is about empowering women who do it all. They have a career, a family, and still find the time to take care of themselves and feel sexy. With a wink of course.

Altså... Tror Fergie virkelig at mødre uten hushjelp, personlig trener, stylist og seriøst $$$$ kan se ut som hun gjør i den videoen? Tror hun "regular moms" som "do it all" har tid til å leke vikar som spiser kake med krem fra gaffel? Fordi altså... jeg er kanskje ikke mor, men jeg kan si det allerede: MILFs generelt ser ikke sånn ut. Jeg applauderer ideen om å endre fokuset fra "mom i'd like to fuck" til "mom i'd like to follow" men når hele videoen er et surrasumarium av kropp, pupper og rumpe mens Fergie roper "You motherfucker" og får melk helt over seg.... Du jeg kjøper den ikke. 

Seff skal kvinner få gjøre hva de vil; og du er ikke mindre eller mer mor om du ser ut som Fergie eller viser mye pupper osv. Og ideen bak om at mødre skal få gjøre hva de vil og ikke bli definert av morsrollen, den er morsom. Men dette er så innmari seksualisert at jeg ser ikke noe annet enn et forsøk på å selge inn og provosere så hun kan selge album. Og det i seg selv er helt ok, Fergie er helt rå, u do u etc, men samtidig så kan man ikke pakke inn sånn åpenbar seksualisering og fokus på kropp som et forsøk på å si "heia mødre". Altså heia mødre, for all del, men plis heia mødre på en litt mer realistisk måte. Og ikke heia mødre som et forsøk på å kjøpe opp feminisme og gjøre det kommersielt. Da liker jeg J-Lo's Aint Your Mama mye bedre. 

Hvis du sammenligner de to, så tar J-Lo eksisterende stereotyper og snur dem på hodet og "gjør opprør" fra de rollene hun blir tillagt. Fergie bare.... tar på seg sexy klær og viser at som mor så kan hun være servitør, vikar OG hjemmeværende på en sexy måte? Hun utfordrer ingenting gjennom handling, bare gjennom det halvhjerta Mother I'd Like to Follow, og til og med det blir undergravd av "Motherfucker". Heia J-Lo, bedre lykke neste gang Fergie. 

Elise 

Follow

Skeiv søndag: Hvorfor er skeive karakterer viktige?

Dette innlegget er dedikert til «Ole», what's good?

Det faktumet at vi burde ha flere skeive karakterer i store filmer er et vanskelig konsept for mange folk å forstå. Hovedsakelig er det fremmed for de som aldri har trengt å sette spørsmålstegn ved sin egen identitet, spesifikt når det kommer til seksualitet og kjønn, og vet du hva, jeg forstår. Ikke alle har empati. Derfor har jeg bestemt meg for å prøve å forklare dette så godt som mulig, ved å fortelle om ting jeg har opplevd i løpet av mitt liv som skeiv.

Jeg tror ikke jeg så en eneste actionfilm med en skeiv karakter da jeg var liten. Ingen animasjonsfilm, heller, eller noen annen film i en sjanger jeg likte. Komedier liker å bruke skeive, spesielt homofile, feminine menn, for humoristisk verdi, men jeg liker ikke egentlig komedier, så da ble det liksom ikke noe for meg. Jeg pleide å synes homofili var ekkelt, fordi jeg vokste opp med folk som brukte homo og transe som skjellsord, og hadde en onkel som en gang kom hjem og rynket på nesen fordi han hadde gått forbi et par jenter som kysset på togstasjonen. De gjorde det for oppmerksomhet, mente han.

Poenget er, jeg kommer fra bygda, og det skeive miljøet da jeg vokste opp var så godt som ikkeeksisterende. Jeg visste ikke at det var en mulighet engang å være interessert i både jenter og gutter. Sånn sett var jeg vel egentlig ganske heldig, fordi jeg aldri forelsket meg i noen (gleden av å være aromantisk), så det var ikke før jeg faktisk begynte å bli seksuelt interessert i folk at jeg måtte tenke over seksualiteten min, og da valgte jeg egentlig bare å ignorere det en stund til fordi jeg slet med internalisert hat for min egen kropp og derfor ikke likte å tenke på vaginaer. Hadde jeg skjønt hva faen som var greia om jeg hadde forelsket meg i en av venninnene mine da jeg var liten? Mest sannsynlig ikke. Det hadde sikkert vært sykt skummelt. Hvem faen på lille Voss skulle fortelle meg at det er greit å like både jenter og gutter?

Da jeg «kom ut av skapet» på ungdomsskolen (setter det i hermetegn fordi jeg vil ikke egentlig si jeg kom ut, jeg var liksom bare ute, men ordet bifil ble nevnt), løp en av mine da nærmeste venner rundt i klasserommet bort fra meg fordi han syns det var ekkelt. På ungdomsskolen!! Denne «vennen» sa senere til meg at jeg burde ta østrogen for å «bli mer feminin», og nektet å kalle meg Lee da jeg kom ut som trans før jeg på randen av tårer truet med å forlate bursdagsfesten til en av de andre kompisene mine som jeg oppriktig talt er skikkelig glad i. Da ga han seg.

Poenget her er at skeivhet var så sykt fremmed, både for dem og for meg. Det var ikke normalt. Det var noe som skjedde andre steder, og om det skjedde på Voss var det fritt fram for sosialt slakt av vedkommende. Tenk om kompisen min som sa det var ekkelt å være bifil hadde vokst opp med filmer der tredje eller fjerde hver romanse eller sexscene var mellom to av samme kjønn, og det ikke var gjort på en måte som skulle latterliggjøre dem, eller få dem til å virke onde eller som negative karakterer på basis av dette. Hadde han da ikke sagt jeg var ekkel? Om enkelte filmer som var rettet mot hans målgruppe i det hele tatt hadde hatt transkarakterer eller karakterer som utfordret kjønnsnormene uten at det var det definerende trekket ved dem, hadde han ikke sagt jeg burde ta østrogen for å passe inn i det han mente var en god ramme for meg?

Videre, i en av vennegjengene mine som jeg har hatt siden ungdomsskolen, siden før jeg kom ut og før jeg i det hele tatt kjente noen andre skeive, kom alle gradvis ut av skapet. Vi oppsøkte ikke hverandre fordi vi var skeive, det bare viste seg at når vi alle sammen var med hverandre så var vi visst det. Fordi vi hadde hverandre hadde vi et trygt miljø å eksistere i. Ikke alle har slike grupper, og det er derfor ytterst viktig at det trygge miljøet eksisterer utenfor også, og at det føles greit og normalt ut å være som vi er, for det er det. Eller, om ikke normalt, for normalt er overvurdert, så er det i alle fall greit, og det er ingenting å skamme seg over.

To ulike ganger har jeg opplevd at en gutt har fortalt meg at han var bifil, men ikke turte å komme ut av skapet fordi han var redd for hva som kom til å skje etterpå. De var redde for å enten bli «mobbet» av vennene sine, eller rett ut at de skulle miste vennene de hadde. Den ene gutten jeg snakket med fortalte meg også at han måtte google det, måtte virkelig søke opp og lese om hva bifili var, for å finne ut om det passet for han. Hadde livet hans vært lettere om en mann i en film han så som yngre viste tydelig interesse for både menn og kvinner?

Grunnen til at vi trenger skeive karakterer burde være åpenbar. Vi trenger dem ikke bare i små internasjonale indiefilmer hvor hele poenget med filmen er gay angst og vansker med å vokse opp, vi trenger dem som sentrale og viktige medlemmer av crewet i romskipet, som helten som redder prinsen eller prinsessen eller en annen form for ung monark, som superhelten som redder New York fra å ødelegges, og som magikeren som redder verden fra den onde trollpersonen. Vi trenger å se oss selv i disse rollene, fordi vi er over alt, og spesielt for unge mennesker er det viktig å ha noen som seg selv å se opp til, og det er så jævlig tydelig på resten av verden akkurat nå at det skal mye til før folk tror på oss.

Så kommer vi til slutt til spørsmålet om allerede eksisterende karakterer, og hvorvidt det er greit å «endre» dem fra streite til skeive. Ja, er svaret. Absolutt ja. Noen (mange) vil spørre, «Kan dere ikke bare lage nye karakterer, da? Hvorfor må dere ødelegge etablerte karakterer?» Vi kan absolutt lage nye karakterer, men problemet der er at i allerede eksisterende franchiser blir dette så fort token-karakterer. Den eneste grunnen til at de er med i det hele tatt er for å fylle en kvote. Tro det eller ei, men bare fordi noen var hetero og nå er bifile, betyr ikke det at de er en helt annen person. Vet, det er sjokkerende. Den eneste virkelige forskjellen er at nå kan de inspirere og betrygge noen som ellers ville følt seg utenfor, alene, redd for å være seg selv. Å endre skeive karakterer til å være streite er unødvendig, fordi streite mennesker ser seg selv over alt, de trenger ikke å inspireres til å være åpne om å være streite. Omtrent alle filmer inneholder i alle fall en heteroseksuell karakter.

Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal forklare dette på noen bedre måte. Ikke våg å fortelle meg at skeive er overrepresenterte i mainstreamfilmer når jeg aldri har sett noen som i det hele tatt minner om meg på kino, og gutter gråter til meg fordi de ikke vil miste vennene sine fordi de er bifile. Filmindustrien skal ikke bare representere hvordan verden er, den skal også kunne vise hvordan verden kan og bør være. Ikke vær blant de som gjør det vanskeligere for oss å eksistere, la oss se oss selv. Dere har så mye, dere kan absolutt dele litt av rampelyset.

Lee Kvåle

Follow

Gays in Space: skeive blockbustere

I går fikk vi en gledelig nyhet om den nye Star Trek-filmen, Star Trek Beyond, som bokstavelig talt brakte tårer til øynene mine: Hikaru Sulu er offisielt bekreftet som homofil i rebootuniverset til J. J. Abrams og Simon Pegg! Sulu er dermed den første LHBT-karakteren i Star Trek, og fra det John Cho har sagt om hvordan det utføres i filmen er det en veldig matter-of-fact affære og ikke et gigantisk plottpunkt, som passer helt perfekt. På tross av dette er det utrolig mange som mener at dette går ikke, Sulu kan ikke være homofil, han er jo klart interessert i jenter! Og joda det er i de andre universene som er helt separate fra rebootfilmene, men likevel!! Han kan ikke være homo!!! Homoene overtar, snart er det ikke flere streite karakterer igjen!!

Du vet den følelsen når alle blockbusterfilmer som kommer ut bare har skeive karakterer og romanser og du tenker, «ugh, kan det ikke være noen streite karakterer også?» Nei? Ikke jeg heller. Det faktumet at jeg må tenke godt etter for i det hele tatt å komme på noen slike filmer som har faktiske skeive karakterer sier vel sitt om at det er en viss skeiv fordeling (no pun intended).

Selv Deadpool, som har blitt bekreftet som panseksuell/skeiv både av de som lager filmene og de som skriver tegneseriene, vil folk benekte å være noe annet enn hetero. Jeg har omtrent aldri hørt så mange klager som etter Twitterkampanjen for å gi han en mannlig kjæreste i neste film. Enkelte kommer med argumentet at han har jo dame i den første filmen! Hvorfor skal vi retconne det, og endre karakteren til noe han ikke er bare for å tilfredsstille feministene og homoaktivistene? For det første vet jeg ikke om disse menneskene vet hva panseksualitet er, men det er greit nok, jeg skal gi dem et øyeblikk til å google det, men for det andre, jeg tror mange av dem ikke skjønner at ikke alle forhold varer for alltid. Det er dessverre sånn livet er.

Min ideelle situasjon mht. Deadpool og Vanessa er at hun dumper han fordi han egentlig var en jævla drittsekk og forlot henne, men at de kanskje kan forbli venner. Da slipper de å stappe henne i kjøleskapet for å drive plottet videre, og så kan de gi han en type i stedet.

Det var også mye oppstyr rundt Finn og Poe i Star Wars: Episode VII, hvor utrolig mange (inkludert meg) mente dette ville vært en perfekt mulighet for å endelig inkludere et skeivt par i en av de største science fiction-filmseriene noensinne, noe som ville vært utrolig sterkt for unge skeive mennesker over alt. Star Wars når så mange flere mennesker enn bittesmå homofilmer fra Nederland, uansett hvor bra de er, og vi trenger det. Vi trenger det ikke bare for de som er i skapet og vurderer å komme ut, men for de streite som mener at de ikke kan relatere til skeive på noen som helst måte, og derfor er skeive verdt mindre enn dem. Det gjør en forskjell.

Det kommer til å ta lang tid før et flertall av science fiction, superhelt-, og fantasyfilmer som kommer ut har sentrale skeive karakterer, men i mellomtiden må vi stå på og fortsette å be om dem, og støtte de vi har! Jeg vil anbefale alle å gå og se Star Trek Beyond om dere kan, den kommer på kino 19. august i Norge!

Lee Kvåle

Follow

Game of Thrones, sesong 6, aka da kvinnene tok over

(Innholdsadvarsel for diskusjon av seksuell vold)

Om det er noe show som går på TV som omringes av splittede meninger og kontrovers så er det Game of Thrones. Lenge ble det avskrevet av mange feminister som sexistisk for sin frie bruk av kvinnelig nakenhet og vold mot kvinner, og vet du hva, det skal jeg ikke krangle på. Så nylig som forrige sesong hadde vi ett av de verste øyeblikkene mht. seksuell vold som fikk mange seere som allerede vaklet på kanten til å melde seg ut og gi opp på serien. Dette er ikke kritikk av de seerne, du vurderer selv hva som er ok for deg å se på, og om du føler at Game of Thrones faller utenfor det, så er det greit.

Før jeg går i dybden på hvorfor sesong 6 var helt vill og noe av det beste jeg har sett, så er det jeg vil si om Game of Thrones, og som jeg alltid har følt var viktig å ta i betraktning, er at det er en større helhet å forholde seg til. George R.R. Martin, forfatteren bak bøkene, er ikke en mann som ser kvinner som uviktige, kun som ofre, eller som endimensjonale. Helt fra begynnelsen har vi hatt kvinnelige karakterer som spiller spillet minst like godt som mennene gjør, som fucker opp på mange av de samme måtene, og gjør som best de kan med den livssituasjonen de har blitt tildelt, og hva er vel en fiktiv verden uten en skeiv maktbalanse annet enn kjedelig?

Uansett, tilbake til poenget: sesong 6 av Game of Thrones har vært en sesong full av kvinner som tar tilbake makten som har blitt frarøvet dem fra fødselen av. Jeg har elsket det. Den har, til tider, vært en smule forutsigbar narrativt sett (Deus Ex Machina, anyone?), og nakenheten har fortsatt, men det er ikke til å unngå at dette har vært kvinnenes sesong.

For å unngå å spoile de som ikke vil bli spoilet, som kanskje ikke har sett på Game of Thrones i det hele tatt men har lyst, eller ikke har sett sesong 6 av varierende grunner: tro meg når jeg sier at det har blitt så utrolig mye bedre enn det har vært før. The night is dark and full of terrors, men nå er vi i dagslys, og solen skinner ned på kvinner omringet av ild, blod, og gull.

Under bildet følger en ganske inngående gjennomgang av de sentrale kvinnelige karakterene og deres utviklinger denne sesongen, så om du er interessert i det, les videre!

Jeg skal være ærlig, jeg elsker onde karakterer. Jeg elsker det når karakterer som en gang har vært gode forderves, og jeg elsker det når karakterer har gode intensjoner og ender opp med å dytte seg selv utfor den metaforiske kanten som følge av dem. Det er kanskje delvis derfor jeg har likt denne sesongen så mye, for det er ikke til å unngå at selv om det ikke har vært mangel på female empowerment, så er det nesten ikke en eneste karakter som gjenstår som ikke er i en moralsk gråsone.

Kanskje den viktigste karakterreisen fra forrige sesong til denne sesongen var Sansas. Hun ble brutalt overgrepet av Ramsay i sesong 5, i en scene som mange, inkludert meg, mente var totalt unødvendig, og dette ledet til et utall teorier om at hun var gravid med barnet hans. Jeg har aldri trodd på de teoriene, og de har heldigvis blitt fullstendig motbevist nå, så alle som tenkte det kunne være en mulighet kan roe seg ned.

Det er ikke de fysiske endringene hun har gjennomgått som er interessante, det er de mentale. Hun har gjennomgått så mye både fra Ramsay og Littlefinger, og har blitt sterkt påvirket av begge to, noe som har fått henne til å lyve og plotte bak ryggen på de som står henne nærmest, med katastrofale konsekvenser (tenk på hvor mange flere som kunne overlevd under Battle of the Bastards om Jon hadde visst at Littlefinger var på vei). Det virker som om hun er mye mer stabil nå, og hun har et godt støttenettverk rundt seg til forskjell fra det hun har hatt før, men blikket hun delte med Littlefinger da Jon ble erklært King of the North var ingenting om ikke ambiguøst. Jeg håper litt at hun skal gå i en antagonistisk retning, for selv om det hadde vært hjerteknusende å se henne vende ryggen til Jon nå som de endelig har funnet hverandre, så hadde det vært utrolig tilfredsstillende mht. logisk karakterutvikling.

Bare for å vise hvor mye sterkere hun er nå enn hun har vært tidligere, i sesong 4 kysset Littlefinger henne i en av de mest creepy scenene vi har sett i hele showet, men da han prøvde å gjøre det igjen i finalen på sesong 6 ble han avvist umiddelbart, og hun klarte å innrømme til Jon at det var feil av henne å ikke fortelle han at hun hadde skrevet til Littlefinger. 

Om vi begynner i nord og beveger oss sørover så må vi nevne Leanna Mormont før vi går videre. Dette er en tiårig jente som er lederen for et helt hus og alle deres soldater, og hun gjør en utrolig jobb med det. En av de beste scenene i hele sesongen for meg var da hun effektivt verbalt slaktet Jon og Sansa, og de måtte reddes av Davos, og i sesongfinalen var det kun på grunn av henne at Jon i det hele tatt fikk støtten fra de andre husene til stede. Det var Leanna som satte han på tronen, kun ved makten av sine ord. Jeg håper virkelig at hun kommer tilbake i de to siste sesongene, og at hun blir en av de sentrale figurene i styret i Norden, for jeg tviler ikke på at hun kan samle alle husene om hun prøver.

Videre har vi Brienne of Tarth, som alltid vil være en av mine yndlingskarakterer, og som i sesong 6 reddet Sansa og Theon, uten intensjon sjarmerte en av de barskeste mennene nord for the Wall (spilt av en nordmann, forresten; heisann Kristofer Hivju!), og som vanlig ledet Jaime Lannister i riktig retning bare ved å være fantastisk. Heia Brienne! Jeg håper hun får enda mer å gjøre neste sesong, og er vi riktig heldige kan det hende hun møter på Arya, siden begge to var i the Riverlands sist vi så dem.

Vi har også Yara Greyjoy, som, etter at faren hennes døde, utnevnte seg selv som kandidat til å bli den første dronningen på the Salt Throne. Hun klarte å få Theon til å begynne reisen tilbake til sitt gamle jeg gjennom det som bare kan beskrives som tough love, og hadde sikkert vunnet valget hadde det ikke vært for at onkelen hennes overbeviste folk om at man må styre med kuken, og har man ikke kuk kan man ikke styre. Etter det katastrofale valget stjal hun store deler av flåten til onkelen sin og dro for å slå seg sammen med Daenerys, og om Dany og Yara ikke er et power-team (power-couple in my dreams) så vet ikke jeg. Ikke nok med det, men hun er faktisk lesbisk, som jeg var helt sikker på at vi visste fra før av, men vi gjorde tydeligvis ikke det, for jeg så i alle fall en artikkel om det etter episoden i sesong 6 der det ble «avslørt».

Endelig kommer vi til King's Landing, som har hatt et plott som både har fylt meg med vill glede og hjerteknusende sorg. Jeg har vært klar over en stund at Loras kom til å dø, og jeg var klar for det, men jeg hadde et vagt håp om at Margaery kanskje skulle overleve gjennom sitt intellekt. Hun kom seg utrolig langt − hun gikk fra å være i fangenskap og i påvente av en rettssak til å vinne tilbake friheten og maktposisjonen hun hadde før hun ble fengslet, kun ved hjelp av sin egen sluhet og styrke, og jeg har vært så utrolig stolt av henne hele sesongen. Hun gjorde alt rett, og jeg har ingen tvil om at hadde det ikke vært for dumskapen til the High Sparrow, så ville hun overlevd. Heldigvis overlevde Olenna Tyrell på grunn av henne, så hun fikk i alle fall en definitiv seier i løpet av sesongen!

Sant skal sies, selv om jeg skylder på the High Sparrow for hans rolle i dødsfallene i Tyrell-familien, så er det vel egentlig Cersei som er skyldig. Hun har essensielt blitt terrorist, og har tatt tronen i King's Landing med vold, og feilet monumentalt i forsøket sitt på å beskytte familien sin. Dette er noe jeg alltid har elsket med Lannister-familien, og da spesielt Cersei: trangen til å beskytte sine nærmeste, koste hva det koste vil. Det er ikke mye hun ikke har gjort eller ville gjort for å holde barna sine i live og ute av klørne på sine fiender, men på tross av dette har hun mistet dem alle. Jeg klarer nesten ikke vente for å se hvordan det går med henne videre, og hvilke utfordringer hun møter i sesong sju, men vi kan si med sikkerhet at det kommer til å bli interessant uansett.

Tilbake til Tyrell-familien, eller det som er igjen av den, Olenna holder nå på å slå seg sammen med Dorne (og det jeg vil anerkjenne som det mest katastrofale plottet i hele Game of Thrones aka the Sandsnakes, men vi kan ikke vinne alt her i verden), og bare ved å være til stede har hun hevet kvaliteten på Dorne til utenkelige høyder. Dette er en av de sterkeste karakterene i hele showet om vi tenker over det − hun mistet hele familien sin, og klarte likevel å forholde seg rolig og rasjonell, samt beholdt all attituden vi har sett fra henne tidligere. Olenna Tyrell in my heart forever.

Sist men ikke minst, i en videreføring av diskusjonen om Olenna og Dorne, kommer vi til Daenerys Targaryen. Etter det som virker som en evighet av Dany som vandrer rundt tilsynelatende uten mål og mening, mange ubetydelige plott, og irriterende dårlige rådgivere, er hun endelig på vei til Westeros, sammen med Yara og Theon Greyjoy, en hel hær av Dothraki-krigere, the Unsullied, Tyrion Lannister, og ikke minst tre drager. Det virker uunngåelig at hun slår seg sammen med Dorne og Tyrell-familien når hun endelig kommer fram, og sammen har jeg ingen tvil om at de kan styrte King's Landing, eller i alle fall det som kommer til å gjenstå etter at Cersei er ferdig med det. Vi har sett henne brenne voldtektsmenn, sette på plass de som vil si seg smartere enn henne, og kaste fra seg menn hun ikke har bruk for, og jeg håper hun fortsetter på denne måten. Jeg kan ikke unngå å håpe at hun blir en slags Mad Queen (hun er en Targaryen, trossalt, og galskap går i familien), men vi får se, Weiss og Benioff har sagt at hun ikke er som faren sin, så det er godt mulig at hun faktisk blir en fornuftig dronning. (fortsetter under bildet)

Helt til slutt vil jeg også peke ut at plottet til Daenerys har fått kritikk for å være veldig white saviour-esque. Jeg vil ikke folk skal tro jeg ikke anerkjenner dette, for det må snakkes om, men jeg vil også si at det er ikke meningen at vi skal se henne som feilfri. Hun lider utvilsomt av stormannsgalskap og et saviour-complex, og kan lett bikke over i galskap og tyranni, og om folk tror hun er en perfekt leder har de ikke fulgt med. Jeg håper naturligvis at hun blir en god leder ved Tyrions hjelp, men det gjenstår å se.

TL;DR: Sesong 6 har vært vill, og vi har flere kvinner i maktposisjoner enn noensinne før. Game of Thrones beviser nok en gang at de ikke er redde for flerdimensjonale og dype kvinnelige karakterer, og jeg har all tro på at de kommer til å fortsette på denne måten.

Om du vil lese mer om Game of Thrones fra et feminist-/bokleserperspektiv vil jeg anbefale å lese artiklene til Joanna Robinson om Game of Thrones på Vanity Fair!

Follow

Skeive som verbale målskiver

(Innholdsadvarsel for homofobi, transfobi, og rasisme.)

Dagens innlegg er om et litt mer alvorlig emne enn jeg vanligvis pleier å skrive om, men det er et viktig emne å adressere. Dette er ikke meg som prøver å si at jeg har det helt sykt jævlig, eller at jeg har det vanskelig, eller at jeg vil ha sympati, jeg vil bare at dere skal være obs på at hat mot skeive ikke bare uttrykkes eksplosivt som massemordet i Orlando, eller lover mot homofili som enkelte land har, og fordi vi alle er så sinnssykt tilgjengelige online nå er det veldig lett å nå fram til oss. Vi er fortsatt målskiver for trakassering. Det virker nesten uviktig når man setter det opp mot tragedier som Orlando eller hatmord, men med tanke på hvor mange skeive som tar selvmord selv i dag er realiteten at det ikke er uviktig.

Vær klar over hvilken verden du eksisterer i. 

Jeg har en YouTube-channel hvor jeg i ny og ne laster opp videoer om emner som engasjerer meg. Det er en plattform hvor jeg kan uttrykke mitt syn på verden, og for det meste går det veldig bra, og jeg får støtte fra folk som ser på videoene. (innlegget fortsetter under bildet)

Min mest sette video er en video som heter «8 Things I am Tired of as an Agender Trans Male» (som er det jeg er − jeg er sosialt ikkebinær og sliter med kroppsdysfori), og jeg tror den nylig må ha blitt delt på en side hvor folk generelt er negative til alt som ikke er streit eller A4-homo. Plutselig våknet jeg opp til epost etter epost med kommentarer som (a) betvilte min mentale helse, (b) var fulle av skjellsord jeg skulle likt om folk aldri brukte igjen, og (c) prøvde å undergrave min intelligens og kunnskapsgrunnlag som en basis for at jeg tar feil om min egen kjønnsidentitet (de i dette innlegget er bare et lite utvalg). Alt dette skjedde under Pride week, som var utrolig ubeleilig, for jeg var egentlig sykt klar for å være skeiv som faen og lykkelig en hel uke i strekk, men når du våkner opp til noen som kaller deg kreft så setter det liksom en demper på humøret.

Jeg har dessverre ikke så mye å si annet enn at jeg håper folk kollektivt begynner å ta til vett snart. Alt vi kan gjøre når vi opplever slikt som dette er å rapportere dem for trakassering om de er jævlige, og eventuelt om du har energi til å argumentere med de litt roligere motstanderne så kan du det.

Jeg er sykt heldig i det at jeg har tenkt mye over de forskjellige aspektene ved kjønnsidentiteten min og har klart å finne begreper for alt, jeg er god til å snakke for meg, og jeg har hatt muligheten til å berike argumenteringen min gjennom studiene mine. Ikke alle har hatt de samme mulighetene som jeg har, og ikke alle har de samme ressursene, så det å argumentere tilbake når man blir angrepet på den måten er ikke enkelt for alle. Det er ikke alltid enkelt for meg heller.

Om du får kommentarer som dette, vit at det er ikke deg det er noe galt med av deg og dem, og vi står med deg. Jeg vil anbefale å ikke bare godta det noen på Tumblr sier om hva kjønn er eller ikke er om du sliter med kjønnsidentiteten din − gjør din egen research og ta alt teoretikere og bloggere sier med en klype salt for vi har ikke alltid rett vi heller − men de som kommer til deg med hatefulle ord og voldelige kommentarer har aldri rett. Du vet best selv hva identiteten din er.

Avslutningsvis så håper jeg alle som deltok på Oslo Pride har hatt en fantastisk uke; jeg hadde i alle fall det på tross av noen kjipe folk!

Lee Kvåle

Follow

FEMINIST: ULRIKKE FALCH

Har du vært innom instagrammen til Ulrikke som spiller Vilde i Skam? Vel, her er alt du går glipp av. Og bare så det er sagt, jeg vet ikke om Ulrikke selv kaller seg feminist, men hun gjør mye bra som jeg vil trekke frem i dagens innlegg og som jeg ville kalt feministiske handlinger. 

Lets be real, sannsynligvis er den største grunnen til at jeg liker Ulrikke at hun har like dårlig humor som meg, for eksempel når hun har høytlesning fra Lolcatz-bibelen eller poster bilder som dette:



Jeg er jo også selvopptatt og elsker oppmerksomhet!!! Åh, Ulrikke. 

I tillegg til dette tar hun hva jeg vil kalle et samfunnsansvar om å være bevisst på både kroppspress og trange idealer. Ikke bare har hun skrevet i Aftenposten om spiseforstyrrelsen sin, hun tar det også opp når hennes yngre og lett påvirkelige fans ser på henne som inspirasjon:

Det siste bildet er vel egentlig mest morsomt men se så gøyalt!!! Lovin it. Det er faktisk mange unge jenter som lett blir påvirket av hvordan forbildene deres ser ut eller tidligere har sett ut, og Ulrikke tar dette på alvor og snakker om det når det er nødvendig. 

Siste punktet på lista er at hun faktisk også har skrevet et innlegg på instagram der hun forteller om at kjønn er mer enn bare mann og kvinne og at forskjellige folk har forskjellige uttrykk. Jeg er utrolig glad i Vilde fra skam fordi hun er naiv men står på sitt og alltid genuin, men jeg vil gjerne slå et slag for Ulrikke Falch også, som ikke bare er lættis men som er klar over hva slags forskjell hun kan gjøre for unge jenter og faktisk tar det alvorlig. Så bra jobba, Ulrikke. U da man. 

Elise 

Follow

Maestra av L.S. Hilton

Jeg leste nylig boken Maestra av L.S.Hilton. Jeg har gjort et bevisst valg om å prøve lese flere kvinnelige forfattere, fordi jeg veldig lett strekker meg etter bøker skrevet av kjente menn og jeg vil utfordre meg selv litt på dette. Jeg er ikke enig om at det er "the most shocking thriller you'll read this year", men Maestra skuffer ikke. Likte du Gone Girl, så vil denne boken definitivt falle i smak. 

Boken handler om Judith, som har kjempet seg vekk fra en lavklasse-bygd og inn i kunstverdenen via en universitetsgrad i kunst og subtil sosial klatring. Dette er kanskje det som fanget meg aller mest ved boken; Judith er helt klar over at for å komme seg inn i den eksklusive verden til kunst-eliten, så må hun bli en veldig spesifikk type person. Hun er veldig bevisst på klasseforskjellene og hvordan de som allerede er rike og i riktige sirkler har en fordel selv om de ikke har halvparten, ikke en tredjedel en gang, av den kunnskapen hun har om kunst. Lets be real; å være rik og i riktig krets kan faktisk bidra til å gi deg muligheter andre ikke får. I tillegg klarer hun kommentere på hva slags rolle kvinner spiller i den verdenen av kunst, penger og bedrag som hun vil inn i: de er seksuelle objekter på armene til verdens rike menn. Judith utnytter noen ganger denne rollen for å komme seg opp i systemet. At Judith kan se dette klasse- og kjønnsperspektivet, samtidig som hun prøver å komme inn i denne verden, gjør boka mer ekte og Judith mer sympatisk.

 

Utover dette er ikke Judith særlig sympatisk, men det er noe jeg elsker ved henne. Hun unnskylder aldri hvem hun er eller valgene hun tar, selv om det til tider er... moralsk forkastelig, for å si det mildt, og hun gjør virkelig alt for å komme dit hun vil i verden. Dette er dog noe som er veldig vanlig for mannlige karakterer, og jeg syns det er forfriskende og på tide at kvinnelige hovedkarakterer følger etter. Spoiler ahead: Judith er både seksualt aktivt og med på det meste (vold, analsex, gruppesex, uten at det føles tvungent) og hun blir i bokens løp faktisk en seriemorder. Som jeg sa, hun er ikke særlig sympatisk, men å utvide grensene for hva kvinner kan og ikke kan gjøre eller være i populærkultur er positivt. 

Utover dette, så var boken til tider litt tung på referansene, både til merkeklær og kunst, og det føltes utrolig tvungent og egentlig bare som skryting med all maten+småfraser som ble skrevet på fransk eller italiensk (se på meg jeg snakker språk gutta!! ok). I tillegg er plottet noe rotete; jeg skjønner jo hvordan alt henger sammen, men det ble litt for tilfeldig og ikke godt nok bundet sammen. Og så virker det som om Judith hater feite mennesker? Noe som bare er rart og unødvendig; det hjelper ikke plottet og gir meg bare en litt uggen følelse. 

Alt i alt en bra bok, jeg koste meg med den i parken, men den vinner nok ikke Nobels litteraturpris. Men det er greit, vi må ha litt middelmådig også, og jeg vil absolutt anbefale denne om du liker moralsk forskrudde kvinner. 

Elise 

#maestra #lshilton #bøker #feminisme 

Follow

Skeiv søndag: Oslo Pride 2016

Nå som vi endelig har kommet til den tiden på året igjen er det på tide å adressere ett av de viktigste arrangementene i Oslo: Oslo Pride! Pride i Oslo varer i år fra 17. til 25. juni og avsluttes som alltid med en parade som går fra Grønland til Pride Park i Spikersuppa.

For mange kommer 2016 til å være det første året de er på noe som helst Pride, for andre er det første gang de er på Pride i Oslo, og for andre er dette noe de gjør hvert år. Dette innlegget er hovedsakelig for de to første kategoriene.

Jeg leste en artikkel nylig skrevet av noen (som riktignok kommer fra USA) som sier de ikke lengre deltar i Pride fordi for dem er det for mye festing og for ensidig. Det er selvsagt ikke alle som liker å feste, kanskje de ikke liker å være rundt berusede mennesker for eksempel, og det er helt greit, men for meg har Pride alltid vært en anledning til å feire, og for de som ikke liker sånt er det arrangementer i løpet av uka som debatter og lignende som kanskje kan være interessante.

Sant skal sies, det har lenge vært mye fokus på hvite, homofile cis-menn i debatten rundt LHBTQ, og sånn sett kan jeg absolutt se at man ikke alltid føler seg hjemme om man faller utenfor den kategorien. På den ene siden så forstår jeg at dette kan gjøre at man ikke har lyst å delta i Pride, men på den annen side må vi vise at vi også hører til, og det er ingen bedre måte å gjøre det på enn å dukke opp og bli hørt!

Når man skal være med på Pride er det alltid morsommere om man har venner med seg. Har man nettopp kommet ut har man kanskje ikke så mange skeive venner, men det er ikke noe i veien for å ta med seg streite venner på Pride-arrangement, så lenge de forstår at dette ikke handler om dem! Det viktigste er at du ikke føler deg alene og utenfor, og kanskje du får deg noen nye venner i løpet av uka!

Som med andre festivaler, om du skal være ute hele dagen er det viktig å ha med seg det essensielle som vann, solkrem, solbriller, etc. Er du en person som binder er det også lurt å planlegge dagen litt nærmere siden du ikke burde ha på en binder i mer enn ni timer i strekk. Gi deg selv pustepauser, spesielt siden det er juni og ganske varmt! Det er sykt kjipt å måtte planlegge rundt sånt, stol på meg jeg vet, men ribbena dine kommer til å takke deg! (Side-note: ikke bind med bandasjer!)

Angående ting som skjer i løpet av uka så er åpningen som sagt 17. juni. Her er en oversikt over hele programmet, men du kan fortsette å lese for en liste utvalgte arrangementer som jeg personlig syns virker spennende!

17. juni

18. juni

  • Er antirasisme skeiv kamp? (Eldorado bokhandel, klokken 16:00)
    Det vil bli en faglig innledning om interseksjonalitet, etterfulgt av en sofasamtale med Shoiab Sultan (Antirasitisk Senter), Nora Mehsen (Skeiv Verden) Ingvild Endestad (FRI) og Marie Pernille Sivertsen (Skeiv Ungdom).
  • Queer, Disabled, and/or Minority (Eldorado bokhandel, klokken 18:00)
    Mangfold og inkludering i den skeive bevegelsen: Opplever personer med minoritetsbakgrunn og/eller funksjonsnedsettelse at det er rom for dem?

19. juni

  • Welcome to Happy Land. Couples Only? (Eldorado bokhandel sal 2, klokken 14:00)
    Skeiv Ungdom inviterer til debatten som handler om ulike typer relasjoner som bryter med parnormen.
  • SYNG-along Pride (SYNG, Nedre gate 7, klokken 18:00) 
    "Mamma Mia!" og "Victor Victoria"

20. juni

  • SYNG-along Pride (SYNG, Nedre gate 7, klokken 18:00)
    "Grease" og "Rent"
  • Intersex: Hvor står kampen i dag? (Eldorado bokhandel sal 2, klokken 12:00)
    Skeiv Ungdom går ut over Norges grenser på jakt etter svar og inviterer Kitty Andersson fra OII-Europe til foredrag og samtale med representantene for de ledende skeive organisasjonene i dag for å lære mer om hvordan intersex-kampen foregår i dag og hvordan organisasjonene kan bidra i solidaritet.

21. juni

22. juni

23. juni

Paraden begynner 13:00 på Grønland!

London pub er åpent hver dag under Pride, gratis inngang, og Pride park er åpent fra 22. juni fra 12:00 til midnatt!

Lykke til og kos dere masse på Pride 2016!

Lee Kvåle

Follow

Når kritikk av feminisme blir faktafeil

I dag plukket jeg opp magasinet Argument på vei hjem fra studier, og fant artikkelen "Rosavask som Religion". Jeg blir faktisk helt sjokkert over hva jeg leser der, for det er den mest faktavrengte og feilaktige fremstillingen av feminisme jeg har sett på lenge. Hva gjør vi når angrep på "nyfeminisme" baserer seg på statistiske avvik og ikke på den faktiske stillingen feminisme har i dagens samfunn?

"Dagens feminisme flørter med brudd på prinsipper som ytringsfrihet (...) gjennomgående for ideologien er nemlig plasseringen av følelser i sentrum". 

Å redusere feminismen i dag til å sette "følelsene i sentrum" når det feminisme egentlig gjør er å kjempe mot undertrykkelse og diskriminering er ikke bare stygt, det er ikke bare hersketeknikk, det er skadelig og feilinformert. Når noen blir forskjellsbehandlet i for eksempel jobbsøkerprosess på bakgrunn av kjønn, religion eller etnisitet, da burde du bli sint. Du burde bli overrasket. For vi har kjempet lenge for at dette ikke skal skje mer, og når noen påstår det handler om "følelser" skaper det assosiasjoner til en irrasjonell bevegelse som ikke trengs. Men det er ingen tvil; feminismen trengs. Forente Nasjoner har flust av eksempler på hvordan Norge ikke holder mål når det gjelder inkludering og integrering, som kan leses her, for interesserte. 

"(Det er) heller ikke belegg for å legge til et hen-kjønn, til tross for at noen måtte føle at de har feil kjønnsorganer." og "Når en barnehage i Trondheim avlyste karneval fordi barna viste såkalte strenge kjønnsrollemønstre med kostymevalgene sine, da er det heller feministisk ideologi som viser snever tankegang og påtvunge restriksjoner."

Å redusere kjønn til et spørsmål om kvinne/mann og ignorere hvor sosialt konstruert kjønn i dagens samfunn er, skader mennesker! LHBT-barn i Norge blir mobbet og urettferdig behandlet, som man ser i rapport fra FRI (tidligere LLH), og det hjelper ikke at de da får høre at de ikke eksisterer eller at de egentlig bare må skjerpe seg og føle seg sånn de skal. Skal jeg virkelig tro at tanken om at kvinner har langt hår, går med kjole og høye heler er et biologisk imperativ? Eller at menns harde front og mostand mot å vise følelser i offentlighet er fordi de bare er så biologisk mannlige menn?

Sosiale konstruksjoner av kjønn finnes, det er virkelig og det påvirker måten man ser på kjønn. Zimmerman og West, i sin artikkel Doing Gender, refererer til et lite barn som får se en person i dress som uttaler "det er en mann, for han har penis". Hvor er penisen? Ikke på bildet, hvertfall. Mange blir ukomfortable når de ikke kan "se" et kjønn, men vet dere folkens, virkeligheten er faktisk sånn at du kan ikke se noens kjønn sånn helt uten videre. Man ser muskuløse personer med kort hår, shorts og hår under armene og antar de er menn. Man ser mennesker med sving i hoftene, sminke og glattbarberte legger og tenker jaja mensan, her har vi noen kvinns. Hvis man går utifra den forståelsen av kvinne = vagina og mann = penis (noe jeg ikke gjør, men for enkelhets skyld kan vi gjøre det her) så ser vel hvem som helst av eksemplene over IKKE HAR NOE Å GJØRE MED KJØNNSORGANER? Sosiale konstruksjoner av kjønn er ekte. Mennesker som går på tvers av disse sosiale konstruksjoner blir banket opp, diskriminert og i verste tilfellet myrdet på grunn av det. Å redusere det til noe ala Nano som tror hun er katt eller en hvit dame i USA som føler seg svart er ikke bra nok. Det skader virkelige mennesker. 

Kolstad går videre til å se på voldtekt; hun påstår at feministene sier at kvinner bare kan "angre seg" og dermed burde man rope Voldtekt!! og fengsle menn. Hun påstår også at feminister ikke bryr seg om menn i denne posisjonen, og at i USA blir menn hengt ut og kan miste skoleplasser fordi de "allegedly" har voldtatt noen.

Jeg skjønner genuint ikke hvor hun tar dette fra at kvinner bare kan rope "Voldtekt" når de angrer etter fest-sex; en inspeksjonsrunde i Norge 2015 viste at av de siste 55 anmeldte voldtektene var 52 saker blitt henlagt. I tillegg er det grusomt belastende å gå gjennom en slik sak; det tar ofte flere år og det er ikke noe man år inn i med letthet. I USA, som Kolstad nevner, viser flere kilder at prosenten for falsk anklage ligger på mellom 2-8%. Nå skal jeg ikke påstå at det ikke er kjipt å bli møtt med en falsk anklage, for det er det, men det går jo stikk i strid med påstanden om at menn i USA får sine liv ødelagt på grunn av falske anklager! Statistisk sett er ikke 2% mye, og det er uten å ta høyde for alle overgrep som ikke engang blir rapportert. Å påstå alle "nyfeminister" støtter kvinner som angrer på sex i å anklage menn uten grunn, det er faktafeil. 

Når det gjelder påstanden om at menn på college mister skoleplasser på grunn av falske anklager, så har du både den lave prosenten av falske anklager og saker som Steubenville-saken der en jente ble utsatt for voldsomme overgrep og media fortsatt tok overgripernes side. Dette er ikke nytt, det er ikke uvanlig, og det er mye statistikk som viser at voldtekt eller påstått voldtekt har få konsekvenser for gjerningspersonene. 

Jeg kunne fortsatt og dissekert hele artikkelen, men jeg merker jeg blir sliten. Jeg er så innmari lei av at feminisme, som faktisk gjør utrolig mye positivt for samfunnet, blir behandlet som krenka småjenter som roper voldtekt når de ikke får vilja si og ikke bryr seg om menn. Som vist er det jo ikke sant en gang. Endring i samfunnet til det bedre, til et samfunn der alle har like muligheter og blir behandlet rettferdig, skjer ikke av seg selv. Og hver gang noen skriver en slik feilaktig og fordomsfull artikkel som det Argument publiserer, så går vi ti steg bakover. Endring er viktig og nødvendig, feminisme er et godt verktøy og en god vei å gå hvis man skal oppnå et rettferdig samfunn. 

Elise 

Follow

Peaky Blinders (serie)

Det virker som om vi nå er midt oppi en uoffisiell innleggserie om TV-serier, og vi fortsetter trenden med BBC-serien Peaky Blinders!

Serien handler om en kriminell gjeng som var i effekt på begynnelsen av 1900-tallet i Birmingham, ledet av Thomas Shelby (spilt av Cillian Murphy) og brødrene hans. Vi er midt i sesong tre nå, og den har allerede blitt godkjent for sesong fire og fem!

Peaky Blinders, på overflaten, er enda en serie om en hvit, streit mann med problemer, men det som skiller den fra andre slike serier er måten den aktivt bruker kvinnelighet. Litt som med Black Sails: mange av de mest sentrale karakterene er kvinner, og kvinner som gjør mye av seg.
4 feministstjerner og 1 homostjerne!

Videre anmeldelse kommer til å inneholde spoilere, selv om det er så få som mulig.

Sant skal sies, i antall sterke kvinnelige karakterer starter serien en smule svakt, men det gjør den opp for i de karakterene vi får. Vi introduseres for eksempel raskt til Polly Gray Shelby og Grace Burgess, som har vært uvurderlige karakterer fra sesong en til sesong tre.

Polly Gray, som er tanten til Thomas Shelby, er definitivt en av de tøffeste damene på TV i dag. Hun ledet the Peaky Blinders da Thomas og brødrene hans var i krigen, er ikke på noen som helst måte redd for å skitne til hendene, og fungerer på mange måter som rådgiver for Thomas og en uoffisiell leder av gjengen. En flersidig og kompleks karakter som har sine egne problemer og mål, og som får utfolde sin egen seksualitet selv som godt voksen dame. Det er også herlig å se en kvinnelig karakter som i sesong tre er en 45 år gammel kvinne spilt av en som er 48 i virkeligheten.

Grace Burgess introduseres som en kompetent og utdannet kvinne, konstant malplassert i en verden av kriminelle, men fast bestemt på å ikke la seg jage bort. Hun jobber originalt som dobbeltagent for å prøve å ødelegge the Peaky Blinders innenfra, og bruker alle ferdigheter hun har for å gjøre jobben sin. Ikke overraskende går karakteren gjennom en del endringer i løpet av serien, men hun er aldri ubrukelig og alltid selvstendig.

En siste karakter verdt å nevne er Ada Shelby, søsteren til Thomas, som blir hardnakket kommunist etter å ha forelsket seg i en, og klarer å stå på sine politiske synspunkter selv om det til tider lager rifter mellom henne og resten av familien.

Utover sesongene har de kommet flere kvinnelige karakterer som har viktige roller, både som protagonister og antagonister, og personlig har jeg aldri følt at Peaky Blinders har gjort bruk av dårlige stereotyper for throwaway-karakterer. Kvinnene fra de forskjellige subkulturene er alle vilt forskjellige, bruker aktivt kvinneligheten sin på ulike og effektive måter, og uttrykker tydelige seksuelle behov og interesser.

Det er kanskje lett å se, men jeg elsker måten denne serien bruker de kvinnelige karakterene sine på, og måten de er klar over kvinners posisjon i verden. For det er fakta at selv om kvinner har vært viktige medspillere i historien, og fortjener like mye kreditt som menn, så har verden hatt en lei tendens til å nedvurdere dem, og behandle dem urettferdig. Et av mine yndlingsøyeblikk, for eksempel, er når Polly snakker om graviditet utenfor ekteskapet og sier, «You know the words. You?re a whore, baby?s a bastard. But there?s no word for the man who doesn?t come back.? Det er gjennom slike øyeblikk at serien virkelig skinner, hvor de viser at de er bevisste på hvor dårlige kort kvinner har blitt tildelt opp gjennom tidene.

Noen vil sikkert kritisere serien for en til tider eksessiv bruk av vold, både seksuell og ikke, men går man for realisme når det kommer til en serie om britiske gategjenger i etterdønningene av første verdenskrig, så er det nesten uunngåelig. Det er i alle fall godt utført.

Mine største problemer med Peaky Blinders er mangelen på skeive karakterer, for selv om den er satt på 1900-tallet burde det være mer enn én homofil mann i hele serien, samt dødsfallet av en viktig kvinnelig karakter i sesong tre. Naturligvis dør karakterer hele tiden, så det at hun døde var i og for seg selv ikke et problem, men måten det ble gjort på virket dessverre som en kjedelig måte å drive andre karakterer fremover. Angående den ene homofile mannen dukker han opp i sesong to og vi ser han aldri igjen.

På tross av dette gir jeg serien 4 feministsjerner, men kun 1 homostjerne! Krysser fingrene for mer skeivhet utover de neste sesongene!

Lee Kvåle

Follow

Skeiv Søndag: Black Sails (serie)

Det er nå en stund siden sesong tre av Black Sails avsluttet, men jeg finner konstant at jeg blir påminnet om hvor herlig denne serien er, så det som da skjer er at jeg må skrive om den. For bakgrunn: Black Sails er en slags forløper for Treasure Island skrevet av Robert Louis Stevenson, satt omtrent 20 år før bokens begynnelse, som fokuserer på Captain Flint.

Som alltid, en spoilerfri oppsummering av anmeldelsen: Utrolig bra serie om pirater som inneholder mange utrolig fete kvinner og fantastisk skrevet skeive karakterer. Mye vold og sex (og jeg vil advare om at den inneholder voldtekt) og kvinnelig nakenhet, men alt i alt, vilt bra.
4 feministstjerner og 4 homostjerner!

Det er så utrolig mye bra med denne serien, det er nesten vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, men jeg får starte med det jeg personlig syns er nest kulest (så jeg kan avslutte med det kuleste): det er helt vilt kule damer i denne serien. Mennene er også kule og komplekse (stol på meg, alle jeg snakker med på en regelmessig basis vet hvor mye jeg elsker mennene i Black Sails), men jeg mener, damer.

Herre Jesus, det er herlig å ha en serie hvor så mange av de sentrale spillerne er damer, spesielt når alle de damene er komplekse og unike, og alle er viktige på forskjellige måter. De viktigste er Max, Eleanor Guthrie, Anne Bonny (basert på en virkelig pirat), og Miranda Barlow. Det kommer også noen flere inn i sesong 3, men det føler jeg blir for spoilery, selv for meg.

Min personlige favoritt av damene er Max, en afrikansk-fransk kvinne som begynner som prostituert og kjemper seg opp til å bli ett av de utvilsomt mektigste menneskene på Nassau. Hun er intelligent, kynisk, snartenkt, og strategisk, men hun får likevel være følsom, og utvikler mellommenneskelige forhold som setter mye annet i serien på sidelinjene. Hun er også lesbisk, som tar meg videre til mitt neste punkt (det jeg personlig syns er kulest).

Black Sails har faktisk flere enn en skeiv karakter! Tre av de sentrale kvinnelige karakterene er skeive, men også en av de viktigste mannlige karakterene. Av spoilerårsaker skal jeg unngå å si hvem, fordi det faktisk er et utrolig viktig og godt utført plottelement, men stol på meg når jeg sier at det er fantastisk. De klarer å takle seksualitet som en ting som er helt avgjørende, og samtidig fullstendig irrelevant, og jeg vet nesten ikke om noe annet som har fått til noe lignende.

Naturligvis kan man kritisere serien for en ganske fri bruk av vold og sex (dessverre også seksuell vold - heldigvis ikke bare mot kvinner, og alvoret rundt voldtekt takles godt, syns jeg, men det er likevel verdt å advare om), og mye kvinnelig nakenhet, men for meg er det verdt det. Karakterene er så frustrerende menneskelige, og mangelfulle til de tusen, og når en serie klarer å få til dette på en god måte så fortjener det anerkjennelse.

Jeg krysser fingrene for flere skeive karakterer i de kommende sesongene, og mer utforsking av identiteten til de allerede eksplisitt skeive, men alt i alt er det allerede utrolig bra.

4 feministstjerner, og 4 homostjerner!

Lee Kvåle

Follow
Les mer i arkivet » September 2016 » August 2016 » Juli 2016
FeministPerspektiv

FeministPerspektiv

21, Oslo

På denne bloggen vil vi skrive om populærkultur (film, bøker, musikk, etc) fra et feministisk perspektiv, særlig med tanke på et skeivt/queer perspektiv (LHBT). I tillegg vil det i ny og ned bli andre temaer med et feministisk perspektiv. Bloggen drives av Elise og Lee. Vi støtter Sunn Fornuft. Kontakt: feministperspektiv@gmail.com Twitter: @fperspektiv

Follow

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits