Kvinner med agens: Baby Driver (film)

Jeg likte Spider-Man: Homecoming. Jeg gjorde virkelig det - det var en herlig, morsom film med mangfoldig casting som spilte mer på hvordan det er å være tenåring enn på det å ha superkrefter, og som tillot Peter Parker å være både ufattelig smart og ufattelig dum. På mange måter var det akkurat det jeg ville ha fra en Spider-Man-film. Den er likevel ikke ufeilbarlig, og ett problem som ble pekt ut er at selv om det er tre ganske sentrale kvinnelige karakterer i filmen (Michelle, Liz, og May), så gjør de ikke så veldig mye. De eneste måtene de påvirket plottet på var ved å eksistere sammen med Peter så han kunne handle rundt dem, ikke med direkte handling.

Det er en problematisk tendens i filmer og annet media med mannlige hovedroller, filmer som skal appellere til det streite, mannlige publikum, at kvinnelige karakterer ikke tillates å forstyrre narrativet direkte. De kan fungere som deler av det avløsende elementet som setter i gang plottet (en kvinne blir drept/kidnappet og mannen må hevne seg/få henne tilbake), som den som konstant må reddes fordi de snubler inn i farlige situasjoner, og best (les: verst) av alt, som trofeer som skal vinnes innen slutten.

Baby Driver er absolutt ikke perfekt når det kommer til de kvinnelige karakterene sine. For det første er det bare to/tre av dem (kommer an på om man teller den avdøde moren til Baby som man ser i flashbacks), for det andre er det veldig tydelig hvem det er som tar kontroll, og for det tredje blir de ganske rett ut brukt som indirekte motiverende elementer for mennene. Likevel vil jeg argumentere for at den ikke er fullstendig håpløs, og at den gjør bedre bruk av kvinnelige karakterer enn mange andre filmer.

Kort oppsummert er det en heistfilm om en getawaysjåfør som heter Baby som har tinnitus og derfor hører på musikk hele tiden, og hans forsøk på å komme seg ut av bransjen. Det beste med filmen er uten tvil det tekniske - den er visuelt fantastisk og musikkbruken er så godt som perfekt - men plottet/dialogen er mer enn solid nok til at jeg vil kalle det en generelt bra film. 

Det faktumet at både Darling og Debora tydelig har egen agens, ønsker, og handlekraft er ikke egentlig imponerende; det burde være ganske standard. Det er mer imponerende at Darling aldri tar baksetet (annet enn det bokstavelige baksetet i bilen) i actionsekvensene hun er i, og at hun går til angrep til samme grad som de andre: like nådeløst og effektivt. Hun ser veldig Instagram ut, uten tvil, og hun har noen linjer angående Buddy, mannen hennes, som jeg godt kunne klart meg uten, men hun er fryktløs og brutal, som jeg setter endeløst pris på. 

Debora er ikke like frampå og aggressiv som Darling - selv om hun har sine øyeblikk av handling som jeg vil si er bra, men som gir bort litt for mye av plottet til at jeg kan diskutere dem her - men en ting jeg liker virkelig godt er at i mange scenarioer er det den kvinnelige karakteren som adopterer mannens mål og drømmer. I Baby Driver, derimot, er det Baby som får høre hva Deboras ambisjoner er og adopterer dem som sine egne. Han er den målløse forbi at han vil avslutte jobben sin som getawaysjåfør, og det er hun som har planen, selv om hun mangler midlene for å sette den i gang. 

Jeg skal ikke late som om filmen gjør revolusjonerende greier med mannlige karakterer - for det meste er de ganske standardtyper mtp. menn i slike filmer - men det oppstår øyeblikk av genuine følelsesmessige forbindelser mellom menn som jeg syns er utrolig fine. Spesielt forholdet mellom Baby og fosterfaren hans (som, forresten, er sykt fint i seg selv: at han har en fosterfar som tok ham inn alene) er veldig varmt og fint, og det burde absolutt vært vanligere å se menn være genuint gode mot hverandre i media.

Det jeg prøver å si er at jeg har ingen illusjoner om at dette er en feministfilm eller at den er banebrytende når det kommer til karakterer og kjønnsroller, men den er heller ikke forferdelig. Den er helt grei. Den er også bra nok teknisk sett til at jeg kan si at jeg elsker den og absolutt vil anbefale å se den på kino om du liker denne typen filmer. Filmen kommer ut på kino 4. august (altså i morgen når dette innlegget publiseres)!

− Lee Kvåle

Follow

Skeiv søndag: Three Generations (film)

Om det er noe vi har lært i løpet av de siste årene så er det at å lage filmer om transpersoner er vanskelig. Eller, i teorien er det vel ikke vanskeligere enn å lage andre filmer, men folk har hele tiden store problemer med det.

Det var en del negativ tilbakemelding da Three Generations kom ut, og mye av denne tilbakemeldingen reflekterte problemene med at filmen da het About Ray og ble markedsført som en film om en pre-T tenåringsgutt. Videre var det i forkant (og etterkant) mange som var sinte pga castingen av Elle Fanning som Ray, og dette ble ikke gjort bedre av at regissøren ofte refererte til Ray som en jente når hun snakket om filmen, samt hadde noen uheldige uttalelser/ideer om transgutter. Det skal jeg ikke begynne å forsvare; vi må bare prøve å se på filmen som et resultat separat fra uttalelsene til regissøren.

På tross av alt dette: da jeg så traileren for første gang begynte jeg å strigråte. Jeg hadde aldri sett en film som omhandlet noen som var lik, eller tilnærmet lik, meg, og bare å vite at en slik film faktisk var på vei, var så jævlig sterkt. På det tidspunktet hadde jeg heller ikke blitt operert − operasjon var ikke på horisonten engang − men var likevel sikker på identiteten min. Jeg var sikker på det umiddelbare målet. Mange filmer om skeive tenåringer handler om prosessen med å finne ut av hvem du er og hva følelsene dine betyr, men dette er ikke en film om noen som prøver å finne ut av hvem de er. Ray vet det allerede, er ikke i tvil, han prøver bare å ta det første steget mot å bli den han vet han er.

Uansett, nok om hvorfor jeg personlig trengte denne filmen: det er faktisk ikke en dårlig film. Jeg nevnte over at det var et problem at filmen ble markedsført som About Ray, og grunnen til dette er at filmen handler ikke faktisk om Ray. Det er ikke han som er hovedpersonen. Hovedpersonen er moren hans, spilt av Naomi Watts, og det indre plottet hennes er at det er vanskelig for henne at sønnen hennes skal begynne å ta testosteron. Da filmen var About Ray ble dette enda en film "om" en transperson som egentlig handler om cismenneskene rundt dem som må lide som følge av "tilstanden" til transpersonen. Naturligvis er det fortsatt irriterende at dette er hovedfokus i filmen når det absolutt ikke er hun som har det verst, men dette er en konsekvens av ulike prioriteringer hos de som har laget filmen og de som ser filmen. Jeg hadde likt filmen bedre om filmen faktisk var om Ray, men for det den prøvde å være, så var den ikke ille.

Det eneste problemet jeg egentlig hadde med Ray som en karakter var at han ikke hadde en konsekvent troverdig respons til å bli kalt jente/at familien diskuterer legitimiteten av kjønnsidentiteten hans. Vi reagerer alle forskjellig på ting, men jeg ville personlig hatt en veldig sterk reaksjon om et familiemedlem jeg var glad i veldig tydelig mente jeg bare var lesbisk, ikke faktisk trans, og alle de andre tingene Dodo, bestemoren til Ray, presterer å si ved middagsbordet. Dette er ikke et dårlig konsept for en scene, og bestemoren til Ray er en utrolig viktig og god karakter: hun er en eldre lesbisk kvinne som bare ikke helt forstår hvordan LHBTQ-bevegelsen ser ut i dag fordi hun aldri har trengt å forholde seg til noe annen enn L, G, og kanskje B. Filmen er god på å argumentere mot utsagnene hennes, og å vise at selv om hun mener godt så tar hun feil, men for å komme tilbake til hovedpoenget i denne paragrafen: Ray virker bare mildt oppgitt når han peker ut hvor feil hun tar. På tross av denne rolige responsen på noe som jeg av personlig erfaring kan si gjør dritvondt, så har han eksplosive reaksjoner til ting som har direkte med testosteronbehandlingen å gjøre. Det er mulig dette var hensiktsmessig, men kontrasten mellom disse to reaksjonsvariantene landet ikke helt for meg. 

Jeg vil bare understreke at Dodo en utrolig viktig karakter, og på tross av hennes litt konservative synspunkt på transpersoner så syns jeg personlig hun og partneren hennes Honey er absolutt herlige. De er et eldre lesbisk par som begge er i live og lykkelige med hverandre, skjelden vare i media, og måten de er skrevet på gjør dem troverdige og likbare. 

Filmen har dessverre litt problemer med at den prøver å gjøre for mye, så det er noen plottpunkt som ikke helt passer inn i puslespillet den legger. For eksempel er det noe familiedrama mellom moren til Ray og den fraværende faren hans, og jeg kan virkelig ikke understreke nok hvor uinteressant det var i kontrast med resten av filmen. Det var også et bittelite romantisk plott hvor Ray tilsynelatende var småforelsket i en jente på skolen sin, og til syvende og sist så gikk det bare ingen steder. Ingenting skjedde. Jeg forventet ikke at det faktisk skulle bli noe, men det ville vært en god ting å ta opp hvordan det er å være trans og interessert i noen som ser deg som noe annet enn det du er og som ikke er interessert i det de ser deg som. Det hadde vært mye mer interessant (imo) enn tidligere nevnte familiedrama. 

Alt i alt vil jeg si filmen er god om transproblematikk, på tross av en problematisk regissør og enkelte uheldige elementer, og det er få nok filmer om transgutter som ikke ender i tragedie til at jeg vil anbefale den. Filmen er tilgjengelig på iTunes!

− Lee Kvåle

Follow

Skeiv søndag: Dream Daddy (spill)

Har du noen gang hatt lyst til å date fedre? Vel, jeg har ikke hatt lyst til det, men selvsagt måtte Game Grumps komme og ødelegge det for meg. 

Venstre til høyre: Robert, Damien, Craig, Joseph, Mat, Hugo, og Brian

Dream Daddy er et dialogbasert datingspill hvor du − en alenefar − og datteren din Amanda flytter inn et nytt nabolag og du møter en håndfull fedre som du så kan date/bli sammen med. Det er sju forskjellige fedre, alle med vidt forskjellige personligheter og plottlinjer, og som alle er ufattelig sjarmerende. Spillet i seg selv er også ufattelig sjarmerende: for det første er det åpenbart superskeivt, men i tillegg har det en skikkelig fin balanse av dad-humour og internetthumor. Vilt mange ordspill, altså.

En av de spesifikke tingene jeg elsker med dette spillet er at Damien, en av fedrene du kan date, er en transmann. Det er så subtilt inkludert at jeg faktisk ikke la merke til det første gangen jeg spilte gjennom spillet, men det er en linje i dialogen med ham som "hinter" til det, og det har blitt bekreftet av de som laget spillet! Jeg kan ikke understreke nok hvor viktig det er å gi minoritetskarakterer plottlinjer som er fullstendig urelaterte til minoritetsstatusen deres, så måten det har blitt utført på i Dream Daddy er absolutt fantastisk. Jeg liker også at han ikke er i overkant maskulin; han er komfortabel nok i kjønnsidentiteten sin til at han ikke trenger å kompensere for noe, selv om han er trans. En annen liten hyggelig ting er at han som har stemmen til Damien er trans selv, som jeg setter utrolig pris på.

Mitt eneste problem med at Damien er trans (som ikke er et stort problem, det er bare en personlig preferanse) er at jeg kjenner ikke igjen kroppen hans som en transkropp. Han har "cismannproporsjoner". Damien har veldig tydelig hatt det beste utgangspunktet i verden. Uansett, som sagt, kun personlig preferanse. Det er definitivt ikke nok til å gjøre meg misfornøyd med ham, eller med Dream Daddy!

Det er så mange fine varianter av maskulinitet i dette spillet, og det viser både positive og negative aspekter av de forskjellige karakterene og deres forhold til sin egen identitet som menn og fedre. 

Det er et utrolig hyggelig spill, og om du trenger noe å chille ut med kan jeg ikke anbefale Dream Daddy nok.
Spillet er tilgjengelig på Steam!

− Lee Kvåle

Follow

Interview with the Vampire (bok)

Vi har tidligere skrevet om det å veve inn skeive karakterer i narrativer på en naturlig måte, for eksempel i innlegget "Gays in Space: Skeive blockbustere" fra i fjor sommer. Det innlegget handlet hovedsakelig om ren inkludering av skeive karakterer, for det er veldig få av dem. Det er et enda større problem at fiktivt media innen sjangre som for eksempel fantasy og action ikke har skeive hovedkarakterer - skeive karakterer kan på det meste ha roller som støttespillere til protagonisten, for om de var i sentrum ville det jo vært en historie om skeivhet, ikke om hva enn annet den handlet om. Som vi alle vet er jo streithet nøytralt.

Interview with the Vampire er uten tvil ett av de best kjente vampyrverkene fra mer moderne tid, samt et tidlig bidrag til den nå relativt store samlingen med mer sympatiske narrativer om vampyrer, men boken er også et ikonisk verk med tanke på normalisering av skeivhet i en historie med et annet narrativt fokus. Filmen, da den ble adaptert i 1994, får det til å virke som om historien ikke tilbyr annet enn queerbaiting og homoerotiske undertoner, som også brukes fordi det er litt tabu og for å understreke tilstedeværelse av synd. På grunn av dette var jeg skeptisk til å lese boka (jeg virkelig ikke har tid for media som bare er nestenhomo og som ikke vil risikere å avstøte homofober ved faktisk inkludering - jeg skal skrive et bedre innlegg om queerbaiting senere), men da jeg tidligere i år gikk på en søken etter god skeiv litteratur var det noen som pekte ut at Interview with the Vampire faktisk ikke bare er nestenhomo: den er skikkelig homo. 

Boken ble skrevet av Anne Rice, gitt ut i 1976, og handler kort fortalt om Louis de Pointe du Lac som forteller livshistorien sin, spesifikt fra da han ble forvandlet til en vampyr av Lestat de Lioncourt. Tviler på at noen ser på dette som en spoiler − har du hørt om Interview with the Vampire har du mest sannsynlig hørt om Lestat. Uansett! Jeg skal ikke gå inn i detaljer om plottet eller noe slikt, men jeg vil gjerne snakke litt om hvordan Rice behandler karakterene sine, og da spesifikt hvordan hun behandler skeivheten deres. 

Hele boken er skrevet fra Louis' perspektiv, så vi får ikke noe annet blikk på de andre karakterenes tanker og følelser enn slik han oppfatter dem, men han er så direkte om opplevelsene sine at det skal godt gjøres å anta at han og alle rundt han er heteroseksuelle. Det som står mest ut for meg er at Louis møter en annen mann som han etter kort tid kan erklære at han elsker, og som elsker ham tilbake, noe som påpekes av andre karakterer også. Ikke bare det, men Louis peker også ut at om han hadde endt opp med å ha sex med denne mannen, ville det ikke vært et problem, og det er tydelig at når han beskriver hvor vakker han er så er det fra perspektivet til noen som er tiltrukket til ham, ikke en objektiv observatør. 

Rice ser heller ikke på Louis' tiltrekning til menn som noe tabu eller skittent; han er tiltrukket til menn med den største selvfølge, akkurat som han er til kvinner. Det er heller ikke noe han må forklare eller utdype om − han konstaterer med enkelhet når han tiltrekkes menn og behandler heller ikke andres forhold med noen av samme kjønn som noe videre spesielt. Det er så herlig, og det gjør meg så trist at filmen valgte å ikke ta med denne delen av plottet, men jeg er ikke overrasket. Å behandle homoseksuelle forhold som naturlige ville nok vært for vanskelig. 

Jeg syns også det er sykt fint at Louis oppfordrer en kvinne til å ta over ledelsen av familiens plantasje på tross av at folk vil gå mot henne fordi hun er kvinne. Good guy Louis, selv om han også var plantasjeeier og sikkert er ganske racially insensitive. Can't win 'em all, spesielt ikke siden han levde på slutten av 1700-tallet, men i det minste er han ikke totalt sexistisk.

Poenget er uansett at Rice har vært så flink til å integrere skeivhet på en måte som understreker hvor naturlig og selvfølgelig det er å fortelle historier om skeive mennesker. Det er også gøy (imo) at fordi vampyrer har ganske lav sex-drive (i følge Louis er den erstattet med blodlyst) så ser Louis på utveksling av kunnskap og å kunne lære fra hverandre som et av de mest sentrale aspektene av romantiske forhold han har med andre menn. Det minner meg om den idealiserte versjonen av homofile forhold fra det antikke Hellas som akademikere runker over, men med genuine følelser.

Boken ble som nevnt gitt ut i 1976, så det å ha en forteller i fokus som ikke er heteroseksuell og som i tillegg er slik med den største selvfølge syns jeg faktisk er sykt imponerende. Heia Anne Rice, og fingrene krysset for at den nye adapsjonen (en TV-serie produsert av Paramount basert på flere av bøkene i The Vampire Chronicles) velger å bruke det skeive plottet de har tilgjengelig på en god måte!

− Lee Kvåle

Follow

KESHAS NYE LÅTER OG HVA DE BETYR

De fleste har fått med seg saken der Kesha prøvde å komme ut av kontrakten med Dr. Luke etter flere år med dårlig behandling og hvor mye det har påvirket hennes mulighet til å lage musikk og bli hørt. Kesha kom tidligere i juli ut med to sanger fra hennes nye album; Praying og Woman. 

v-Dur3uXXCQ
Jeg syns Praying er en utrolig sterk sang med et vakkert budskap. Særlig fordi Kesha klarer å snakke om Dr. Luke uten å nevne ham med et ord. Det her er selvfølgelig bare spekulering, men teksten handler om noen som trykker henne ned og sier hun ikke har noen verdi. Det er særlig linja "And we both know all the truth I could tell / I'll just say this is I wish you farewell" som er utrolig sterk; den refererer til alt Kesha kunne fortalt, implisitt om Dr. Luke, men at hun tar valget om å si farvel og gå videre. Dette er styrken i Praying; ønsket om å gå videre, at Kesha er the bigger person og ber en bønn både for seg selv og for personen som har såret henne. Å synge om styrken hun har funnet inni seg selv, at når hun er ferdig vil ingen vite navnet på personen som skadet henne, og at hun håper sjelen til hennes angriper endrer seg. 
 
Videoen er ikke helt min smak, men man ser at Kesha tar med seg det gamle jeg-et hun har presentert i den tidligere partyprinsesse-personaen sin, med glitter og regnbuer og sterke farger. Dette kombinerer hun med sitt nye, sterkere jeg og muligheten til å vise hvor hun tar sin musikalske inspirasjon fra (Iggy Pop, Rolling Stones, Beach Boys etc), noe hun skriver om i en essay i Rolling Stones. Jeg syns hvertfall det er tydelig å høre en progresjon fra pop-edm-Kesha til denne mykere og modnere Kesha som har dypere tekster og mer spennende instrumentasjon. 
 
I dette essayet skriver hun også om låta Woman og prosessen, hvor empowered hun følte seg og hvordan hele prosessen er mer organisk og handler om musikere som finner sammen og lager musikken på en helt annen måte enn hun har gjort før. Du kan høre Woman her, den er mye mer upbeat og i følge Kesha for alle som trenger å føle på makta, ikke bare kvinner. I bakgrunnen og på start og slutt av låta hører man også mye latter, noe som er deilig å høre etter å se Keshas liv i media de siste årene. Jeg gleder meg hvertfall til å høre hennes nye album Rainbow når det kommer. 
 
Elise 
Follow

The Handmaid's Tale

De siste ukene har jeg lest boka The Handmaid's Tale og whoo boy er det mye som skjer der. Boka er skrevet av Margaret Atwood og ble gitt ut i 1985, men har om noe blitt mer og mer relevant da den ikke bare takler kvinners liv og erfaringer, men også demokrati og hvor lett det tilsynelatende kan være å lure folk inn i totalitære systemer før de rekker å gjøre motstand. Det er stort sett bare positive ting å si om boka, så her er et par grunner til at du kanskje vil like å lese den: 

Strukturen. Måten plottet blir avslørt er veldig fascinerende. Gradvis får man vite mer og mer om livet til hovedpersonen Offred og hvordan livet hennes har forandret seg etter et angrep på regjeringen. Dette blir fortalt på en måte som følger kronologien samtidig som man går inn i det forhenværende livet til Offred og assosiasjonene som vekkes i henne når hun snakker om og tenker på hvordan livet hennes har blitt snudd på hodet. Grunnen til at jeg likte dette så godt er at Atwood klarer å skrive på denne måten uten å forstyrre handlingen. Språket flyter fortsatt godt og kommentarene til Offred forsterker følelsene og hendelsene så utrolig mye at det er vanskelig å forestille seg at boka kunne vært skrevet på noen annen måte. 

Språket er helt fantastisk. Jeg syns veldig fort at følelser i bok kan bli altfor mye, klisjé og krise. I denne boka funker det fjell for meg. Flere steder i boka måtte jeg slutte å lese litt og bare ta innover meg dybden i det Atwood skriver, der strukturen også bidrar til at man virkelig føler det Offred føler, uten at det blir overdrevent. Utover dette er språket generelt helt nydelig, med et lite fokus på blant annet blomster, som gjør at boka føles veldig estetisk og pen. Det utgjør en stor kontrast til det jævlige samfunnet Offred lever i, men dette er igjen veldig passende og gjør at boka klarer å holde en grei balanse. 

En stor del av denne boka er kvinners levde erfaringer, hvordan de har blitt behandlet i samfunnet før versus hvordan samfunnet i Gilead behandler dem nå. Tilsynelatende trivielle ting får større betydning, og kontrasten mellom friheten Offred hadde før og fangenskapen hun lever i nå er stor. Det verste med dette fangenskapet er at mesteparten av tiden er det ikke brutalt eller groteskt; det er familier i utradisjonelle husholdninger som lever sine liv og i det skjulte ofte blir overvåket. På denne måten knyttes boka også opp mot demokrati og ytringsfrihet. Beskrivelsene av hvordan demokrati forsvinner sakte, men så plutselig, er skremmende i den tiden vi lever i (ser på deg King Tiny Hands Trump), selv om dette er fiksjon skrevet for mer enn tretti år siden. 

Det eneste jeg mislikte er slutten, fordi jeg skulle ønske boka var lengre. Tenker at jeg nå skal se serien og kanskje skrive et innlegg om hvordan den sammenligner og generelt hvordan den er.

Har du lest eller sett The Handmaid's Tale?

Elise 

 

Follow

Studio Killers (band)

Nå er det faktisk sommer, gutta, og da føler jeg det er på tide å skrive om enda litt mer musikk så dere kan få noe nytt å høre på i løpet av sommermånedene. 

Studio Killers er et band som har holdt på i en del år nå, og de har dessverre kun gitt ut ett album (enn så lenge, forhåpentligvis), men det albumet er til gjengjeld skikkelig bra, og ikke bare fra et musikalsk ståsted. For det første er de et virtuelt band som skriver alle tekstene sine fra et kvinnelig synspunkt, og som i tillegg har noen av de kuleste musikkvideoene og defintivt noen av de mest interessante konseptene. 

Jeg kan ærlig innrømme at mye av musikken jeg hører på er forferdelig fra et feministisk perspektiv, og at jeg teknisk sett burde ha probemer med i alle fall 70% av musikkbiblioteket mitt fordi det er sexistisk og til tider homofobisk. Ikke Studio Killers. Studio Killers hever lista så sykt for alle andre artister ved ikke bare å skrive skeive tekster, men også å skrive direkte feministiske tekster. 

For eksempel, en av singlene fra albumet deres er en sang som heter All Men Are Pigs som handler om menn som sier de "ikke er som andre menn," og at kvinner som er skeptiske fordi de er klar over de negative aspektene av mannlig sosialisering bare er kyniske. Den har direkte referanser til Simone de Beauvoir og en god del kritikk til replikker og kommentarer man kan gjenkjenne fra dagens sjekkekultur. Med andre ord, selv om vi teknisk sett vet at alle menn selvsagt ikke er slik, så vil Studio Killers (og jeg) at vi skal forholde oss kritiske til menn som hevder å støtte likestilling men ikke sier seg villige til å støtte feminisme. 

Jenny, en annen av singlene deres og er mest sannsynlig deres best kjente sang, handler om den virtuelle vokalisten Cherrys forelskelse i sin beste venninne. Riktignok er ikke alt hun sier og gjør i sangen fullstendig rasjonelt (ikke stjel tingene til folk du er forelska i, folkens), men uten at jeg kan si det av egen erfaring så er visst det en ting forelskelse gjør med deg. Får deg til å oppføre deg irrasjonelt, altså; tror ikke forelskelse gjør deg kleptoman. 

Jeg må også si at jeg er ganske fornøyd med at noen av de beste sangene deres ikke har noe med romantikk å gjøre i det hele tatt, som for eksempel Ode to the Bouncer (som også var deres første utgitte sang) og Friday Night Gurus, men jeg innser at jeg kanskje er partisk til å kalle dem noen av de beste nettopp på grunn av dette.
Uansett, de er bra. 

De har dessverre ikke gitt ut egen musikk siden 2014, og det siste DJ-settet de slapp var i august 2016, men jeg holder fingrene krysset for at de kommer tilbake på ett eller annet tidspunkt. Studio Killers' originalmusikk er å finne på Spotify og iTunes, og DJ-settene deres (som jeg også vil anbefale fordi de faktisk er skikkelig solide) er å finne på Mixcloud

− Lee

Follow

You Don't Own Me av Hanne Leland (sang)

I dag har vi gleden av å skrive et innlegg om en helt ny sang av den norske artisten Hanne Leland. Denne heter da You Don't Own Me og ble sluppet i går. Hanne Leland har tidligere gitt ut en sang som heter Fearless (We want who we want) som skulle støtte homofiles rettigheter, og dette sammen med budskapet i You Don't Own Me gjør at jeg absolutt vil anbefale at folk sjekker ut musikken hennes.

You Don't Own Me, ifølge Leland, er en «slags deklarasjon på at ingen og ingenting eier meg,» og en «beslutning om å fortsette å pushe,» som jeg tror de fleste kan ha behov for av og til, men kanskje spesielt om du tilhører minoriteter. Riktignok sier hun at den ble skrevet om en periode hvor hun måtte deale med vanskelige ting i sitt eget liv, men i en verden hvor vi mottar identitetsbaserte skjellsord konstant og det forventes at vi skal endre oss for å følge normer og urealistiske mål vil jeg si at jeg kan relatere ganske sterkt uansett. Dette er typen sanger vi trenger mer av.

Vi har jo snakket en del på denne bloggen om forventninger verden har til kvinner spesielt, og er det en ting jeg blir voldsomt lei av er det musikk som støtter opp ideen om at kvinner skal la seg styre og kues av utenforstående krefter i større grad enn menn, på hvilken som helst måte. Det er derfor utrolig herlig å se (og høre) hver gang det kommer ut sanger som direkte motgår dette, som heldigvis er noe vi ser mer og mer av.

Jeg har faktisk ikke så veldig mye mer å si; sangen er utrolig fin og chill, men samtidig kraftfull, så om du trenger noe nytt å høre på vil jeg som sagt anbefale denne på det sterkeste! Sangen kan blant annes finnes på Spotify!

− Lee

Follow

Dragon Age: Inquisition (spill)

I fjor la Elise ut et innlegg om forskjellige spill (som ikke gjør vondt i feministsjela) som blant annet inneholdt spill som FezUntil Dawn, og Alice: Madness Returns. På slutten ga hun et nikk til Dragon Age: Inquisition, og nå har tiden kommet for det spesifikt dedikerte innlegget.

Jeg har ikke spilt det ferdig enda, jeg blir litt fortapt i quests og slikt, men jeg har spilt nok til å kunne si at for feministen og den skeive personen i meg er dette et absolutt herlig spill. Det er så mange ting med Inquisition som gjør det bra, men jeg skal prøve å holde meg noenlunde kortfattet.

For det første kan man romance både mannlige og kvinnelige karakterer. Man kan ikke romance alle; noen karakterer kan bare romances av menn eller kvinner, noen mer spesifikt menn/kvinner av enkelte raser (Solas kan for eksempel kun romances av kvinnelige alver), og mange kan ikke romances i det hele tatt, men du må ikke romance en kvinne om du er mann, og vice versa. Det faktumet at jeg kan velge skeivhet om jeg vil er så bra, og det gjør det mer "realistisk" med tanke på mellommenneskelige interaksjoner i spillet.

En annen ting med romancene jeg absolutt elsker er at karakteren Dorian kan kun bli suksessfult sjekket opp av menn, og en annen karakter som heter Sera kun kan sjekkes opp av kvinner. Det er så fint at det finnes 100% homofile karakterer, fordi det virker som en selvfølge at det finnes eksklusivt heterofile karakterer, men i et spill hvor skeivhet er et mulig valg kan det være fristende å la de skeive karakterene være tilgjengelige for hetero romanser også. Det som også er bra med Dorian er at han har en faktisk backstory som er preget av det faktumet at han er homofil, og den er skikkelig fint utført.

Ikke nok med det, men det er også en canon transkarakter i Inquisition. Hans backstory er også herlig utført, og jeg syns måten de har gjort karakteren på er absolutt fantastisk. Med tanke på at de lever i en verden hvor ting som hormonbehandling ikke eksisterer (i alle fall vil jeg anta det ikke eksisterer) mener jeg også det er bra at de har brukt en kvinnelig voice actor for ham. Ideelt sett burde det nok vært en pre-T transmann, men i alle fall er det mye bedre enn om de hadde fått en cismann til å gjøre det.

Avslutningsvis må jeg også peke ut at kjønnbalansen i Inquisition faktisk er skikkelig bra i sammenligning med veldig mye annet media. Det er så mange kvinner i sentrale stillinger! De har ikke fullstendig avskrevet sosial kjønnsdynamikk eller fjernet ting som kjønnsroller, men det er nok kvinnelige karakterer som trår utenfor mønsteret og gjør som de vil til at det absolutt funker for meg. Det er også en fin liten touch at når du møter fiender i enkelte regioner (og de fiendene er personer i motsetning til bjørner, demoner, eller fucking EDDERKOPPER i MØRKE HULER) virker det som om jeg møter kvinner nesten like ofte som jeg møter menn. Det er sikkert ikke 50/50, men jeg merker det godt at jeg ofte møter på kvinner. Det er kult.

Som du sikkert har skjønt: jeg syns Dragon Age: Inquisition er helt fantastisk, og jeg kan virkelig ikke anbefale det nok om du trenger å være asosial.

− Lee

 

Follow

Skeiv søndag: Call Me By Your Name (bok)

Jeg føler virkelig det går for lang tid mellom hver gang jeg leser skeiv litteratur som har som hovedpoeng å være skeiv litteratur, så da jeg fant Call Me By Your Name, skrevet av André Aciman og hvis filmadapsjon kommer ut senere i år, var det absolutt nødvendig for meg å lese den. Boka handler om den italienske gutten Elio, som i en alder av 17 møter den 24-år-gamle amerikaneren Oliver og utvikler et kortvarig men livsendrende romantisk forhold til ham i løpet av en sommer en gang på 80-tallet.

Det som virkelig dro meg inn med boka, og som er noe jeg ofte ser etter når jeg finner bøker, er hvordan den behandler Elios forhold til sin egen seksualitet og språkbruken rundt den. Jeg mener ikke nødvendigvis kun androseksualiteten hans (hans seksuelle tiltrekning til menn), mer seksualiteten hans generelt: hvordan han opplever og beskriver begjæret sitt, hvem han tiltrekkes av og hvorfor, og hva han føler om de seksuelle handlingene sine. Skeiv seksualitet behandles med den største selvfølge, på lik linje med heteroseksualitet, men ikke uten bevisstheten om de sosiale innstillingene rundt det, og Elio er akkurat så nervøs, og grov, som en 17-åring burde være.

Kanskje noe av det jeg likte best er i midlertid den akutte forståelsen Aciman har av skam og skyldfølelse i sammenheng med begjær, og da spesielt skam som et resultat av utspilt begjær. Som oftest i skeive historier er skammen og den internaliserte homofobien der fra begynnelsen av, men i Call Me By Your Name har Aciman fått fram at bekymringer om kulturell logikk og fordommer kan bli fullstendig dyttet til side og begravd som resultat av forelskelse (eller libido, alt ettersom) fram til det punktet hvor man får det man vil ha.

Call Me By Your Name spiller også på ambiguøs seksualitet. Det er ikke egentlig viktig hvilken spesifikk legning hverken Elio eller Oliver tillegger seg selv, poenget er at de begge hadde potensialet til å føle noe for hverandre, og så vidt vi vet har de også begge potensialet til å føle noe for andre folk av andre kjønn også. Det er ikke alle som synes dette er like bra; for noen blir det vanskelig å relatere til en karakter som ikke setter merkelapper på seg selv og kan kategoriseres slik, og enkelte mener man mister noe av den politiske slagkraften om man ikke har merkelapper. På den annen side vil jeg si at litteratur som Call Me By Your Name, fordi den ikke setter opp det sterke oss/dem-skillet som medfølger slike kategorier, men likevel aktivt bruker og utfordrer angsten og annerledesheten som kan følge skeivhet, på en måte i større grad hjelper til med å gjøre skeive opplevelser og liv til noe dagligdags.

Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste, og gleder meg utrolig mye til filmen kommer ut (24. november i USA, og forhåpentligvis resten av verden også). Håper også av hele mitt hjerte at ferskenscenen er inkludert, og at den er like intens som den var i boka.

− Lee

#lhbt #skeivlitteratur 

Follow

Riverdale (serie)

Det er nå omtrent to uker siden Riverdale sesong en ble avsluttet, og la meg bare si, jeg var så takknemlig da det var over. Mange syntes Riverdale var skikkelig bra, og det er fint, det er hyggeligere å like noe enn ikke å like noe, men det bare funket ikke for meg i det hele tatt.

Om du ikke har fått med deg hva i all verden jeg snakker om: Riverdale er en serie basert på tegneserien Archie, men hvor alle hovedkarakterene er 16-17 år gamle (high school-alder) og er skikkelig attraktive. Ja, og så er det et mordmysterium.

Denne serien er så full av svakheter at det nesten er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, men jeg kan prøve med de mer tekniske aspektene først. Hver eneste episode, og noen mer enn andre, er full av dårlig og ofte klisjé dialog, men ikke på en selvbevisst måte (se Cabin in the Woods og Until Dawn). Videre er det et par episoder som har så utrolig dårlig pacing at det faktisk var vanskelig å henge med på hvordan vi kom oss fra en scene til en annen, og den generelle plottstrukturen kan jeg ikke kalle annet enn svak. Personlig syns jeg også at serien så helt forferdelig ut (alt er for pent, om det gir mening, og utseendet til mange av karakterene var ... vel), og at alle forsøkene deres på produktplassering bare var direkte pinlige.

Riverdale -- Ett av mine umiddelbare problemer da jeg begynte å se på serien, som ikke kommer til å komme som et sjokk for noen, var i midlertid hvor mye heterodrama det var. Serien begynner med at Betty er stupforelsket i Archie, og at hun blir irrasjonelt sur fordi Archie og venninnen hennes Veronica blir tvunget til å gå inn i et skap for å kline. Tenk om de bare ikke klinte, da, Betty, har du tenkt på det? Nei da, selvfølgelig klinte de (som Betty bare visste selv om hun ikke så det), for den fullstendig malplasserte skyldfølelsen deres var ikke sterk nok til å undertrykke hvor lyst de hadde på hverandre. Åh, å være 16 og ikke eie selvkontroll selv i edru tilstand.

Det er også bokstavelig talt bare en sentral-ish homofil karakter, Kevin, og på tross av at han liksom var en av Bettys nærmeste venner, bare forsvinner han ut av serien helt til de trenger han for hans utrolige gay abilities eller de må bruke det at han er sheriffens sønn som et plottpunkt. Han blir bokstavelig talt referert til som Bettys «gay best friend» i episode en, men av antagonisten som jeg ikke kan understreke nok at det ikke er meningen vi skal høre på! Og ikke nok med det, men Veronica, som er en av protagonistene våre (og som vi liksom skal like fordi hun er «girl power»), sier helt uironisk, «[You're] gay! Thank god, let's be best friends!» første gang hun blir introdusert til Kevin. Jeg forstår helt genuint ikke hvordan i all verden de kom fram til at det ville være en god replikk å ha med?

Veronica tror også det er sykt kult å kline med Betty på cheerleading-auditionen deres for shock value, da, så hun er jo tydeligvis ikke helt oppdatert. Heldigvis kunne Cheryl Blossom, aka antagonisten som på ett eller annet vis av og til er den mest rasjonelle personen i Riverdale, fortelle henne at «faux lesbian» klining ikke har vært tabu siden 90-tallet.

Riverdale har øyeblikk hvor det virker som om de prøver å være feministiske og down with the social justice, og jeg skal innrømme det funker en sjelden gang i blant. For eksempel hadde de en hel greie om slut-shaming, og de er veldig bevisste på klassediskriminering, som er bra. På den annen side har de også utilslørte referanser til feminisme (bechdeltesten blir nevnt en gang som en direkte kommentar på episoden, jeg mener, hva?), måten de generelt utfører girl power på er ganske forferdelig, og det er noen tilfeller av «aktivisme» som genuint fikk meg til å tenke, dette er hvorfor folk ikke tar oss seriøst.

Det er sikkert utrolig mye mer å si om hvorfor Riverdale ikke er et bra show fra et feministisk ståsted, men for å være helt ærlig, jeg har blokkert ute mye av sesongen fordi jeg bare ikke orker å beholde det i hjernen min. Jeg har bedre ting å bruke lagringsplassen på. Om du likte den, bra! Da funket den for deg, og du kan fortsette å se på Cole Sprouse og det pene ansiktet hans. Personlig tror jeg ikke jeg kommer til å se på det når det kommer tilbake.

− Lee

Follow

Her breasts swayed breastily: problemet med streite, mannlige forfattere

Det kan hende jeg er i overkant sensitiv når det kommer til dette emnet, men noen ganger føler jeg at fantasylitteratur er i overkant heteroseksuell. Jeg mener ikke «buhu det er bare heteroseksuelle romanser, hvor er homoene,» (men sidenote, hvor er homoene?) det er mer det at heteroseksualiteten til protagonistene ofte er så gjennomsyrende for hele historien at det genuint plager meg.

Tidligere i år leste jeg The Kingkiller Chronicles av Patrick Rothfuss. Disse bøkene er så utrolig bra skrevet, har et fantastisk levende språk, og plottet er faktisk interessant. Likevel, mens jeg holdt på med dem klarte jeg ikke å faktisk nyte dem så mye som jeg følte jeg burde. Hovedpersonen, Kvothe, er nemlig så streit at det svir, og på en måte jeg ikke føler passet i det hele tatt. Hele konseptet med The Kingkiller Chronicles er at han forteller om livet sitt til en kronikør, altså en som skal skrive den ned. Hadde historien blitt fortalt fortløpende, altså om vi hadde opplevd hendelsene samtidig som Kvothe og ikke som erindring, hadde dette kanskje plaget meg mindre, men slik var det altså ikke.

I løpet av livet sitt har han møtt en del jenter, og jeg tuller ikke når jeg sier at omtrent hver eneste kvinnelig karakter han møter får en estetisk evaluering. Det er så utrolig søkt at en mann som skal fortelle om livet sitt vil sette av tid til å beskrive hvor vakre kvinnene han møtte var når han har begrenset med tid, og ikke bare det, kommentarene han kommer med er i tillegg så ufattelig dumme.

Jeg kan ikke telle alle gangene Kvothe kommenterer på brystene til jentene han var med. Hva sier det om ham at han husker den gangen puppene til venninna hans kom borti armen hans da hun skulle forbi ham? Hvorfor i all verden er det en ting å peke ut? Det er ikke engang slik at han gjør dette kun med kvinner han hadde lyst å ha sex med, det er hver eneste attraktive kvinnelig karakter, altså nesten alle kvinnelige karakterer han møter.

Hovedproblemet mitt med det at han oppfører seg slik, derimot, er at det faktisk genuint er meningen at vi skal like ham. Rothfuss har laget en protagonist som er så feilfri, så god, og så sjarmerende, at vi ikke kan la være å synes han er bra. Det er ingen kritikk mot måten han snakker om kvinner på, fordi hvorfor skal vi kritisere en person som åpenbart er så god? Om han snakker om kvinner slik må jo det være fordi det er en fullstendig akseptabel måte å snakke om kvinner på, for Kvothe ville aldri tillatt seg å være respektløs. Det er problemet mitt. Det kan hende jeg undervurderer leserne til Rothfuss nå, men jeg mistenker at det ikke er mange som har satt seg ned og tenkt, «hm, jeg er ikke helt med på at Kvothe snakker så mye om puppene til venninnene sine, det er litt ukult av ham å gjøre.»

Tendensen mannlige protagonister har til å kommentere på kroppen til sine kvinnelige bekjentskaper er jo selvfølgelig ikke begrenset til Patrick Rothfuss sine bøker: det er utrolig utbredt og det er ikke alltid det plager meg like mye. For eksempel, i bøkene til Mark Lawrence (The Broken Empire-serien og The Red Queen's War-serien spesielt), kommer det ofte ganske ekle kommentarer som omhandler jentene de møter på, men forskjellen er at Lawrence gjør det veldig klart at disse karakterene er drittsekker. Det er ikke meningen at vi skal ville oppføre oss som noen av dem. Åpenbart er det ikke alle som liker det, men da føles det i alle fall ikke like ukritisk.

Betyr dette at jeg tror Patrick Rothfuss er en sexistisk drittsekk og at bøkene hans er dårlige? Nei, absolutt ikke. Jeg syns han er en fantastisk forfatter. Jeg mener likevel at vi burde være mer kritiske til hvordan sympatiske og tilsynelatende feilfrie karakterer behandler kvinner, og sette spørsmålstegn ved hvorvidt det kan forsvares.

Anbefales om du vil le litt av hvordan kvinner blir skrevet: «A Guide to Writing Realistic Female Characters»

− Lee

Follow

Passing av Nella Larsen (bok)

Passing ble utgitt i 1929 og er skrevet av Nella Larsen. Faren til Nella Larsen var immigrant fra Karibien, mens moren var en dansk, hvit immigrant. Da faren døde, giftet moren seg med en annen hvit danske, og fikk en datter til. Dette førte til at Nella var den eneste fargede personen i en hvit familie, noe som gjorde det særdeles relevant for hennes liv å skrive om å passere som noe annet enn seg selv. Hun slet med sin bakgrunn hele livet, rett og slett fordi det er vanskelig å passe inn når man er så forskjellig fra sin egen familie. 

Boka Passing avslører rimelig fort at den handler om noen møter mellom hovedpersonen Irene og en venninne fra ungdomstiden som heter Clare. Premisset for boka er at Clare "passerer" - det vil si, hun er afroamerikansk, men huden hennes er lys nok til at folk tror på at hun er hvit. Dette virker kanskje som et rart konsept, men på 30-tallet i USA var det ikke uvanlig at folk som ikke var hvite ble nektet tilgang til restauranter, hoteller og lignende utelukkende basert på hudfargen deres. Og med dagens politiske klima, med King Tiny Hands som sier han skal bygge en mur til Mexico...  Altså det er jo helt absurd, men det viser hvorfor vi trenger å prate om rase og rasisme i dag. 

Fordi det er jo temmelig interessant; en etnisk svart kvinne som er lys nok i huden til å passere for hvit, og ingen ser det. Mannen hennes skjønner det ikke, omgangskretsen hennes aksepterer henne som hvit. Motivasjonen bak er jo klar; det er ikke alltid så kult å være svart, verken i litteratur eller virkeligheten, og det beviser jo et salig poeng om rasisme når ingen engang merker at du sier du er noe annet enn det du er. I boka er det en episode hvor mannen til Clare sier, foran Irene og Gertrude, som han ikke innser er afro-amerikanske, at han ikke bryr seg om hvor brun Clare blir, fordi han vet hun er hvit. Det er ideen om hvithet som er viktig her, ikke engang selve hvitheten. 

Når det gjelder det rent litterære syns jeg dette er en vakker bok. Språket er nydelig, jeg relaterer til karakterene og det er også litt undertoner av romantikk mellom Irene og Clare. Forholdet deres viser så tydelig hvordan det kan være vanskelig å knytte seg til noen som er annerledes, men at hvis man er glad i noen så spiller det ingen rolle. Og så er boka kort da, og det var et stort pluss for meg som sitter med ørten oppgaver å skrive før skoleåret er over. 

Boka er fin å lese, man får noe å tenke på samtidig som om man får en pause fra hverdagen. Anbefales på det sterkeste.

Elise 

Follow

The Girl on the Train (bok)

Nylig leste jeg The Girl on the Train, og den opplevelsen virkelig understreket for meg hvor viktig det er med gode bøker fra kvinnelige perspektiver.

Boka ble filmatisert i 2016, så om du ikke vil lese den kan du se filmen. Jeg skal være ærlig og si at jeg ikke har sett filmen, så jeg kan ikke si noe om hvorvidt den er bra, men boka er fantastisk, og jeg vil absolutt anbefale den. Kort fortalt handler The Girl on the Train om tre kvinner og deres opplevelser rundt at en av dem forsvinner.

Jeg føler virkelig at det er sjeldent nok at krimforfattere klarer å skrive sympatiske karakterer som så åpenbart har karakterfeil og personlighetstrekk med negative assosiasjoner som blir behandlet seriøst (side-eyer en del mannlige forfattere), og enda sjeldnere at de karakterene er kvinner. Det er det jeg syns Paula Hawkins gjør så sykt bra; hun har skrevet tre utrolig komplekse kvinnelige karakterer som alle har sine svakheter og øyeblikk av dårlig oppførsel. De blir ikke unnskyldt, men feilene deres brukes heller ikke som noe det er verdt å avskrive dem for, fordi vi får historien fra flere perspektiver.

Mesteparten av boka er skrevet fra Rachels perspektiv. Rachel er alkoholiker, skilt, og arbeidsledig, og det er så sykt bra utført hvordan dette påvirker selvfølelsen hennes og hvordan hun oppfører seg med andre, samt hvordan andre ser henne. Noe av det jeg liker best med Rachel som karakter er at hun viser så utrolig godt hvordan mennesker har en tendens til å ubevisst ville bedre oss selv ved å rakke ned på andre, uansett hvor lav vår egen selvfølelse er. Det er naturligvis utrolig frustrerende når man har hørt de andre perspektivene, men det er ekte, og hun slipper ikke unna vanlig menneskelig oppførsel bare fordi hun er hovedprotagonisten.

Måten hun og de andre karakterene i boka tenker på Meg, jenta som forsvinner, ettersom historien utfolder seg og de får mer informasjon sier mye om hva vi forventer av kvinner, og hvordan vi forholder oss til de som ikke møter de forventningene. Den mest usympatiske av de tre fortellerne er nok Anna, som er den mest åpent dømmende og kalde, spesielt mot Meg, men selv hos henne ser vi menneskelighet og dybde i form av morsinstinkt og handlekraft.

Harper har også gjort en ufattelig god jobb med å skrive nyanserte og interessante, om til tider usympatiske, mannlige karakterer. Boka er i stor grad et subtilt utført innblikk på mannlig kontroll, og hvor lett det ofte er å ikke se røde, eller gule for den saks skyld, flagg i forhold fordi man har usunne ideer om hvordan samliv skal være. I ettertid kan jeg si at det er bare én mannlig karakter jeg genuint liker, og han er heller ikke plettfri.

The Girl on the Train tar opp spørsmål rundt morskap, etterdønninger av prostitusjon, mental helse, alkoholisme, og vold i intime relasjoner, og jeg føler den gjør det på en skikkelig bra måte. Jeg vil som sagt anbefale boka på det sterkeste, og gleder meg til å lese mer av det Harper skriver.

Lee Kvåle

Follow

The Oscars gjør det (endelig) rett: Moonlight (film)

Jeg var på førpremieren til Moonlight i går og jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne å snakke om den.

Jeg kan begynne med å plassere meg selv, fordi det syns jeg er viktig når jeg skal snakke om filmer som denne, og si at jeg er hvit, har bodd i Norge hele livet, og har hatt en god og stabil oppvekst. Når jeg skal si noe om hvor 'ekte' denne filmen er, og hvor bra den tar opp skeivhet innen et afroamerikansk miljø, blir det fordi jeg har lest andre anmeldelser og intervjuer med de bak filmen.

Det vi prøver å få til på denne bloggen er å promotere interseksjonell feminisme, for la oss være ærlige, vi vil ikke egentlig ha noen annen form for feminisme. Det er så mye hvitt, vestlig media å ta for seg av og til. Delvis derfor er det så bra når en film som Moonlight kommer og ikke bare forteller en helt ny historie, men faktisk også er bra på alle mulige måter.

Moonlight, som handler om gutten Chiron som vokser opp i Miami med kun én noenlunde tilstedeværende forelder − faren er helt ute av bildet og moren er, vel, noenlunde tilstede − gir et innblikk i hva som former gutter i disse spesifikke miljøene. Det er en veldig ekte og vond fremstilling av emosjonell mishandling av barn, av mobbing og dets konsekvenser, og det å skulle prøve å finne ut av sitt sted i verden når man er i en slik posisjon.

Filmen tar videre opp hvor vanskelig det er å gi uttrykk for følelser for Chiron, og meningene de rundt han har til det konseptet, og nettopp fordi dette er så eksplisitt nevnt gjør det det så sterkt når vi ser faktiske utbrudd av følelser. Siste akt, hvor Chiron faktisk begynner å åpne seg litt etter at han tydeligvis har holdt seg selv skjermet i lang tid, blir så rørende fordi vi har sett hvordan miljøet rundt han behandlet det som kunne regnes som femininitet hos menn.

Det er også så fint, selv om det er sårt, hvordan Moonlight tar for seg omsorg og oppdragelse, og det å ta ansvar for noen andre enn seg selv. Alle voksne har flere sider (som mennesker pleier å ha), og selv om en mann jobber som langer betyr det ikke at han ikke vil ta seg av en bortkommen og ensom gutt. Videre er det er kun to sentrale kvinnelige karakterer i filmen, men begge disse karakterene er karakteristiske og godt utført, og selv om en er mer konsekvent 'god' enn den andre er ingen av dem usympatiske eller mulige å avskrive. Det er mer enn man kan si om mange kvinnelige karakterer.

En siste ting jeg er veldig glad for at jeg visste før jeg så filmen, bare fordi det var en fin detalj å merke seg og kunne sette pris på, var at alle i filmen, bortsett fra noen diner-gjester i siste del, er svarte. Med tanke på den vestlige filmindustrien, hvor ofte suksessfulle filmer har nesten bare hvite skuespillere, så er det ufattelig bra at Moonlight har et slikt cast, og at den i tillegg har fått åtte oscarnominasjoner. Alle nominasjonene er så velfortjent, og det er en tragedie om den ikke vinner i alle fall én, men det er ikke til å komme unna at det kun var to år siden #OscarsSoWhite ble en greie. Det faktumet at Moonlight nå er på lista med åtte nominasjoner er fullstendig fenomenalt, og jeg håper bare det er bevis på en genuin endring i kulturen.

Moonlight har sin offisielle norgespremiere 10. februar, jeg skal se den igjen da, og jeg vil absolutt anbefale alle som har muligheten å se den på kino. Som jeg sa i «Problemet med å snakke om skeive filmer», det er viktig at vi støtter opp under filmer som diversifiserer det som blir vist og distribuert. Ja takk til flere filmer som denne, så støtt den om du kan!

Lee Kvåle

PS. Som jeg sa i begynnelsen, jeg er hvit, og vet dessverre ikke nok om etnisitetsdiskurs i Norge til å være trygg på hvilke begreper som er de generelt foretrukne, så om det er noen som har noen tilbakemelding på det, enten positivt eller negativt (så lenge det er konstruktivt), så vil jeg gjerne høre det!

Follow

The OA (serie)

På dette punktet har nok de fleste som bruker Netflix, samt en god del som ikke gjør det, sett at de har en ny original serie kalt The OA. Det er nesten ingen hype rundt denne serien i sammenligning med fjorårets Stranger Things, som er forståelig, men også litt trist, for selv om den ikke på langt nær er like bra som Stranger Things, så fortjener den likevel oppmerksomhet.

The OA handler i stor grad om død og isolasjon, og misforstå meg rett, konseptet er virkelig interessant og det er veldig mye man kunne skrevet om, men det som står ut for meg er måten den behandler karakterene sine. Serien tar en del karakterer som i andre serier fort kunne falt inn i troperoller og gjør dem flerdimensjonale.

I tillegg har serien en transgutt spilt av en faktisk transgutt, så jeg mener, det hjelper en del.

Det er alltid veldig interessant for meg når serier veldig seriøst tar for seg spørsmål rundt maskulinitet og hvordan samfunnet ikke tillater menn enkelte emosjonelle friheter, og det har The OA gjort på en utrolig bra måte. Karakterene Steve og French er spesielt bra eksempler på dette. Steve er voldelig, har blitt kategorisert som mobber (ikke ufortjent), og er ikke spesielt skolesmart, og oppførselen hans blir ikke unnskyldt, men den blir heller ikke avskrevet som et problem som ikke kan løses. French, som gutten som klarer å få stipend og fra utsiden virker som om han har alt på plass har sine egne ganske seriøse problemer å deale med, og selv om jeg føler de kunne utforsket det mer, så er de til stede.

Det er også, som nevnt, en transgutt i The OA ved navn Buck Vu, og hele den karakteren var slik en herlig ting å oppleve. Ikke bare spilles han av en faktisk transgutt, men det er heller ingen i serien (andre enn faren hans) som på noe som helst tidspunkt bruker feil navn eller pronomen, og det at han vil gå på T er bare behandlet som en ting. Det er aldri noen som spør om han vet hva han vil eller om han egentlig er sikker.

Videre, som var veldig overraskende og fint, måten de humaniserer lærerfiguren på er utrolig hyggelig. I begynnelsen virker hun som om hun kommer til å være et hinder for protagonistene, som den litt typiske usympatiske læreren som ikke forstår elevene sine, men det varer ikke lenge, og det er fint å se en human og rundet versjon av en slik karakter. Jeg føler at ofte er det mannlige lærere som ender opp med å være de sympatiske, de som kan fungere som 'mentorer' for elevene sine, med mindre de kvinnelige lærerne er veldig unge, og de middelaldrende kvinnelige lærerne er ofte negative og direkte kjipe.

De eneste klagene jeg egentlig har er mangel på skikkelig lead-up til en veldig stor ting som skjer mot slutten av sesongen, samt at jeg personlig ville foretrukket om de fokuserte mer på den 'nye' gjengen enn på gjengen i fortellingen til OA, men forhåpentligvis vil sesong to gå mer i den retningen. Jeg vil gjerne utforske mer av den dybden vi fikk et lite innblikk på i sesong en.

The OA er et snålt, artig, og samtidig blodig seriøst show som jeg absolutt vil anbefale. Det er ikke alltid det lander helt med ting det vil gjøre (slutten spesielt sliter litt med de praktiske aspektene av storytelling), men for det meste var det en god opplevelse, og jeg angrer ikke på at jeg så det. Det fortjener absolutt mer oppmerksomhet enn det har fått så langt.

Serien er tilgjengelig på Netflix!

Lee Kvåle

PS. Om du skal se serien, prøv å følg med på de små tingene.

Follow

Skeiv søndag: Man on High Heels (film)

(I innlegget snakker jeg om en transkvinne som aldri spesifiserer pronomen eller foretrukket navn, så jeg bruker kjønnsnøytrale pronomen og gitt navn)

Når man ser skeive filmer på Netflix kan man aldri være sikker på om de faktisk kommer til å være bra eller om det bare var dette de fikk rettighetene til. Det er en av grunnene til at jeg hadde utsett å se den sør-koranske filmen Man on High Heels en stund, og en annen grunn er at jeg følte meg rimelig sikker på at de aldri kunne utføre dette på en god måte.

Premisset er at en transkvinnelig detektiv, Yoon Ji-wook, slutter i jobben sin fordi de vil fokusere på sin medisinske overgang, men komplikasjoner oppstår fordi folk prøver å hevne seg på dem.

En av tingene som er vanskelig når jeg nå skal skrive om denne filmen er at min kunnskap om situasjonen for transpersoner i Sør-Korea er mangelfull, og jeg vet ikke om tilbudene som blir presentert i filmen er realistiske. Jeg har heller ikke sett så mange koreanske filmer, og vet derfor ikke om denne filmen er god fra deres perspektiv, ettersom alle land har forskjellige filmkulturer og forskjellige ting de ser etter når de dømmer om en film er bra eller ikke.

Jeg har noen problemer med hvordan transplottet utføres i filmen. Hovedsakelig kommer problemene fra at det virker umulig å si helt sikkert hvor mye av det kommer fra formeningene/fordommene Jang Jin har om transkvinner. Han virker generelt sympatisk, men det virker som om han har et ganske sosialessensialistisk syn på kjønn, og om man har lyst på en lykkelig slutt hvor den medisinske behandlingen til Yoon blir gjennomført blir man dessverre skuffet.

I flashbacks ser vi Yoons forelskelse i en gutt i klassen sin som tenåring. Mange transkvinner liker menn, så i og for seg selv er det ikke et problem, men inntrykket jeg satt igjen med var at Jin mente Yoons kvinnelighet var iboende knyttet til androseksualiteten deres, som om det faktumet at de liker menn er en essensiell del av at de er kvinne. Det er også en del kommentarer i løpet av filmen om hva som er kvinnelig/ikke kvinnelig, og noen sterke visuelle hint til kjønnsidentiteten til Yoon (stikker man ut lillefingeren er det visst et feilfritt tegn på at man er kvinne) som jeg ikke er helt med på.

Videre har Man on High Heels en ciskvinnelig skuespiller i rollen som Yoons 'transkvinnementor' Bada, som jeg vil tørre å påstå er ganske uheldig. Det er få ting jeg liker mindre enn ciskvinner som spiller transkvinner og cismenn som spiller transmenn (host host Transamerica og Romeos), og som sagt vet jeg ikke så mye om situasjonen i Sør-Korea, men det må da være noen transkvinnelige skuespillere tilgjengelig? Det er også en scene hvor en jente som Bada peker ut som trans lener seg bort til Yoon og sier «I really am a woman; I was just doomed with an ugly face, so I'm just pretending [to be trans],» og for å være helt ærlig vet jeg ikke engang hva jeg skal gjøre med den kommentaren eller hvor jeg skal begynne.

Samtidig har filmen noen utrolig bra kommentarer på hva som gjør en person til kvinne, for eksempel når Bada sier, «Surgery doesn't make you a woman, you become a woman to get the surgery.» Bada har generelt noen veldig gode observasjoner å komme med, som da hun snakker med Yoon for første gang, og påpeker at grunnen til at de er så utrolig macho nå delvis er at de har overkompensert i et forsøk på å undertrykke det faktumet at de egentlig er kvinne. Denne typen kommentar hadde nok funket bedre i en film som ikke støttet seg så voldsomt på essensialistiske ideer om kjønn, men sentimentet er likevel fint.

Andre ting jeg liker med filmen er scenene i flashbackene som er utrolig fint utført (opp til et visst punkt, i alle fall, hvor jeg ikke fikk helt med meg hvordan vi kom oss dit), og måten de viser at Yoon er ukomfortabel som følge av dysfori. De vil for eksempel ikke at legen skal ta på brystet deres, og virker nesten som om de krymper sammen litt når de skal prøve ut å 'være' kvinne. Det er en skummel ting å gjøre, og det var godt illustrert (selv om heisscenen de brukte for å gjøre det sikkert var ment som morsom og jeg satt der mens den pågikk og ventet på at Satan skulle bære meg til helvete).

Jeg hadde det for det meste gøy mens jeg så filmen, og kampscenene er fantastisk koreografert og filmet, men så hadde den også en god del problemer, og slutten var bare utrolig forvirrende. Jeg tror jeg likte den, jeg er ikke helt sikker. Det er ganske få filmer av denne typen, hvor transplottet nesten blir sekundært for transpersonen i filmen, og sånn sett er jeg også veldig takknemlig for at den eksisterer, for selv om den absolutt ikke er perfekt er den et eksempel på at filmer om transpersoner trenger ikke å handle bare om at de er trans.

Forhåpentligvis kommer det flere filmer av denne typen snart, men hvor de som står bak har litt bedre forståelse for transopplevelsen.

Lee Kvåle

Follow

Skeiv søndag: Nånting måste gå sönder (film)

Som transperson er det genuint ikke ofte jeg relaterer veldig sterkt til karakterer i filmer og serier. Det er helt greit, det er ikke nødvendig å relatere til karakterer på et personlig nivå for å føle for dem og like dem, men når det skjer er det veldig, veldig gøy. Her om dagen så jeg Nånting måste gå sönder, en svensk film fra 2014 som jeg føler det er et under at jeg ikke har sett eller i alle fal hørt om før, og i enkelte deler av den filmen var det som å se en playback av aspekter av livet mitt.

Jeg vil starte med å si at jeg skal prøve å holde meg så objektiv som mulig, men det er ikke til å unngå at jeg kommer til å være en smule partisk.

I fare for å forenkle den for mye: filmen handler om Sebastian/Ellie, som er i prosessen med å finne ut hvor de vil med kjønnsuttrykket sitt (som er hvorfor jeg bruker kjønnsnøytrale pronomen, ettersom det spesifikke spørsmålet aldri blir adressert), og deres forhold til Andreas, en tilsynelatende selvutnevnt hetero gutt.

Først og fremst, en av tingene jeg elsker med Nånting måste gå sönder er at de har castet en faktisk transkvinne til å spille Sebastian/Ellie. Det er kanskje trist at det er viktig å peke ut, men fakta er at det er en tendens i filmindustrien til å caste cispersoner som transpersoner, og for å unngå skuffelse er det ofte best å holde forventningene lave. I tillegg er Saga Becker, som spiller Sebastian/Ellie og uheldigvis ikke har vært i noen andre ting siden Nånting måste gå sönder, helt fantastisk.

En annen ting som er utrolig fint med filmen er at nesten alle de møter utrolig kule om hvordan Sebastien/Ellie ser ut. Dette burde jo også være en selvfølge i samfunnet vi lever i, men det er dessverre ikke det, så å se en film hvor det aldri blir slengt noen kjønns- eller legningsbaserte skjellsord etter dem ute i offentlighet er veldig fint. Det er kun i mer private omstendigheter at det kommer negative reaksjoner. Som nevnt er Sebastian/Ellie midt i prosessen med å finne ut av kjønnsuttrykket sitt, og de har ikke begynt å be folk de kjenner om å kalle dem Ellie enda, og det er nesten litt vondt å se de subtile reaksjonene deres når noen kaller dem Sebastian eller Sebbe. Det er vanskelig å komme ut og si du vil bli kalt noe annet, men det er verre å konstant bli omtalt og tiltalt feil, og det har denne filmen fått fram veldig fint.

Man skulle kanskje trodd det var det i paragrafen ovenfor jeg ville relatert mest til i filmen, men nei, det er nesten helt og holdent oppførselen til Andreas jeg kjenner igjen som noe jeg har opplevd selv. Som nevnt er Andreas hetero, eller "inte bög" som han sier selv, og måten den pågående seksualitetskrisen hans vises gjennom filmen er noe av det mest ekte jeg har sett. Rammene av hva heteroseksualitet betyr for han gjør det vanskelig for han å være med Sebastian/Ellie selv om han er tiltrukket til dem.

Det viser det jeg tror veldig mange cispersoner ikke forstår når jeg (for eksempel) sier jeg ikke forstår heteroseksualitet og at streite gutter forvirrer meg: det er ikke snakk om at jeg mener folk være tiltrukket til meg eller andre transpersoner selv om de er hetero. Problemet oppstår når de er det, og så begynner å oppføre seg kjipt mot personen det er snakk om som om det er deres feil, selv om det er den heteroseksuelles egne mentale grenser som gjør det vanskelig. Kort sagt: det er ikke transpersoner sin feil om heteroseksuelle er tiltrukket til dem, (så sant det er ikke tvang eller overtalelse, men da er det et helt annet problem) og det burde derfor ikke være noe behov for å være en jævla drittsekk.

Til slutt må jeg si at det er naturligvis ikke alt av Sebastian/Ellie sin oppførsel mht. Andreas som er forsvarlig. Videre er de i høy grad selvdestruktive, tilsynelatende som et resultat av problemene med kjønnsidentiteten. Det er vondt å se på, men forståelig på mange måter.

Alt i alt syns jeg dette var en utrolig bra film, og selv om flyten til tider ikke helt var til stede og slutten var en smule kronglete, var den for det meste også veldig teknisk bra, som alltid er et stort pluss når det kommer til skeive filmer. Vil absolutt anbefale. Advarer om veldig eksplisitt sex, samt vold mot transpersoner.

Lee Kvåle

#lhbt #trans #skandinavisk

Follow

Streite jenter elsker homofile: Skam sesong 3 (serie)

Trodde dere vi var ferdige med å skrive om hvor sykt bra Skam er på å ta opp casual homophobia? Da trodde dere feil.

Dagens innlegg handler om noe jeg tok opp i forbifarten da jeg snakket om Emma i det forrige innlegget, nemlig heteroseksuelle som er litt for ivrige når de snakker om hvor mye de elsker homofile og fetisjering av skeive. Jeg kommer til å måtte spoile litt av plottet i sesong 3 av Skam, men det blir så lite som mulig.

De fleste er nok klar over den greia med heteroseksuelle menn som ser på 'lesbisk' porno ('lesbisk' fordi det er som oftest ikke laget for lesbiske; det er laget spesifikt med streite menn i tankene, og er derfor enda mer urealistisk enn 'vanlig' porno, om du kan se for deg det). Det burde være åpenbart hva som er galt med streite menn som sikler etter jenter som har sex med jenter, prøver å sjekke opp lesbiske par som veldig åpenbart ikke er interessert, og catcaller skeive kvinner som går hånd i hånd med kommentarer om sexlivet deres, så det gidder jeg ikke skrive om her. Det er likevel uheldigvis slik at de er ikke de eneste som gjør dette, altså bruker skeive for sin egen tilfredsstillelse, men kvinner er ofte ikke like skumle og åpenlyst ekle når de gjør det. På grunn av dette blir de ikke like ofte called out, selv om de absolutt burde blitt det.

Jeg skal være ærlig, jeg har aldri forstått den 'gay best friend'-greia, altså hetero damer som vil ha en guttevenn som er homofil. Det finnes  mange sanger om dette fenomenet, og vi ser det hele tiden i romantiske komedier, hvor den kvinnelige hovedpersonen har en veldig camp homofil bestevenn, og jeg bare forstår det ikke. Å ville bruke et menneske som et accessory er ikke et godt grunnlag for vennskap. Det er naturligvis ikke slik at alle vennskap mellom homofile menn og heterofile kvinner er slik, god forbid, ellers hadde jeg hatt et problem med meg selv og enkelte av mine vennskap, men det er ofte slik de forholdene framstilles i media.

Skam viste en mildere versjon av denne typen fetisjering i gårsdagens klipp, «Porten til paradis», da en gruppe (antageligvis) hetero jenter kom bort til Isak mens han var med vennene sine og rett ut sa, «Vi digger [at du har en greie med Even], det er sykt søtt med to gutter sammen.» Sant skal sies, Even og Isak er helt vilt søte sammen, men det er ikke poenget her. Poenget er at «det er sykt søtt med to gutter sammen.» Den eneste grunnen til at han blir invitert til julesamlingen deres er fordi han er homofil, og de vil ha en homofil gutt der for de er jo sååå søte, sant? Sykt status å ha homofile venner, da!

Det er som en uoffisiell og skakkjørt bevegelse med positiv diskriminering. Som jeg nevnte i det forrige innlegget om Skam kom jo Emma med noen uttalelser som vi absolutt må tolke på samme måte, nemlig når hun sier «homser er lættis.» Homofile gutter, vet du, som alltid er så jævlig morsomme!

Vi ser også dessverre den samme greia fra Vilde, som sier til Isak at hun «digger homofile.» Det jeg vil si er bra med Vilde er at hun tilsynelatende har samme innstilling til homofile gutter og homofile jenter (hun var veldig klar for å møte jentekjæresten til Noora), så selv om hun behandler det å ha skeive venner som en novelty så er det i alle fall ikke et spørsmål om at hun bare vil ha homofile guttevenner hun kan bruke som runkemateriale når de holder på med noen.

Det som er fint med hvordan Skam har gjort dette i denne sesongen er at hver gang det skjer er det tydelig at Isak ikke har noe godt svar. For de av oss som ikke er vant til denne typen kommentarer er det ofte vanskelig å vite hvordan man svarer negativt på noe som åpenbart var ment som et kompliment. For eksempel, tidligere, da Emma og Vilde kom med de uheldige uttalelsene sine sa han bare ingenting, og i «Porten til paradis» ender han opp med å bare lage et rart ansiktsuttrykk og si «fett,» tydelig ukomfortabel, fordi selvfølgelig var han det! Mahdi, Magnus, og Jonas forstår ikke reaksjonen til Isak, og de forstår i alle fall ikke hvorfor han velger å avstå fra å sosialisere med disse jentene, og det er fordi de aldri har opplevd denne typen oppmerksomhet, men hvorfor i all verden skal Isak velge å sosialisere med en gruppe mennesker som bare ser han som legningen sin?

For å komme til poenget: skeive er ikke accessories, vi er ikke novelties, og vi er sannelig ikke noen du bare skal prøve å bli kjent med fordi vi ikke er streite. Dette betyr selvfølgelig ikke at du ikke kan bli venner med skeive folk, eller interessere deg for skeivt media (bare prøv å innse hvorfor du liker det − om det er på grunn av at det faktisk interesserer deg og er bra eller om det er fordi det tenner deg å tenke på to av samme kjønn sammen), eller snakke med skeive om skeivhet, det betyr bare at du bør tenke over hva motivasjonen din er, og hvordan du blir oppfattet.

Bare tenk på Isak og hvor utrolig lite imponert han var over kommentaren til de beryktede 'dansechicksa', så bør du klare deg helt fint.

Lee Kvåle

#skam #p3 #nrk #lhbt #lhbtq #homofobi

Follow

Skeiv søndag: Imagine Me & You (film)

Så langt i Skeiv filmhøst har utvalget av filmer dessverre vært veldig mannlig. Dette er helt og holdent et resultat av mine personlige svakheter i livet, så jeg tenkte jeg burde avslutte med en film om jenter, og siden First Girl I Loved ikke er ute enda, blir det Imagine Me & You.

Så denne for noen år siden da jeg var på et Lena Headey-kick; jeg elsket den da, og jeg elsker den fortsatt. Den er morsom, og fin, og Lena Headey er i den, så hva er det å mislike?

Det eneste legitimt problematiske jeg kommer på med denne filmen, som jeg også er villig til å overse på grunn av måten det blir gjort på, er at de utnytter tropen med «tidligere antatt heteroseksuell som er gift er utro med en annen av samme kjønn.» I det minste i denne filmen, i motsetning til Freier Fall, har de som er involvert moralske koder, og denne situasjonen er ingens skyld, det bare ble sånn.

Utenom dette er det så mange ting som er bra med Imagine Me & You. Den første, og kanskje den viktigste for meg, er hvor uproblematisk det egentlig er at hovedpersonen, Rachel, plutselig finner ut at hun liker kvinner også. Det er noen innspill fra moren hennes, som ikke er helt fornøyd, og hun må utforske det og spørre litt rundt før hun er helt ok med sin egen skeivhet, men når alt kommer til alt er det ikke noe «nei jeg kan ikke like jenter!»

Videre, og dette er noe jeg faktisk setter utrolig pris på, får mannen til Rachel, spilt av Matthew Goode, lov til å reagere emosjonelt, og han er genuint skikkelig god. Han er ikke en ekstremt macho type, ikke spesielt stoisk eller aggressiv, og det er så fint å se en mannlig karakter som ikke føler at han må bevise noe ved å oppføre seg dumt. Han er heller ikke på noen som helst måte skyldig i det som har skjedd, som lett kunne blitt brukt som et plottpoeng; det er ikke på grunn av noe han gjør at Rachel forelsker seg i noen andre.

Det er én karakter i filmen som teknisk sett kan klassifiseres som problematisk − han er en streit mann som mener han kan få en lesbisk person til å slutte å være lesbisk − men det er aldri meningen at vi skal være enig i det han sier. Den hvite, megastreite mannen har blitt comic relief, og det er egentlig skikkelig fint.

Jeg har virkelig ikke så mye annet å si om denne filmen, selv om det sikkert er mer som kunne blitt sagt, annet enn at den er sykt fin og jeg anbefaler den på det sterkeste. Den er litt snål, og du må velge å se bort fra enkelte totalt urealistiske ting (ikke sosialt urealistiske − genuint fysisk urealistiske), men annet enn det er den fantastisk.

Og Lena Headey.

Dette blir dessverre det siste innlegget i denne serien på grunn av eksamener og slikt, men jeg håper dere har likt den og at dere har funnet noen nye filmer å se på! Jeg har en hel rekke andre skeive filmer (hovedsakelig om homofile menn fordi jeg er svak, men også fordi jeg tror det lages flere av dem, som er en problemstilling i og for seg selv), så om det er noen interesse for det kan jeg absolutt fortsette å skrive slike innlegg, eller så kan jeg lage et lignende innlegg som Halloween-innlegget og bare skrive om mange skeive filmer på en gang. Fint om noen har noe tilbakemelding på hva de evt. ville vært interessert i å lese!

Lee Kvåle

Follow

Troper vs hvitvasking: Doctor Strange (film)

Har du noen gang opplevd så intens skuffelse over et castingvalg at du vurderte å ikke se filmen det var snakk om? Det var det som skjedde for meg da Benedict Cumberbatch ble annonsert som valget for Doctor Stephen Strange.

Nå har jeg riktig nok sett filmen, og elsket den på mange måter; den var irriterende morsom, og visuelt sett er det mest sannsynlig den kuleste filmen Marvel noensinne har laget. Jeg har likevel fortsatt problemer med det faktumet at en av de hviteste mennene i bransjen ble castet som Doctor Strange, en karakter som i alle fall kan klassifiseres som etnisk ambiguøs. Det er så mange hvite karakterer i MCU; vi trengte ikke at Stephen Strange var hvit.

Utover det at mengden hvite karakterer i MCU legitimt er latterlig, er det også et problem at Doctor Strange er hvit fordi det spiller på en eldgammel trope om den hvite mannen som drar til Østen og lærer seg «the ancient arts,» hva enn det betyr for historien det er snakk om. Det er selvsagt mange måter dette kunne blitt unngått på, men den letteste ville vært å gi Stephen Strange en annen etnisk bakgrunn.

Dette er dessverre ikke det eneste rasismerelaterte problemet Doctor Strange har. Tropen med en karakter med et navn som The Ancient One i en vestlig historie satt i Østen begynner vel å bli gammel i og for seg selv, men da blir det enda verre av at de i Doctor Strange valgte å caste Tilda Swinton, en hvit dame. Misforstå meg rett, med tanke på at en slik karakter vanligvis er en mann er det kjempekult at de valgte en kvinnelig skuespiller, men dette er rett ut hvitvasking! Tilda Swinton er en så fantastisk skuespiller, og det er så synd at de valgte å caste henne i en rolle som etnisk sett ikke passet for henne i det hele tatt.

Videre, med tanke på at mye av filmen er satt i Nepal, vil jeg påstå at det er et problem at det bare er én asiatisk karakter i en faktisk talerolle − selv om denne karakteren (Wong) er utrolig kul og en definitivt forbedret versjon av karakteren i tegneseriene. På mange måter, i det som virker som et forsøk på å gjøre filmen multikulturell, blir det nesten som om de aktivt har valgt bort asiatiske karakterer.

Scott Derrickson, regissøren bak filmen, har i alle fall anerkjent problemet med castingen av Tilda Swinton, og han skal få kreditt for å innrømme at i forsøket på å unngå en uheldig trope, deltok han i andre former for mildt sagt problematisk adferd.

Jeg vil gjerne avslutte med å si at Doctor Strange klarte å gjøre noe de fleste andre MCU-filmer ikke har klart: den unngikk det irriterende romantiske subplottet − i alle fall for det meste. De eneste romantiske tendensene kommer i form av referanser til et tidligere noe romantisk forhold mellom Stephen Strange og Christine Palmer, og selv om jeg gjerne skulle sluppet disse også, er dette mye bedre enn det andre MCU-filmer har gjort.

Mye av denne filmen er så utrolig bra − skriptet er morsomt, plottet henger sammen (det var en bekymring folk hadde da filmen ble annonsert fordi den på mange måter er supersnål), og skuespillerne gjør alle en veldig god jobb − men fra et sosialkritisk perspektiv er den ganske brutal. Vi kan bare håpe at Marvel lærer fra dette (Derrickson har i alle fall heldigvis lært noe), og at de tar bedre valg i framtiden.

Dette innlegget inneholder mye snakk om rase fra en hvit person, og jeg anerkjenner at mitt grep om emnet ikke er så bra som det burde være, så om noen med mer peiling har noen innspill og perspektiver jeg ikke har vil jeg gjerne høre fra dere!

Lee Kvåle

Follow

Skeiv søndag: Weekend (film)

Ikke nødvendigvis en advarsel, men vil bemerke at det er en del snakk om sex i dette innlegget.


Weekend, kort fortalt, er en engelsk film fra 2011 som handler om to menn som møter hverandre på en gay club, og så har en one night stand som 'utvikler seg til noe annet.'

En av de vanskeligste tingene å få til i filmer sentrert rundt skeive menn, virker det som, er troverdige sex-scener (se Freier Fall fra forrige uke). Ofte virker det som om det ikke er noe de snakker om, forbereder seg på, eller utforsker skikkelig; det bare skjer, liksom.

På grunn av denne tendensen var det en utrolig velkommen forandring da Weekend kom ut. Andrew Haigh, som skrev, regisserte, og redigerte filmen, er nok en av de beste i bransjen når det kommer til å filmatisere sex, noe vi også ser i Looking (som jeg vil anbefale alle på det sterkeste å se).

Måten Haigh behandler sex på får fram behovet for kommunikasjon. Den destabiliserer det som nesten har blitt en myte: at det alltid er åpenbart hvem som puler og blir pult når to menn har penetrerende sex. Realiteten er at dette ikke er noe man nødvendigvis bare 'vet' når man har sex med noen for første gang; det er noe som ofte må snakkes om.

Noe av det fineste med Weekend er at den tar opp temaer som er relevante for skeive mennesker. Mange av samtalene hovedpersonene Russell og Glen har i løpet av filmen er om det som kan klassifiseres som skeiv diskurs, slik som for eksempel samtaler om homofile som velger å gifte seg, selvfølelse i sammenheng med sex, og prosessen med å komme ut. Weekend illustrerer så utrolig godt noe som burde være åpenbart men for mange ikke er det: homofile har ikke alltid like meninger om ting som angår dem.

En annen ting jeg elsker med Weekend, som kanskje er en av grunnene til at dette er en av yndlingsfilmene mine, er at den er utrolig godt filmet og generelt ser skikkelig bra ut. Som dere kanskje husker er det legitimt en av de viktigste tingene for meg når jeg dømmer hvor godt jeg liker en film, og det er dessverre altfor få skeive filmer som kan roses av visuelle grunner. Denne filmen har ikke et like klart fargeskjema som for eksempel Jongens, men den er likevel utrolig pen, og er en glede å se på.

Alt i alt er Weekend en fantastisk fin film som på mange måter spiller mer til et skeivt publikum enn en del andre filmer med skeive i hovedrollen. Den er kompromissløst homo, og skyr ikke unna å vise flere sider av vanskelige temaer som angår miljøet.

Neste innlegg i Skeiv filmhøst kommer forhåpentligvis ut 20. november, og kommer til å handle om filmen Imagine Me & You!

Lee Kvåle

Follow

Homser er lættis: Skam sesong 3 (serie)

Vi må snakke om hva som skjer på Skam.

Jeg snakker ikke om Even og Isak, selv om hele den greia er veldig spennende og vi alle holder pusten mens vi venter på 14. november; det jeg snakker om er alle de utrolig fine måtene Skam får fram det generelt homofiendtlige miljøet vi eksisterer i, og hvordan det påvirker en tenåring i skapet.

Dette innlegget kommer til å spoile enkelte ting til og med den nyeste episoden i Skam (5:10), men det kommer ingen spoilere om det romantiske plottet. Om du likevel ikke har lyst å lese av frykt for å bli spoilet, vil jeg anbefale deg å se de fem episodene og så komme tilbake og lese dette!

Så, Skam. Helt siden sesong 1, da fokuset ikke egentlig var på hvorvidt Isak var homo eller ikke, har de droppet hint om at Isak kanskje ikke var den streiteste i vennegjengen. Flesteparten av disse 'hintene,' uvisst om det egentlig var ment som frampek eller det bare var tenåringssnakk, kom i form av diverse karakterer som brukte ordet "homse" om ting som relaterte til Isak.

"Du kan bare sånne homselåter, ass."
"Skal jeg sove på rom med han homsen der?"

16-åringer, amirite?

Så var det jo også den gangen da Noora fant homogreier på telefonen hans og fortalte det til Eva, som er et godt frampek mot at dette er noe vi skal snakke om senere, og gutta, se hvor vi er nå. Jeg vil peke ut at de legger mye fokus på pornoen hun fant (Isak suger nemlig på å være stealth-gay og vet hverken hvordan man lukker faner eller bruker Safari på privatmodus), men i bakgrunnen var det også et Google-søk på "homofile i oslo," sånn bare i tilfelle det var noen tvil om hvilken legning vi skal tillegge han, og i tilfelle noen vil prøve å fortelle meg at dette ikke egentlig er kjempetrist.

Uansett, tilbake til sesong 3, som er det vi egentlig er her for, og som faktisk gjør en skikkelig god jobb med å vise hvorfor det ikke er så greit å være Isak. For det første har han fortsatt venner som bruker homo som et negativt beskrivende ord. Man kan jo si at, "joda, de gjør det, men Isak burde jo vite at dette ikke betyr at de faktisk har noe imot homofile," men helt ærlig, burde han det? Isak har i alle fall valgt det han ser på som den lettere ruten og latt være å konfrontere dem, og har i tillegg hengt seg på drittslenginga.

I klippet "Ultrahomse" fra episode 3:10 kommer han rett ut med en litt hånende kommentar om at danseinstruktøren er, som tittelen på klippet tilsier, en ultrahomse, og alle puster lettet ut når Jonas konfronterer han om det og spør hvorfor han er så nebbete mot homofile. Ikke første gangen Isak gjør dette, altså. Poenget er, for å passere som streit er det ikke lenger nok for Isak å bare ikke si noe om at han er skeiv, han føler også at han må gjøre mer for å oppføre seg streit, som innebærer å henslengt rakke ned på homofile.

Dette kommer tilbake senere også, i det som legitimt var det mest hjerteskjærende klippet så langt i sesongen, og kanskje i hele Skam. I "Pride" fra 5:10, som begynte utrolig fint og endelig lot Isak fortelle noen (Eskild, som behandlet situasjonen  godt) at han har følelser for en gutt, gikk det raskt nedover da han bestemte seg for ikke bare å tråkke i salaten, men for å begrave seg selv i den fullstendig, og presterte å si til Eskild at selv om han liker Even betyr det ikke at han er "homo homo," altså homo sånn som Eskild er. Au-da.

Det illustrerer så utrolig godt hvordan frykten for å være annerledes, som er utrolig vanlig hos tenåringer, sammen med kommentarene om "homser" som flyr rundt han daglig, og de endeløse stereotypene om homofile, har kommet sammen til å bli direkte ødeleggende for Isaks forhold til seg selv og andre skeive. Jeg forstår godt hva han mener når han sier at det er dumt at en hel gruppe som er så vag som "homofile" blir stereotypert, og at det gjør det vanskelig for han å akseptere at han hører hjemme der, men han får liksom ikke til å skille følelsen av å ikke være "sånn" fra den nedlatende innstillingen han og de andre han er med har til de som er "sånn," noe som resulterer i tidenes mest rørende tilsnakk fra Eskild.

Det er heller ikke bare kompisene til Isak som kommer med kommentarer som gjør det vanskeligere for han å akseptere seg selv som homofil; det er også karakterer som for så vidt mener godt, men som liksom ikke helt har fått med seg hvordan det faktisk er å være skeiv. Fordi de er streite. Og derfor ikke forstår. Jeg referer til Emma, om det ikke var tydelig.

Emma er et utrolig godt eksempel på en streit person som i bunn og grunn ikke har noe imot homofile, men som likevel bidrar til en kultur som fremmedgjør skeive og derfor gjør det sykt vanskelig å være homo når alt du vil er å være en normal 17-åring.

For det første, og dette kan jeg absolutt akseptere at kanskje er min personlige opplevelse og mening og at andre skeive ikke opplever det på samme måte, bruker hun ordet homse som om det ikke har noen negative konnotasjoner, som om det er det mest nøytrale ordet å bruke om homofile. Som sagt, det kan hende dette ikke er den generelle meningen blant skeive, men om en streit person bruker ordet homse rundt meg som om det er helt uproblematisk blir i alle fall jeg veldig ukomfortabel, akkurat som jeg blir når noen bruker ordet transe. Det føles nedverdigende og avskrivende. "Ja, du vet, de homsene."

Videre generaliserer hun jo noe voldsomt, selv om det ikke ligger noe intensjonelt vondt bak det. Jeg tror jo som sagt ikke at hun faktisk er homofobisk, at hun heller bare er 16 og ikke enda har forstått at generalisering ikke egentlig er så kult når du tilhører en minoritetsgruppe, men å komme med utsagn som "homser er lættis" er vel litt på grensa til ugreit. For Isak, som sitter rett ved siden av henne når hun sier dette og som bare vil være en normal 17-åring, tror jeg i alle fall ikke det er det hyggeligste han har hørt. Jammen bra at Even var der for å fortelle henne at generalisering er kjipt, ikke sant? Åh, nei, vent, det var visst kjedelig å høre på. Sånn kan det gå.

Det siste problemet mitt med Emma, og de streite menneskene hun representerer, er at hun virkelig ikke forstår konteksten hun sier disse tingene i. Hun har ikke fått med seg hvor negativ verden generelt er mot homofile, hvor mange som fortsatt bankes opp, får psykiske problemer, tar selvmord, og mister venner fordi de er skeive. Vi vet at hun ikke har fått med seg dette fordi hun kan se Isak rett i ansiktet etter at hun har funnet ut at han er homofil og si, "Vi er i 2016, Isak. Se til å kom deg ut av skapet," som om det er den enkleste tingen i verden. Ja, Emma, du vet sannelig hvordan man gjør det lettere for en person å komme ut; har virkelig forstått hvordan det funker.

Det er så sykt bra gjort av Skam at de illustrerer disse tingene, og jeg setter egentlig pris på at ingen gjør noe forsøk på å forklare eller rettferdiggjøre det de viser. Det er godt utført, og jeg kjenner igjen situasjonene. Jeg kan godt irritere meg grønn over de som er enige med Emma i at Isak bare bør "[komme seg] ut av skapet," eller de som mener Eskild ikke hadde rett til å bli sint og forklare Isak om motet det tar for å være åpent skeiv på måten han gjorde, men faktum er at Skam har klart å skinne et lys på en problemstilling vi ikke har sett mye til i norsk fiktivt media før.

Vi skriver nok i alle fall ett innlegg til om Skam, etter at sesongen er over, bare for å samle tankene og se over hvordan denne innviklede kjærlighetshistorien utviklet seg, men enn så lenge sier jeg heia Skam for måten de viser hvordan det er å være skeiv, og håper at NRK P3 fortsetter å gjøre en god jobb med det.

Til slutt, og halvveis urelatert, men viktig: hjertet mitt går ut til alle i USA som får livene sine satt i fare som følge av hvordan presidentvalget gikk. Stay strong.

Lee Kvåle

#skam #lhbt #lhbtq #homofobi #p3 #nrk

Follow

Skeiv søndag: Free Fall (film)

Beklager at vi har vært borte en stund − semesteroppgaver og studier generelt har kommet i veien − men nå er vi i alle fall tilbake med dagens Skeiv søndag og innlegg nummer fire i Skeiv filmhøst!

Dette innlegget handler om Free Fall, originaltittel Freier Fall, en tysk film fra 2013!

Free Fall handler om Marc, en mann med en søt kone og et barn på vei som er i trening for å bli politi, som møter Kay, en utrolig pen mann som begynner å veldig tydelig legge an på han, fordi hvorfor skulle han ikke gjøre det. Denne filmen er så estetisk vakker, og alle skuespillerne er så flinke, så jeg likte den på mange måter godt. Når det er sagt, så var det en del ting som irriterte meg grenseløst.

Jeg hater virkelig tropen med den voksne mannen som er lykkelig gift og har barn/skal få barn, for så å forelske seg i en pen mann som legger an på ham, og det er Free Fall i et nøtteskall. Det er så sykt irriterende at en kvinne og barnet hennes så ofte blir plassert i situasjoner hvor faren plutselig bare stikker fordi han har en seksualitetskrise i voksen alder. Jeg forstår absolutt at det er vanskelig å være i en situasjon hvor du plutselig må revurdere identiteten din på den måten, men jeg syns det blir så dumt å skulle heie på skeivhet kun for skeivhetens skyld når det skaper legitime ofre.

Perfekte protagonister er selvfølgelig overvurderte, og jeg er helt for at hovedpersonen i en film bør ha feil, men når det legges opp til at vi skal se kona som mindre sympatisk fordi hun blir sint fordi han har løyet til henne, så blir det liksom vanskelig å syns det er så veldig kult.

Videre er det en sex-scene i filmen hvor de bare puler rett ved en bil, i regnet, uten hverken kondom, glidemiddel, eller noe som helst slags forberedelse. Jeg kunne forstått dette om begge var helt nye på disse homogreiene, men han ene (spilt av Max Riemelt som også er i Sense8 og er utrolig sjarmerende og fin) er en skeiv mann som veldig tydelig har hatt sex med menn før! Han burde vite at det for det første er utrolig utrygt og for det andre ville vært sykt vondt! Er det så vanskelig å ikke skrive homofile sex-scener som får alt inni meg til å skrike på grunn av hvor usannsynlig det er? Har tyske menn innlagt glidemiddeldispenser i rompa? Veldig små peniser? Er det noe jeg ikke forstår her?

Uansett, på tross av dette så liker jeg som sagt filmen ganske godt. Den er godt skrevet på tross av den tidligere nevnte tropen som jeg bare syns er sykt teit, og øyeblikkene mellom Marc og Kay er utrolig troverdige (annet enn den sex-scenen) og rørende. De har også illustrert homofobien som eksisterer innen hypermaskuline miljøer utrolig godt, og skyr heller ikke unna å vise de litt mindre pene sidene ved skeiv kultur, som jeg syns er veldig fint.

Om du ikke har noe voldsomt imot de tingene jeg har pekt ut vil jeg absolutt anbefale filmen. Det er utrolig mye bra med den, og skuespillerne er som sagt helt fantastiske. Dette er også en av de første «legitime» skeive filmene jeg har sett som faktisk får en oppfølger, selv om vi ikke vet helt når den skal komme ut enda. Mest sannsynlig 2017 eller 2018.

Jeg skal prøve (prøve) å få ut neste innlegg i Skeiv filmhøst allerede neste helg, så vi faktisk kan bli ferdige med lista før jul, og da er det Weekend (2013) som står for tur!

Lee Kvåle

Follow

Skeiv søndag: Boys (film)

Etter eksamenene mine våren 2015 var jeg ganske ferdig mentalt sett og rimelig klar for å bare legge meg ned og sove for alltid. I stedet for å gjøre det bestemte jeg meg for å se masse skeive filmer, fordi jeg var kanskje utkjørt, men jeg er også jævlig gay, og umettelig når det kommer til skeive filmer.

En av filmene jeg så var filmen Boys, originaltittel Jongens, en nederlandsk film om en 15/16-år-gammel stafettløper som forelsker seg i en av de andre guttene på laget sitt og sliter med å akseptere at han er skeiv. Ganske enkelt premiss som jeg tror det skal mye til før jeg går lei av.

Denne filmen er så sykt pen. Annet enn Weekend så tror jeg faktisk dette er en av de peneste filmene jeg har sett. Den er utrolig godt filmet, fargene er pene, komposisjonen er god, jeg kommer rett og slett ikke på noe teknisk jeg ikke liker med den. Jeg peker ut dette fordi det er ofte et problem mange skeive filmer har: konseptet og plottet er greit, men de ser ofte forferdelige ut, eller regisseringen er dårlig, musikkvalget er ikke bra, etc. Ikke i Boys.

Jeg skal innrømme at jeg er sykt partisk til denne filmen fordi den inneholder en av yndlingstropene mine, altså en gay kid som ikke vet hvordan han skal deale med å være gay fordi han rett og slett ikke har lyst til å være gay. Jeg tror jeg lever gjennom disse karakterene fordi de har problemer jeg aldri hat hatt, for å være helt ærlig. Om jeg har panikk om noe så er det heller at jeg skal våkne opp en dag og føle meg heteroseksuell.

Grunnen til at Sieger, hovedpersonen, ikke har lyst å være homo er utrolig godt vist i filmen. Det er ikke snakk om noe eksplisitt eller voldelig homofobi, men den eldre broren hans bruker henslengt homo som skjellsord, og bestekompisen hans oppfordrer han til å flørte med jenter. Det er ikke det mest fiendtlige miljøet å være homo i, men det inviterer ikke akkurat til åpenhet. Denne typen subtil bruk av heteronormativitet og dagligdags homofobi syns jeg er så viktig, fordi jeg tror det er lett for folk å glemme hvor mye slikt påvirker unge mennesker. Det er så lett for heteroseksuelle å si, «men vi lever jo i et aksepterende samfunn, de trenger jo ikke egentlig å komme ut engang!» Hater å si det, men om kompisen din hele tiden spør hvilke jenter du vil kline med og du egentlig ikke er så interessert i å kline med jenter så blir det en greie når du sier det. Det går mest sannsynlig bra, men du vet ikke helt sikkert at det går bra.

En annen ting jeg liker skikkelig godt med denne filmen er hvor seriøst regissøren tar unge mennesker og interessene deres. I et intervju har hun fortalt at det var viktig for henne å plassere filmen i et miljø som tenåringer kan kjenne seg igjen i, og derfor valgte hun sport, fordi det er noe ungdommer bånder over. Jeg vet ikke, det kan hende det er en teit ting å like, men det gjorde meg glad at det faktisk var gjennomtenkt og et bevisst valg. Filmen er laget så unge mennesker kan se seg selv og sine interesser.

Det er lite jeg misliker med filmen, og jeg har bare et par klager. Den ene er at noen av bakgrunnsplottene ikke lander helt for meg (greia med broren hans lander ikke helt mot slutten av filmen). Den andre tingen er den gode gamle tropen med en homofil gutt som desperat prøver å hooke med jenter som helt ærlig bare er skikkelig søte fordi han nekter å akseptere at han ikke liker jenter. Liksom, jeg skjønner det, det skaper spenning og sånt, men det hadde vært fint om jenter ikke ble brukt som midler for å få menn til å innse ting om seg selv hele tiden. I det minste er jentene koselige, da.

Så for å oppsummere, Boys er en sykt fin og koselig film som gjennomfører gay angst helt perfekt og som er visuelt nydelig og har et musikkutvalg jeg fortsatt hører på av og til selv ett og et halvt år senere. Gutta, den er så sart og forsiktig, jeg klarer det nesten ikke.

Neste innlegg i Skeiv høst kommer 6. november og kommer til å handle om den tyske filmen Freier Fall

Lee Kvåle

Follow

You are what you eat: The Neon Demon (film)

Det er ikke ofte at jeg finner regissører jeg virkelig liker og aktivt følger med på etter at jeg har sett en av filmene deres, men Nicolas Winding Refn er en av disse regissørene. Det skal sies med en gang at filmene hans er ikke for alle, de er blodige og gir deg ikke mye om du vil ha en normalt tilfredsstillende slutt eller en film som er enkel å forstå, men de er utrolig vakre og har fantastiske soundtrack.

The Neon Demon handler kort fortalt om Jesse, en 16-år-gammel jente, som har dratt til Los Angeles for å bli modell og som umiddelbart blir dratt inn i de mørkere delene av bransjen.

Dette er en film om modellbransjen, noe som virker som et veldig politisk emne å lage film om, men jeg føler det er viktig å peke ut at det ikke er ment som en politisk film med en agenda; Refn prøver ikke å fortelle oss hva vi bør tenke eller gjøre. Det er mer en film som peker ut ting vi gjenkjenner fra det vestlige samfunnet, en ekstrem versjon av måten vi behandler og tenker på vakkerhet, og på den måten er den tankevekkende.

Refn valgte å caste Elle Fanning som Jesse, som jeg syns var et imponerende valg å ta (kan hende jeg forventer for lite), ettersom hun faktisk var 16 da de begynte å filme. Mange andre ville nok valgt en eldre skuespiller på grunn av noen av tingene karakteren utsettes for, men å ha en skuespiller som faktisk er like gammel som karakteren hun spiller er utrolig viktig. Filmen snakker mye om alder, og hva som er den riktige alderen å være for å være vakker, så å caste en skuespiller som var eldre ville vært direkte dobbeltmoralsk, samt ikke like effektivt.

En ting jeg liker godt med filmen er at den maler ikke kvinner som svake, som mennesker som skyr unna fra vanskelige og groteske situasjoner, og den setter spørsmålstegn ved konseptene uskyldighet og renhet. Videre, som jeg personlig syns var herlig fordi jeg liker å anerkjenne at vi som mennesker ikke alltid er så gode som vi noen ganger tror vi er. I en samtale mellom Roberto Sarno, som jobber med modeller, og en optimistisk og litt naiv amatørfotograf hvor de snakker om hva vakkerhet er, og amatørfotografen sier han er med Jesse på grunn av personligheten hennes og ikke i det hele tatt på grunn av utseendet, svarer Sarno, «I think that if she wasn't beautiful, you wouldn't have even stopped to look.» Det høres kanskje grusomt ut, men det er en sannhet i det han sier.

En siste ting som jeg personlig likte, men som definitivt ikke kommer til å være for alle, er hvordan enkelte kjønnsrelaterte troper har blitt snudd om på. For eksempel er det ikke en mann som prøver å ha sex med Jesse når hun ikke vil, og det er lite av menn som objektiverer kvinner på en seksuell måte.  Dette betyr ikke at det ikke er objektivering, men det tar andre former, og kommer ofte fra andre kvinner.

For å oppsummere, dette er ikke en intensjonelt politisk film, men den er tankeprovoserende. Den illustrerer ikke objektivering og vold kun fordi det er en vanesak å gjøre det i filmer. Advarer om seksuell vold, nekrofili, kannibalisme, og nevnt barneprostitusjon.

Lee Kvåle

Follow

A Room of One's Own (bok)

A Room of One's Own er en bok skrevet av Virginia Woolf, originalt holdt som foredrag for kvinner i 1928. Boka tar opp temaer omkring det å være kvinne og å skrive skjønnlitteratur, hvilken rolle kvinner får i skjønnlitteratur og Woolfs meninger om diverse kvinnelige forfattere. 

Starten av boka er litt treg. Jeg kan innrømme at jeg leste hvertfall et kapittel og tenkte "kanskje Woolf bare ikke er for meg", før jeg kom gjennom det andre kapitlet og begynte få øynene opp for henne. Jeg syns Woolf bruker mye tid på å bygge opp historiene sine, men dette var jo i utgangspunktet et muntlig foredrag. Å beskrive og noen ganger falle ut i lange digresjoner er kanskje ikke like tregt muntlig som jeg opplevde det i starten. Etterhvert begynte jeg virkelig å like boka. 

Det som er så fint med denne boka er at du får et skikkelig innblikk i hvordan det har vært for kvinner gjennom historien å drive med kreative yrker, særlig forfatterskap. Woolf dikter opp en søster for Shakespeare, og gjennom datidens normer for hva kvinner kunne og ikke kunne gjøre, viser hun hvordan det ikke ville vært mulig for en kvinne å skrive på samme nivå som Shakespeare (og det er da ikke fordi kvinner ikke kan skrive, men fordi de ikke fikk tilgang til penger eller egentid som de kunne bruke til å drive kreativt arbeid). 
 

Personlig syns jeg det er noe med måten Woolf skriver på som bare gjør at jeg føler meg fri. Det er et poetisk språk som ikke skyr vekk fra å beskrive natur, samtidig som alle følelsene Woolf både gjennomgår og forteller om at andre har er så ekte og så levende. I tillegg er denne boka helt sinnsykt quotable, noe som sikkert er en direkte konsekvens av et levende språk som beskriver en verden der mye har stått på spill for kvinner. Mitt favorittsitat er "Lock up your libraries if you like; but there is no gate, no lock, no bolt, that you can set upon the freedom of my mind." Og det er jo helt sant. Man kan frata noen friheten til å oppholde seg steder (Woolf selv blir jagd vekk av en fuckings gangvei som "bare er for menn"), men tingene du tenker kan ingen kontrollere.

Jeg er ikke alltid helt enig i det Woolf sier om andre forfattere, men hun gjør et konsekvent poeng ut av at mange kvinnelige forfattere er sinte og det syns i litteraturen de skriver. Og det er jo ikke så rart, de levde i tider der kvinner hadde få rettigheter, men jeg er uenig med Woolf i at dette er negativt. Jeg syns lidenskapelige følelser i skjønnlitteratur er på sin plass, det gir noe ekstra til det man leser om. 

Aller sist vil jeg nevne (uten å spoile) at det blir såvidt litt gay mot slutten av boka, noe jeg personlig ble veldig glad over. Kan huske jeg til og med rødmet litt da jeg leste dette, så Woolf kan få ei homostjerne for det (men ikke fler, for det er ikke så altfor langtekkelig dette avsnittet jeg ble glad av). 

Alle mulige feministstjerner til Woolf og en liten homostjerne, anbefaler alle å lese denne boka!

Elise

#virginiawoolf #aroomofonesown #bok #litteratur

Follow

Skeiv søndag: Boy Meets Girl (film)

Litt endring i planene denne uka − jeg så en film jeg ville fortelle om så snart som mulig, så innlegget om Jongens har blitt dyttet til 23. oktober!

Filmer om transmennesker er sjelden vare. Gode filmer om transmennesker er enda sjeldnere. Gode filmer om transmennesker med faktiske transkjønnede skuespillere? Nesten ikkeeksisterende. Nesten.

Da jeg først hørte om Boy Meets Girl i 2014 var jeg egentlig ganske skeptisk. Jeg har skikkelig lave forventninger til filmer om transpersoner - altfor ofte blir det til et gimmick, en billig gjengående vits, eller den mest tragiske slutten du noen gang har sett på film − og for det meste prøver jeg å se filmer jeg tror jeg kommer til å like. På grunn av dette tok det meg lang tid før jeg følte at jeg orket å se den, men nå har jeg sett den, og jeg likte den skikkelig godt!

Hovedpersonen, Ricky, er en transjente spilt av en faktisk transjente, og måten karakteren er skrevet på er så utrolig morsom og troverdig, og jeg kjenner meg igjen i så mye av det hun går gjennom, selv om vi er på nesten motsatte sider av kjønnsspektrumet.

Det jeg syns er så utrolig fint med denne filmen er hvordan de har skrevet transhumor inn i manuset; ikke på en måte som gjør narr av transpersoner, men på en måte som får transpersoner til å le (i alle fall lo jeg) fordi de skjønner akkurat hva hun mener, og kan forhåpentligvis få cismennesker til å le fordi nå skjønner de det litt bedre også. Naturligvis kommer ikke alle transpersoner til å synes det er morsomt med en karakter som kommer med kommentarer som hele tiden minner de rundt henne på at hun er trans, men det er slik en god måte å normalisere det å være trans på. Jeg vil ikke måtte gjemme at jeg er trans, jeg vil kunne kødde med det på samme måte som jeg kødder med de andre måtene jeg er skeiv på.

Filmen snakker også om seksualitet, og om det å ha sex med en transperson «gjør deg» til noe annet (bifil, homo, etc.), og selv om jeg ikke nødvendigvis er enig med karakterene i det de blir enige om, så er det et bra samtaleemne å ta opp. For meg som er polyseksuell og ikke bryr meg så mye om spesifikke merkelapper uansett er ikke slike ting så viktige, men for folk som ikke har det slik kan det være viktig å få snakket om det for å forsikre seg om at det de føler er ok (om du lurer på om det er ok, forresten: ja det er det. Er du tiltrukket til en transperson, så går det bra. Det er ikke så viktig om det «gjør deg» til noe).

Jeg er ikke helt sikker på om jeg liker hvor de ender opp på slutten av filmen mht. seksualitet og tilgivelse og slikt, pluss at den har en litt for «magisk lykkelig slutt» for min smak, men alt i alt så var denne filmen skikkelig fin, og jeg vil anbefale den på det sterkeste om du vil se en film som normaliserer transidentitet og seksualiteten til transpersoner uten å være tragisk.

3 feministstjerner og 4 homostjerner!

Lee Kvåle

Follow

"2 spooky" aka filmer å se før og på Halloween

Vi er nå nesten en uke inn i oktober, og det begynner virkelig å føles på tide å se noen skrekkfilmer. Problemet med skrekkfilmer er at de mange av dem er skikkelig sexistiske og dårlige, så når man da liker ting som feminisme og faktisk gode filmer kan det være vanskelig å finne noe å se på.

Det jeg har gjort her er å lage en liste over skumle/halloweenrelaterte filmer og skrevet litt om hver av dem så du kan dømme om det er noe du kunne vært interessert i! Jeg har prøvd å holde anmeldelsene så spoilerfrie som mulig, og om du vil vite noe om plottet før du ser filmen vil jeg legge ved en link til traileren til hver av filmene her:

 

The Witch (2015)

The Witch er en film jeg hørte en del om da den kom ut, og jeg hørte mye bra fra folk som ser en del på skrekkfilmer. Jeg så den selv nylig, og den er faktisk ganske god! De har plukket ut mange interessante myter, og faktisk studert dokumenter fra rettssaker mot mistenkte hekser for å gjøre filmen så «troverdig» som mulig. De bruker også aktivt tendensen folk har hatt opp gjennom tidene til å legge skylden for alt galt som skjer på kvinner de ikke liker, som er ganske kult!

Kritikken jeg har mot filmen går hovedsakelig på at alle i filmen snakker som folk skrev i rettsdokumentene, så den er vanskelig å forstå med mindre du har tekst, og det er ganske irriterende selv da. I tillegg er det til tider bruk av mer moderne skjellsord, som ville vært dumt uansett, men er ekstra dumt når de legger så mye vekt på en talemåte som skal høres gammel ut.

Alt i alt er det en god og veldig visuelt kul skrekkfilm som jeg vil anbefale om du tror du kan klare deg gjennom den mest irriterende talemåten noensinne!

Advarsel for kroppsmutilering og mord av barn.

The Silence of the Lambs (1991)

Dette er vel for så vidt en klassiker, men den er likevel verdt å nevne! Den inneholder en antagonist som har blitt anklaget for å være en problematisk framstilling av en transperson, og om dette er noe som ville plaget deg veldig, så er det selvfølgelig en legitim grunn til ikke å se den. Annet enn det vet jeg ikke helt hva jeg kan si som ikke allerede har blitt sagt om denne filmen, men om du ikke har sett den av en eller annen grunn (annet enn det tidligere nevnte), gjør det!

Advarsel for kannibalisme (jeg mener, det er en Hannibal-film) og kroppsmutilering.

Pan's Labyrinth (2006)Image result for pan's labyrinth poster

Dette er ikke teknisk sett en skrekkfilm, men helt ærlig, den inneholder en av de skumleste sekvensene jeg noen gang har sett i en film. En av tingene jeg liker med denne filmen (annet enn at den er utrolig visuelt vakker og rørende) er at hovedpersonen er en jente som får være jente men også tøff og modig, og må ta tunge valg for å prøve å redde seg selv og moren sin i et område i Spania preget av geriljakrig.

Advarsel for krig? Det er noen amputasjoner og henrettelser og slikt.

Crimson Peak (2015)

Denne er, som Pan's Labyrinth, også av Guillermo Del Toro, men denne er mer en faktisk skrekkfilm. Veldig pen film (Guillermo lager seriøst bare pene filmer fy faen) som i tillegg har en kvinnelig protagonist som utfordrer normen for kvinner på 1800-tallet. Den er litt over the top til tider, fordi Guillermo virkelig spiller på Gothic stories og de var veldig dramatiske (om du vil lese en bok innen sjangeren som er overdramatisk på en veldig selvbevisst måte vil jeg anbefale Northanger Abbey av Jane Austen), men ellers syns jeg den er herlig.

Advarsel for incest, kroppsmutilering og mord av barn.

Cabin in the Woods (2012)

Dette er både en skrekkfilm og ikke en skrekkfilm i det hele tatt. Den spiller på de velkjente klisjéene fra skrekkfilmer som har blitt gitt ut, spesielt de som har med grupper med ungdommer å gjøre, og gjør aktivt narr av tropene som eksisterer innen sjangeren. Filmen inneholder blant annet direkte kommentarer på kategoriene «hora» og «jomfruen», hvor latterlige de alltid har vært og hvor ekstra latterlige de har blitt de siste årene.

Den er så morsom, så godt utført, og om rett ut skrekkfilmer ikke er noe for deg vil jeg si denne er et godt alternativ.

Advarsel for kroppsmutilering og beskrivelser av tortur, i alle fall.

Jennifer's Body (2009)

Denne filmen er så camp og dramatisk og burde ikke funke i det hele tatt, men den funker så godt. Det er heller ikke meningen at dette skal oppfattes som en «skikkelig» skrekkfilm, den spiller så mye på humor og hvor latterlig konseptet er, og det er det som gjør den så bra. Det er noe utrolig tilfredsstillende med en person så pen som Megan Fox som lurer gutter med seg til hun har dem alene og så åpner munnen langt forbi grensen til en vanlig kjeve og spiser dem.

Den er også litt gay som alltid er hyggelig. Anbefaler på det sterkeste.

ParaNorman (2012)

Helt til slutt vil jeg fortelle om en av mine yndlingsfilmer innen animasjon, fra studioet Laika som har laget Coraline (2009), The Boxtrolls (2014), og nylig Kubo and the Two Strings (2016), Image result for paranormansom ikke egentlig kan kalles skummel om du er over åtte år gammel, men som er så dypt Halloween-sentrert at jeg følte jeg måtte ha den på lista. Den er så utrolig koselig og fin, og om du virkelig ikke liker skumle filmer men vil føle halloweenånden, se ParaNorman!

Filmen har ingen sterk heteroseksuell romanse, som jeg syns er utrolig hyggelig, bare en veldig ensidig romanse og en fantastisk scene hvor det helt hverdagslig nevnes at en karakter er skeiv. Jeg vet at noen har klaget på det fordi skeivhet blir brukt som en del av en vits, men det er ikke den skeive vi ler av i denne situasjonen. Naturligvis, føler du at det ikke er greit allikevel, så er det helt legitimt, men det plaget meg virkelig ikke, og jeg kan bare gå ut fra min egen reaksjon når jeg dømmer filmen!

 

Så, alt i alt, det er kanskje ikke det største utvalget av filmer, og ikke alle er «skikkelige» skrekkfilmer, men jeg kan si med sikkerhet at jeg likte alle filmene jeg har skrevet om, og ingen av dem er helt grusomme fra et feministisk standpunkt!

Jeg vil også nevne The Neon Demon (2016) som ikke var skrekkfilm nok til å skrive om her men som jeg skal skrive et eget innlegg om senere, American Mary (2012) som virkelig ikke var en god film men som jeg så spesifikt fordi jeg skulle skrive denne listen, Dread (2009) som jeg ikke husker nok av til å si om den er feministisk grei eller ikke men jeg vet at den fucker meg opp så om du liker psykologiske skrekkfilmer se den, og Green Room (2015) som ble markedsført som en skrekkfilm men som viste seg å ikke være det. Den er god, men det er ikke en skrekkfilm.

Kos dere i oktober og se skumle filmer! Kommenter også gjerne om du vet om en skrekkfilm som burde vært på listen!

Lee Kvåle

Follow

Luke Cage (serie)

Før jeg starter innlegget vil jeg si at jeg er en hvit person som nå skal skrive om en serie som sentrerer seg rundt svart amerikansk kultur, som er noe jeg ikke har noe erfaring med selv (åpenbart). Om det er noe jeg burde gjøre annerledes i måten jeg skriver om rase på, vær så snill si ifra! Jeg vil skrive om slike ting på den mest ansvarsfulle måten jeg kan.

Luke Cage kom ut på fredag! Herregud, det virker som om vi har ventet i en evighet. Etter at Daredevil kom ut tok det meg altfor lenge før jeg så det (noen måneder aka altfor lenge fordi det showet er fantastisk), men etter det, hver gang det har kommet noe nytt i Defenders-seriene har jeg sett det så fort jeg har hatt anledning. Det er en samling serier som så langt er så godt som uslåelige − alt har vært utrolig bra. Selv Daredevil sesong to som har vært den svakeste av de samlet fire sesongene var fortsatt mye bedre enn mye annet der ute.

Jeg skrev ikke om Jessica Jones da det kom ut fordi denne bloggen ikke eksisterte, men før The Defenders kommer ut skal jeg skrive et større innlegg om seriene som en helhet, og da vil jeg nok spesielt fokusere på Jessica Jones. Selvsagt, om det er noen som har lyst at jeg skal skrive et innlegg spesifikt om Jessica Jones så gjør jeg det med glede! Si ifra i kommentarene om dette er noe du er interessert i!

Nå over til Luke Cage. Med en gang, som et generelt forslag for at du faktisk skal forstå deler av showet, vil jeg si at det er lurt om du har sett Jessica Jones før du ser Luke Cage, siden Luke Cage er satt noen måneder etter, og Luke var sterkt involvert i Jessica Jones. Det er også greit å ha sett Daredevil sesong en og to for å kunne plukke opp noen av referansene og forstå hvor enkelte av karakterene kommer fra, men det er ikke like nødvendig.

Om du ikke kan backstoryen til Luke fra tegneseriene, han er en mann med ekstrem fysisk styrke og hud som er så godt som umulig å penetrere. Han fikk disse kreftene i sammenheng med et eksperiment han ble utsatt for i fengsel hvor målet var å gjenskape en slags Captain America. I tegneseriene er dette et veldig eksplisitt rasedrevet subjektvalg, og jeg vet at det har vært litt bekymring for at dette skulle bli borte i serien. Du kan hvile trygt og vite at det definitivt ikke har forsvunnet. Det er noe mindre eksplisitt, men dette representerer bedre tidene vi befinner oss i, og karakteren som står bak valget av Luke blir rett ut kalt «a racist asshole». Det er ikke spørsmål om hvorvidt dette var basert på personlighet alene eller om det også hadde med hudfarge å gjøre om du følger med.

Serien er satt i Harlem, og de har virkelig gjort sitt beste for å få det til å føles autentisk, noe som viser selv for en person som aldri har vært der (meg). De representerer en kultur, ikke bare en karakter. Noe av det som imponerte meg mest, sikkert fordi det var noe jeg kunne gjenkjenne, var det faktumet at Sway (tidligere nevnt i Silvana Imam-innlegget) faktisk var i serien, sammen med et medlem av the Wu-Tang Clan − dette er ikke en verden med samme navn som eksisterer separat fra vår egen; de har så mange paralleller.

Den er full av fantastiske kvinner. Mange av dem er moralsk gode, noen av dem er ikke det, men alle karakterene har flere sider og er mulig å sympatisere med. Om dere har lest noen av anmeldelsene mine før, så vet dere at det er noe av det jeg liker best, fordi det var lenge jeg så serier og filmer hvor det var for lett å avskrive antagonistene som onde, og protagonistene som gode, så jeg føler det må pekes ut når noen skriver komplekse karaterer på en god og troverdig måte. Tilbake til kvinnene: jeg blir så glad fordi de får ha en aktiv seksualitet, hvor de selv velger å ha sex med folk, og selv om de ikke får dritt for det fra de karakterene vi liker, så anerkjennes det at vi lever i en verden hvor kvinner som har sex og liker å ha sex ofte ses ned på. De har også latt kvinner med strekkmerker beholde strekkmerkene sine, som kanskje ikke virker så viktig for mange, men av og til er det godt å se at folk med strekkmerker kan anerkjennes som dritsexy, og at de ikke påvirker hvordan folk ser på deg så mye som man kan tro av og til.

Jeg kommer ikke over hvor mange kule damer det er i denne serien, folkens. Flere politi, politikere, psykologer, og advokater, og de eksisterer for seg selv, ikke for en mann eller noe slikt, men helt og holdent for sin egen del. Dette er uten tvil noe av det viktigste med serien, for selv om Luke i seg selv er en fantastisk karakter og definitivt fyller et rom vi trenger i vårt stadig voksende arsenal av protagonister, så har enkelte kritisert han for å ikke være «revolusjonerende nok.» Disse damene, though − de er revolusjonerende. Det er ingen tvil om det.

Jeg dekket i Comic Con-innlegget noen av tingene som ble sagt om Luke Cage før det kom ut, og jeg vil ta det opp igjen: «The world is ready for a bulletproof black man.» Luke Cage kom ut på riktig tidspunkt, og selv om de fleste som ser på det mest sannsynlig allerede forstår hvordan situasjonen i USA er angående politivold mot svarte menn (som dekkes i serien) og ikke trenger å overbevises, er det godt å se diskusjonen tatt opp på en plattform som kan nå flere.

Jeg kunne skrevet mye, mye mer, men jeg må avslutte innlegget på ett eller annet tidspunkt. Alt i alt syns jeg ikke serien var like bra som Jessica Jones, hovedsakelig på grunn av enkelte ting i manus som bare ikke funket for meg (litt for mye direkte redegjørelse og et romantisk plott jeg hater med en brennende lidenskap, men igjen, personlig preferanse), men den er bra, så om du liker Marvel, eller om du ikke gjør det og du bare er interessert i serier som gjør spesifikke kulturer på en fantastisk måte og som forstår hvor vi er i verden, se Luke Cage.

Ingen eksplisitt skeive karakterer, som jeg også syns var synd, men dette er Marvel så jeg forventer veldig lite på det området. Kan ikke gi den noen homostjerner pga. dette, men serien får 5 feministstjerner!

Lee Kvåle

#Marvel #MCU #LukeCage #TheDefenders #Netflix

Follow
Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
FeministPerspektiv

FeministPerspektiv

22, Oslo

På denne bloggen vil vi skrive om populærkultur (film, bøker, musikk, etc) fra et feministisk perspektiv, særlig med tanke på et skeivt/queer perspektiv (LHBT). I tillegg vil det i ny og ned bli andre temaer med et feministisk perspektiv. Bloggen drives av Elise og Lee. Vi støtter Sunn Fornuft. Kontakt: feministperspektiv@gmail.com Twitter: @fperspektiv Facebook: @feministperspektiv

Follow

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits