Skeiv søndag: Imagine Me & You (film)

Så langt i Skeiv filmhøst har utvalget av filmer dessverre vært veldig mannlig. Dette er helt og holdent et resultat av mine personlige svakheter i livet, så jeg tenkte jeg burde avslutte med en film om jenter, og siden First Girl I Loved ikke er ute enda, blir det Imagine Me & You.

Så denne for noen år siden da jeg var på et Lena Headey-kick; jeg elsket den da, og jeg elsker den fortsatt. Den er morsom, og fin, og Lena Headey er i den, så hva er det å mislike?

Det eneste legitimt problematiske jeg kommer på med denne filmen, som jeg også er villig til å overse på grunn av måten det blir gjort på, er at de utnytter tropen med «tidligere antatt heteroseksuell som er gift er utro med en annen av samme kjønn.» I det minste i denne filmen, i motsetning til Freier Fall, har de som er involvert moralske koder, og denne situasjonen er ingens skyld, det bare ble sånn.

Utenom dette er det så mange ting som er bra med Imagine Me & You. Den første, og kanskje den viktigste for meg, er hvor uproblematisk det egentlig er at hovedpersonen, Rachel, plutselig finner ut at hun liker kvinner også. Det er noen innspill fra moren hennes, som ikke er helt fornøyd, og hun må utforske det og spørre litt rundt før hun er helt ok med sin egen skeivhet, men når alt kommer til alt er det ikke noe «nei jeg kan ikke like jenter!»

Videre, og dette er noe jeg faktisk setter utrolig pris på, får mannen til Rachel, spilt av Matthew Goode, lov til å reagere emosjonelt, og han er genuint skikkelig god. Han er ikke en ekstremt macho type, ikke spesielt stoisk eller aggressiv, og det er så fint å se en mannlig karakter som ikke føler at han må bevise noe ved å oppføre seg dumt. Han er heller ikke på noen som helst måte skyldig i det som har skjedd, som lett kunne blitt brukt som et plottpoeng; det er ikke på grunn av noe han gjør at Rachel forelsker seg i noen andre.

Det er én karakter i filmen som teknisk sett kan klassifiseres som problematisk ? han er en streit mann som mener han kan få en lesbisk person til å slutte å være lesbisk ? men det er aldri meningen at vi skal være enig i det han sier. Den hvite, megastreite mannen har blitt comic relief, og det er egentlig skikkelig fint.

Jeg har virkelig ikke så mye annet å si om denne filmen, selv om det sikkert er mer som kunne blitt sagt, annet enn at den er sykt fin og jeg anbefaler den på det sterkeste. Den er litt snål, og du må velge å se bort fra enkelte totalt urealistiske ting (ikke sosialt urealistiske ? genuint fysisk urealistiske), men annet enn det er den fantastisk.

Og Lena Headey.

Dette blir dessverre det siste innlegget i denne serien på grunn av eksamener og slikt, men jeg håper dere har likt den og at dere har funnet noen nye filmer å se på! Jeg har en hel rekke andre skeive filmer (hovedsakelig om homofile menn fordi jeg er svak, men også fordi jeg tror det lages flere av dem, som er en problemstilling i og for seg selv), så om det er noen interesse for det kan jeg absolutt fortsette å skrive slike innlegg, eller så kan jeg lage et lignende innlegg som Halloween-innlegget og bare skrive om mange skeive filmer på en gang. Fint om noen har noe tilbakemelding på hva de evt. ville vært interessert i å lese!

Lee Kvåle

Follow

Troper vs hvitvasking: Doctor Strange (film)

Har du noen gang opplevd så intens skuffelse over et castingvalg at du vurderte å ikke se filmen det var snakk om? Det var det som skjedde for meg da Benedict Cumberbatch ble annonsert som valget for Doctor Stephen Strange.

Nå har jeg riktig nok sett filmen, og elsket den på mange måter; den var irriterende morsom, og visuelt sett er det mest sannsynlig den kuleste filmen Marvel noensinne har laget. Jeg har likevel fortsatt problemer med det faktumet at en av de hviteste mennene i bransjen ble castet som Doctor Strange, en karakter som i alle fall kan klassifiseres som etnisk ambiguøs. Det er så mange hvite karakterer i MCU; vi trengte ikke at Stephen Strange var hvit.

Utover det at mengden hvite karakterer i MCU legitimt er latterlig, er det også et problem at Doctor Strange er hvit fordi det spiller på en eldgammel trope om den hvite mannen som drar til Østen og lærer seg «the ancient arts,» hva enn det betyr for historien det er snakk om. Det er selvsagt mange måter dette kunne blitt unngått på, men den letteste ville vært å gi Stephen Strange en annen etnisk bakgrunn.

Dette er dessverre ikke det eneste rasismerelaterte problemet Doctor Strange har. Tropen med en karakter med et navn som The Ancient One i en vestlig historie satt i Østen begynner vel å bli gammel i og for seg selv, men da blir det enda verre av at de i Doctor Strange valgte å caste Tilda Swinton, en hvit dame. Misforstå meg rett, med tanke på at en slik karakter vanligvis er en mann er det kjempekult at de valgte en kvinnelig skuespiller, men dette er rett ut hvitvasking! Tilda Swinton er en så fantastisk skuespiller, og det er så synd at de valgte å caste henne i en rolle som etnisk sett ikke passet for henne i det hele tatt.

Videre, med tanke på at mye av filmen er satt i Nepal, vil jeg påstå at det er et problem at det bare er én asiatisk karakter i en faktisk talerolle − selv om denne karakteren (Wong) er utrolig kul og en definitivt forbedret versjon av karakteren i tegneseriene. På mange måter, i det som virker som et forsøk på å gjøre filmen multikulturell, blir det nesten som om de aktivt har valgt bort asiatiske karakterer.

Scott Derrickson, regissøren bak filmen, har i alle fall anerkjent problemet med castingen av Tilda Swinton, og han skal få kreditt for å innrømme at i forsøket på å unngå en uheldig trope, deltok han i andre former for mildt sagt problematisk adferd.

Jeg vil gjerne avslutte med å si at Doctor Strange klarte å gjøre noe de fleste andre MCU-filmer ikke har klart: den unngikk det irriterende romantiske subplottet − i alle fall for det meste. De eneste romantiske tendensene kommer i form av referanser til et tidligere noe romantisk forhold mellom Stephen Strange og Christine Palmer, og selv om jeg gjerne skulle sluppet disse også, er dette mye bedre enn det andre MCU-filmer har gjort.

Mye av denne filmen er så utrolig bra − skriptet er morsomt, plottet henger sammen (det var en bekymring folk hadde da filmen ble annonsert fordi den på mange måter er supersnål), og skuespillerne gjør alle en veldig god jobb − men fra et sosialkritisk perspektiv er den ganske brutal. Vi kan bare håpe at Marvel lærer fra dette (Derrickson har i alle fall heldigvis lært noe), og at de tar bedre valg i framtiden.

Dette innlegget inneholder mye snakk om rase fra en hvit person, og jeg anerkjenner at mitt grep om emnet ikke er så bra som det burde være, så om noen med mer peiling har noen innspill og perspektiver jeg ikke har vil jeg gjerne høre fra dere!

Lee Kvåle

Follow

Skeiv søndag: Weekend (film)

Ikke nødvendigvis en advarsel, men vil bemerke at det er en del snakk om sex i dette innlegget.


Weekend, kort fortalt, er en engelsk film fra 2011 som handler om to menn som møter hverandre på en gay club, og så har en one night stand som ?utvikler seg til noe annet.?

En av de vanskeligste tingene å få til i filmer sentrert rundt skeive menn, virker det som, er troverdige sex-scener (se Freier Fall fra forrige uke). Ofte virker det som om det ikke er noe de snakker om, forbereder seg på, eller utforsker skikkelig; det bare skjer, liksom.

På grunn av denne tendensen var det en utrolig velkommen forandring da Weekend kom ut. Andrew Haigh, som skrev, regisserte, og redigerte filmen, er nok en av de beste i bransjen når det kommer til å filmatisere sex, noe vi også ser i Looking (som jeg vil anbefale alle på det sterkeste å se).

Måten Haigh behandler sex på får fram behovet for kommunikasjon. Den destabiliserer det som nesten har blitt en myte: at det alltid er åpenbart hvem som puler og blir pult når to menn har penetrerende sex. Realiteten er at dette ikke er noe man nødvendigvis bare ?vet? når man har sex med noen for første gang; det er noe som ofte må snakkes om.

Noe av det fineste med Weekend er at den tar opp temaer som er relevante for skeive mennesker. Mange av samtalene hovedpersonene Russell og Glen har i løpet av filmen er om det som kan klassifiseres som skeiv diskurs, slik som for eksempel samtaler om homofile som velger å gifte seg, selvfølelse i sammenheng med sex, og prosessen med å komme ut. Weekend illustrerer så utrolig godt noe som burde være åpenbart men for mange ikke er det: homofile har ikke alltid like meninger om ting som angår dem.

En annen ting jeg elsker med Weekend, som kanskje er en av grunnene til at dette er en av yndlingsfilmene mine, er at den er utrolig godt filmet og generelt ser skikkelig bra ut. Som dere kanskje husker er det legitimt en av de viktigste tingene for meg når jeg dømmer hvor godt jeg liker en film, og det er dessverre altfor få skeive filmer som kan roses av visuelle grunner. Denne filmen har ikke et like klart fargeskjema som for eksempel Jongens, men den er likevel utrolig pen, og er en glede å se på.

Alt i alt er Weekend en fantastisk fin film som på mange måter spiller mer til et skeivt publikum enn en del andre filmer med skeive i hovedrollen. Den er kompromissløst homo, og skyr ikke unna å vise flere sider av vanskelige temaer som angår miljøet.

Neste innlegg i Skeiv filmhøst kommer forhåpentligvis ut 20. november, og kommer til å handle om filmen Imagine Me & You!

Lee Kvåle

Follow

Homser er lættis: Skam sesong 3 (serie)

Vi må snakke om hva som skjer på Skam.

Jeg snakker ikke om Even og Isak, selv om hele den greia er veldig spennende og vi alle holder pusten mens vi venter på 14. november; det jeg snakker om er alle de utrolig fine måtene Skam får fram det generelt homofiendtlige miljøet vi eksisterer i, og hvordan det påvirker en tenåring i skapet.

Dette innlegget kommer til å spoile enkelte ting til og med den nyeste episoden i Skam (5:10), men det kommer ingen spoilere om det romantiske plottet. Om du likevel ikke har lyst å lese av frykt for å bli spoilet, vil jeg anbefale deg å se de fem episodene og så komme tilbake og lese dette!

Så, Skam. Helt siden sesong 1, da fokuset ikke egentlig var på hvorvidt Isak var homo eller ikke, har de droppet hint om at Isak kanskje ikke var den streiteste i vennegjengen. Flesteparten av disse 'hintene,' uvisst om det egentlig var ment som frampek eller det bare var tenåringssnakk, kom i form av diverse karakterer som brukte ordet "homse" om ting som relaterte til Isak.

"Du kan bare sånne homselåter, ass."
"Skal jeg sove på rom med han homsen der?"

16-åringer, amirite?

Så var det jo også den gangen da Noora fant homogreier på telefonen hans og fortalte det til Eva, som er et godt frampek mot at dette er noe vi skal snakke om senere, og gutta, se hvor vi er nå. Jeg vil peke ut at de legger mye fokus på pornoen hun fant (Isak suger nemlig på å være stealth-gay og vet hverken hvordan man lukker faner eller bruker Safari på privatmodus), men i bakgrunnen var det også et Google-søk på "homofile i oslo," sånn bare i tilfelle det var noen tvil om hvilken legning vi skal tillegge han, og i tilfelle noen vil prøve å fortelle meg at dette ikke egentlig er kjempetrist.

Uansett, tilbake til sesong 3, som er det vi egentlig er her for, og som faktisk gjør en skikkelig god jobb med å vise hvorfor det ikke er så greit å være Isak. For det første har han fortsatt venner som bruker homo som et negativt beskrivende ord. Man kan jo si at, "joda, de gjør det, men Isak burde jo vite at dette ikke betyr at de faktisk har noe imot homofile," men helt ærlig, burde han det? Isak har i alle fall valgt det han ser på som den lettere ruten og latt være å konfrontere dem, og har i tillegg hengt seg på drittslenginga.

I klippet "Ultrahomse" fra episode 3:10 kommer han rett ut med en litt hånende kommentar om at danseinstruktøren er, som tittelen på klippet tilsier, en ultrahomse, og alle puster lettet ut når Jonas konfronterer han om det og spør hvorfor han er så nebbete mot homofile. Ikke første gangen Isak gjør dette, altså. Poenget er, for å passere som streit er det ikke lenger nok for Isak å bare ikke si noe om at han er skeiv, han føler også at han må gjøre mer for å oppføre seg streit, som innebærer å henslengt rakke ned på homofile.

Dette kommer tilbake senere også, i det som legitimt var det mest hjerteskjærende klippet så langt i sesongen, og kanskje i hele Skam. I "Pride" fra 5:10, som begynte utrolig fint og endelig lot Isak fortelle noen (Eskild, som behandlet situasjonen  godt) at han har følelser for en gutt, gikk det raskt nedover da han bestemte seg for ikke bare å tråkke i salaten, men for å begrave seg selv i den fullstendig, og presterte å si til Eskild at selv om han liker Even betyr det ikke at han er "homo homo," altså homo sånn som Eskild er. Au-da.

Det illustrerer så utrolig godt hvordan frykten for å være annerledes, som er utrolig vanlig hos tenåringer, sammen med kommentarene om "homser" som flyr rundt han daglig, og de endeløse stereotypene om homofile, har kommet sammen til å bli direkte ødeleggende for Isaks forhold til seg selv og andre skeive. Jeg forstår godt hva han mener når han sier at det er dumt at en hel gruppe som er så vag som "homofile" blir stereotypert, og at det gjør det vanskelig for han å akseptere at han hører hjemme der, men han får liksom ikke til å skille følelsen av å ikke være "sånn" fra den nedlatende innstillingen han og de andre han er med har til de som er "sånn," noe som resulterer i tidenes mest rørende tilsnakk fra Eskild.

Det er heller ikke bare kompisene til Isak som kommer med kommentarer som gjør det vanskeligere for han å akseptere seg selv som homofil; det er også karakterer som for så vidt mener godt, men som liksom ikke helt har fått med seg hvordan det faktisk er å være skeiv. Fordi de er streite. Og derfor ikke forstår. Jeg referer til Emma, om det ikke var tydelig.

Emma er et utrolig godt eksempel på en streit person som i bunn og grunn ikke har noe imot homofile, men som likevel bidrar til en kultur som fremmedgjør skeive og derfor gjør det sykt vanskelig å være homo når alt du vil er å være en normal 17-åring.

For det første, og dette kan jeg absolutt akseptere at kanskje er min personlige opplevelse og mening og at andre skeive ikke opplever det på samme måte, bruker hun ordet homse som om det ikke har noen negative konnotasjoner, som om det er det mest nøytrale ordet å bruke om homofile. Som sagt, det kan hende dette ikke er den generelle meningen blant skeive, men om en streit person bruker ordet homse rundt meg som om det er helt uproblematisk blir i alle fall jeg veldig ukomfortabel, akkurat som jeg blir når noen bruker ordet transe. Det føles nedverdigende og avskrivende. "Ja, du vet, de homsene."

Videre generaliserer hun jo noe voldsomt, selv om det ikke ligger noe intensjonelt vondt bak det. Jeg tror jo som sagt ikke at hun faktisk er homofobisk, at hun heller bare er 16 og ikke enda har forstått at generalisering ikke egentlig er så kult når du tilhører en minoritetsgruppe, men å komme med utsagn som "homser er lættis" er vel litt på grensa til ugreit. For Isak, som sitter rett ved siden av henne når hun sier dette og som bare vil være en normal 17-åring, tror jeg i alle fall ikke det er det hyggeligste han har hørt. Jammen bra at Even var der for å fortelle henne at generalisering er kjipt, ikke sant? Åh, nei, vent, det var visst kjedelig å høre på. Sånn kan det gå.

Det siste problemet mitt med Emma, og de streite menneskene hun representerer, er at hun virkelig ikke forstår konteksten hun sier disse tingene i. Hun har ikke fått med seg hvor negativ verden generelt er mot homofile, hvor mange som fortsatt bankes opp, får psykiske problemer, tar selvmord, og mister venner fordi de er skeive. Vi vet at hun ikke har fått med seg dette fordi hun kan se Isak rett i ansiktet etter at hun har funnet ut at han er homofil og si, "Vi er i 2016, Isak. Se til å kom deg ut av skapet," som om det er den enkleste tingen i verden. Ja, Emma, du vet sannelig hvordan man gjør det lettere for en person å komme ut; har virkelig forstått hvordan det funker.

Det er så sykt bra gjort av Skam at de illustrerer disse tingene, og jeg setter egentlig pris på at ingen gjør noe forsøk på å forklare eller rettferdiggjøre det de viser. Det er godt utført, og jeg kjenner igjen situasjonene. Jeg kan godt irritere meg grønn over de som er enige med Emma i at Isak bare bør "[komme seg] ut av skapet," eller de som mener Eskild ikke hadde rett til å bli sint og forklare Isak om motet det tar for å være åpent skeiv på måten han gjorde, men faktum er at Skam har klart å skinne et lys på en problemstilling vi ikke har sett mye til i norsk fiktivt media før.

Vi skriver nok i alle fall ett innlegg til om Skam, etter at sesongen er over, bare for å samle tankene og se over hvordan denne innviklede kjærlighetshistorien utviklet seg, men enn så lenge sier jeg heia Skam for måten de viser hvordan det er å være skeiv, og håper at NRK P3 fortsetter å gjøre en god jobb med det.

Til slutt, og halvveis urelatert, men viktig: hjertet mitt går ut til alle i USA som får livene sine satt i fare som følge av hvordan presidentvalget gikk. Stay strong.

Lee Kvåle

#skam #lhbt #lhbtq #homofobi #p3 #nrk

Follow

Skeiv søndag: Free Fall (film)

Beklager at vi har vært borte en stund − semesteroppgaver og studier generelt har kommet i veien − men nå er vi i alle fall tilbake med dagens Skeiv søndag og innlegg nummer fire i Skeiv filmhøst!

Dette innlegget handler om Free Fall, originaltittel Freier Fall, en tysk film fra 2013!

Free Fall handler om Marc, en mann med en søt kone og et barn på vei som er i trening for å bli politi, som møter Kay, en utrolig pen mann som begynner å veldig tydelig legge an på han, fordi hvorfor skulle han ikke gjøre det. Denne filmen er så estetisk vakker, og alle skuespillerne er så flinke, så jeg likte den på mange måter godt. Når det er sagt, så var det en del ting som irriterte meg grenseløst.

Jeg hater virkelig tropen med den voksne mannen som er lykkelig gift og har barn/skal få barn, for så å forelske seg i en pen mann som legger an på ham, og det er Free Fall i et nøtteskall. Det er så sykt irriterende at en kvinne og barnet hennes så ofte blir plassert i situasjoner hvor faren plutselig bare stikker fordi han har en seksualitetskrise i voksen alder. Jeg forstår absolutt at det er vanskelig å være i en situasjon hvor du plutselig må revurdere identiteten din på den måten, men jeg syns det blir så dumt å skulle heie på skeivhet kun for skeivhetens skyld når det skaper legitime ofre.

Perfekte protagonister er selvfølgelig overvurderte, og jeg er helt for at hovedpersonen i en film bør ha feil, men når det legges opp til at vi skal se kona som mindre sympatisk fordi hun blir sint fordi han har løyet til henne, så blir det liksom vanskelig å syns det er så veldig kult.

Videre er det en sex-scene i filmen hvor de bare puler rett ved en bil, i regnet, uten hverken kondom, glidemiddel, eller noe som helst slags forberedelse. Jeg kunne forstått dette om begge var helt nye på disse homogreiene, men han ene (spilt av Max Riemelt som også er i Sense8 og er utrolig sjarmerende og fin) er en skeiv mann som veldig tydelig har hatt sex med menn før! Han burde vite at det for det første er utrolig utrygt og for det andre ville vært sykt vondt! Er det så vanskelig å ikke skrive homofile sex-scener som får alt inni meg til å skrike på grunn av hvor usannsynlig det er? Har tyske menn innlagt glidemiddeldispenser i rompa? Veldig små peniser? Er det noe jeg ikke forstår her?

Uansett, på tross av dette så liker jeg som sagt filmen ganske godt. Den er godt skrevet på tross av den tidligere nevnte tropen som jeg bare syns er sykt teit, og øyeblikkene mellom Marc og Kay er utrolig troverdige (annet enn den sex-scenen) og rørende. De har også illustrert homofobien som eksisterer innen hypermaskuline miljøer utrolig godt, og skyr heller ikke unna å vise de litt mindre pene sidene ved skeiv kultur, som jeg syns er veldig fint.

Om du ikke har noe voldsomt imot de tingene jeg har pekt ut vil jeg absolutt anbefale filmen. Det er utrolig mye bra med den, og skuespillerne er som sagt helt fantastiske. Dette er også en av de første «legitime» skeive filmene jeg har sett som faktisk får en oppfølger, selv om vi ikke vet helt når den skal komme ut enda. Mest sannsynlig 2017 eller 2018.

Jeg skal prøve (prøve) å få ut neste innlegg i Skeiv filmhøst allerede neste helg, så vi faktisk kan bli ferdige med lista før jul, og da er det Weekend (2013) som står for tur!

Lee Kvåle

Follow

Skeiv søndag: Boys (film)

Etter eksamenene mine våren 2015 var jeg ganske ferdig mentalt sett og rimelig klar for å bare legge meg ned og sove for alltid. I stedet for å gjøre det bestemte jeg meg for å se masse skeive filmer, fordi jeg var kanskje utkjørt, men jeg er også jævlig gay, og umettelig når det kommer til skeive filmer.

En av filmene jeg så var filmen Boys, originaltittel Jongens, en nederlandsk film om en 15/16-år-gammel stafettløper som forelsker seg i en av de andre guttene på laget sitt og sliter med å akseptere at han er skeiv. Ganske enkelt premiss som jeg tror det skal mye til før jeg går lei av.

Denne filmen er så sykt pen. Annet enn Weekend så tror jeg faktisk dette er en av de peneste filmene jeg har sett. Den er utrolig godt filmet, fargene er pene, komposisjonen er god, jeg kommer rett og slett ikke på noe teknisk jeg ikke liker med den. Jeg peker ut dette fordi det er ofte et problem mange skeive filmer har: konseptet og plottet er greit, men de ser ofte forferdelige ut, eller regisseringen er dårlig, musikkvalget er ikke bra, etc. Ikke i Boys.

Jeg skal innrømme at jeg er sykt partisk til denne filmen fordi den inneholder en av yndlingstropene mine, altså en gay kid som ikke vet hvordan han skal deale med å være gay fordi han rett og slett ikke har lyst til å være gay. Jeg tror jeg lever gjennom disse karakterene fordi de har problemer jeg aldri hat hatt, for å være helt ærlig. Om jeg har panikk om noe så er det heller at jeg skal våkne opp en dag og føle meg heteroseksuell.

Grunnen til at Sieger, hovedpersonen, ikke har lyst å være homo er utrolig godt vist i filmen. Det er ikke snakk om noe eksplisitt eller voldelig homofobi, men den eldre broren hans bruker henslengt homo som skjellsord, og bestekompisen hans oppfordrer han til å flørte med jenter. Det er ikke det mest fiendtlige miljøet å være homo i, men det inviterer ikke akkurat til åpenhet. Denne typen subtil bruk av heteronormativitet og dagligdags homofobi syns jeg er så viktig, fordi jeg tror det er lett for folk å glemme hvor mye slikt påvirker unge mennesker. Det er så lett for heteroseksuelle å si, «men vi lever jo i et aksepterende samfunn, de trenger jo ikke egentlig å komme ut engang!» Hater å si det, men om kompisen din hele tiden spør hvilke jenter du vil kline med og du egentlig ikke er så interessert i å kline med jenter så blir det en greie når du sier det. Det går mest sannsynlig bra, men du vet ikke helt sikkert at det går bra.

En annen ting jeg liker skikkelig godt med denne filmen er hvor seriøst regissøren tar unge mennesker og interessene deres. I et intervju har hun fortalt at det var viktig for henne å plassere filmen i et miljø som tenåringer kan kjenne seg igjen i, og derfor valgte hun sport, fordi det er noe ungdommer bånder over. Jeg vet ikke, det kan hende det er en teit ting å like, men det gjorde meg glad at det faktisk var gjennomtenkt og et bevisst valg. Filmen er laget så unge mennesker kan se seg selv og sine interesser.

Det er lite jeg misliker med filmen, og jeg har bare et par klager. Den ene er at noen av bakgrunnsplottene ikke lander helt for meg (greia med broren hans lander ikke helt mot slutten av filmen). Den andre tingen er den gode gamle tropen med en homofil gutt som desperat prøver å hooke med jenter som helt ærlig bare er skikkelig søte fordi han nekter å akseptere at han ikke liker jenter. Liksom, jeg skjønner det, det skaper spenning og sånt, men det hadde vært fint om jenter ikke ble brukt som midler for å få menn til å innse ting om seg selv hele tiden. I det minste er jentene koselige, da.

Så for å oppsummere, Boys er en sykt fin og koselig film som gjennomfører gay angst helt perfekt og som er visuelt nydelig og har et musikkutvalg jeg fortsatt hører på av og til selv ett og et halvt år senere. Gutta, den er så sart og forsiktig, jeg klarer det nesten ikke.

Neste innlegg i Skeiv høst kommer 6. november og kommer til å handle om den tyske filmen Freier Fall

Lee Kvåle

Follow

You are what you eat: The Neon Demon (film)

Det er ikke ofte at jeg finner regissører jeg virkelig liker og aktivt følger med på etter at jeg har sett en av filmene deres, men Nicolas Winding Refn er en av disse regissørene. Det skal sies med en gang at filmene hans er ikke for alle, de er blodige og gir deg ikke mye om du vil ha en normalt tilfredsstillende slutt eller en film som er enkel å forstå, men de er utrolig vakre og har fantastiske soundtrack.

The Neon Demon handler kort fortalt om Jesse, en 16-år-gammel jente, som har dratt til Los Angeles for å bli modell og som umiddelbart blir dratt inn i de mørkere delene av bransjen.

Dette er en film om modellbransjen, noe som virker som et veldig politisk emne å lage film om, men jeg føler det er viktig å peke ut at det ikke er ment som en politisk film med en agenda; Refn prøver ikke å fortelle oss hva vi bør tenke eller gjøre. Det er mer en film som peker ut ting vi gjenkjenner fra det vestlige samfunnet, en ekstrem versjon av måten vi behandler og tenker på vakkerhet, og på den måten er den tankevekkende.

Refn valgte å caste Elle Fanning som Jesse, som jeg syns var et imponerende valg å ta (kan hende jeg forventer for lite), ettersom hun faktisk var 16 da de begynte å filme. Mange andre ville nok valgt en eldre skuespiller på grunn av noen av tingene karakteren utsettes for, men å ha en skuespiller som faktisk er like gammel som karakteren hun spiller er utrolig viktig. Filmen snakker mye om alder, og hva som er den riktige alderen å være for å være vakker, så å caste en skuespiller som var eldre ville vært direkte dobbeltmoralsk, samt ikke like effektivt.

En ting jeg liker godt med filmen er at den maler ikke kvinner som svake, som mennesker som skyr unna fra vanskelige og groteske situasjoner, og den setter spørsmålstegn ved konseptene uskyldighet og renhet. Videre, som jeg personlig syns var herlig fordi jeg liker å anerkjenne at vi som mennesker ikke alltid er så gode som vi noen ganger tror vi er. I en samtale mellom Roberto Sarno, som jobber med modeller, og en optimistisk og litt naiv amatørfotograf hvor de snakker om hva vakkerhet er, og amatørfotografen sier han er med Jesse på grunn av personligheten hennes og ikke i det hele tatt på grunn av utseendet, svarer Sarno, «I think that if she wasn't beautiful, you wouldn't have even stopped to look.» Det høres kanskje grusomt ut, men det er en sannhet i det han sier.

En siste ting som jeg personlig likte, men som definitivt ikke kommer til å være for alle, er hvordan enkelte kjønnsrelaterte troper har blitt snudd om på. For eksempel er det ikke en mann som prøver å ha sex med Jesse når hun ikke vil, og det er lite av menn som objektiverer kvinner på en seksuell måte.  Dette betyr ikke at det ikke er objektivering, men det tar andre former, og kommer ofte fra andre kvinner.

For å oppsummere, dette er ikke en intensjonelt politisk film, men den er tankeprovoserende. Den illustrerer ikke objektivering og vold kun fordi det er en vanesak å gjøre det i filmer. Advarer om seksuell vold, nekrofili, kannibalisme, og nevnt barneprostitusjon.

Lee Kvåle

Follow

A Room of One's Own (bok)

A Room of One's Own er en bok skrevet av Virginia Woolf, originalt holdt som foredrag for kvinner i 1928. Boka tar opp temaer omkring det å være kvinne og å skrive skjønnlitteratur, hvilken rolle kvinner får i skjønnlitteratur og Woolfs meninger om diverse kvinnelige forfattere. 

Starten av boka er litt treg. Jeg kan innrømme at jeg leste hvertfall et kapittel og tenkte "kanskje Woolf bare ikke er for meg", før jeg kom gjennom det andre kapitlet og begynte få øynene opp for henne. Jeg syns Woolf bruker mye tid på å bygge opp historiene sine, men dette var jo i utgangspunktet et muntlig foredrag. Å beskrive og noen ganger falle ut i lange digresjoner er kanskje ikke like tregt muntlig som jeg opplevde det i starten. Etterhvert begynte jeg virkelig å like boka. 

Det som er så fint med denne boka er at du får et skikkelig innblikk i hvordan det har vært for kvinner gjennom historien å drive med kreative yrker, særlig forfatterskap. Woolf dikter opp en søster for Shakespeare, og gjennom datidens normer for hva kvinner kunne og ikke kunne gjøre, viser hun hvordan det ikke ville vært mulig for en kvinne å skrive på samme nivå som Shakespeare (og det er da ikke fordi kvinner ikke kan skrive, men fordi de ikke fikk tilgang til penger eller egentid som de kunne bruke til å drive kreativt arbeid). 
 

Personlig syns jeg det er noe med måten Woolf skriver på som bare gjør at jeg føler meg fri. Det er et poetisk språk som ikke skyr vekk fra å beskrive natur, samtidig som alle følelsene Woolf både gjennomgår og forteller om at andre har er så ekte og så levende. I tillegg er denne boka helt sinnsykt quotable, noe som sikkert er en direkte konsekvens av et levende språk som beskriver en verden der mye har stått på spill for kvinner. Mitt favorittsitat er "Lock up your libraries if you like; but there is no gate, no lock, no bolt, that you can set upon the freedom of my mind." Og det er jo helt sant. Man kan frata noen friheten til å oppholde seg steder (Woolf selv blir jagd vekk av en fuckings gangvei som "bare er for menn"), men tingene du tenker kan ingen kontrollere.

Jeg er ikke alltid helt enig i det Woolf sier om andre forfattere, men hun gjør et konsekvent poeng ut av at mange kvinnelige forfattere er sinte og det syns i litteraturen de skriver. Og det er jo ikke så rart, de levde i tider der kvinner hadde få rettigheter, men jeg er uenig med Woolf i at dette er negativt. Jeg syns lidenskapelige følelser i skjønnlitteratur er på sin plass, det gir noe ekstra til det man leser om. 

Aller sist vil jeg nevne (uten å spoile) at det blir såvidt litt gay mot slutten av boka, noe jeg personlig ble veldig glad over. Kan huske jeg til og med rødmet litt da jeg leste dette, så Woolf kan få ei homostjerne for det (men ikke fler, for det er ikke så altfor langtekkelig dette avsnittet jeg ble glad av). 

Alle mulige feministstjerner til Woolf og en liten homostjerne, anbefaler alle å lese denne boka!

Elise

#virginiawoolf #aroomofonesown #bok #litteratur

Follow

Skeiv søndag: Boy Meets Girl (film)

Litt endring i planene denne uka − jeg så en film jeg ville fortelle om så snart som mulig, så innlegget om Jongens har blitt dyttet til 23. oktober!

Filmer om transmennesker er sjelden vare. Gode filmer om transmennesker er enda sjeldnere. Gode filmer om transmennesker med faktiske transkjønnede skuespillere? Nesten ikkeeksisterende. Nesten.

Da jeg først hørte om Boy Meets Girl i 2014 var jeg egentlig ganske skeptisk. Jeg har skikkelig lave forventninger til filmer om transpersoner - altfor ofte blir det til et gimmick, en billig gjengående vits, eller den mest tragiske slutten du noen gang har sett på film − og for det meste prøver jeg å se filmer jeg tror jeg kommer til å like. På grunn av dette tok det meg lang tid før jeg følte at jeg orket å se den, men nå har jeg sett den, og jeg likte den skikkelig godt!

Hovedpersonen, Ricky, er en transjente spilt av en faktisk transjente, og måten karakteren er skrevet på er så utrolig morsom og troverdig, og jeg kjenner meg igjen i så mye av det hun går gjennom, selv om vi er på nesten motsatte sider av kjønnsspektrumet.

Det jeg syns er så utrolig fint med denne filmen er hvordan de har skrevet transhumor inn i manuset; ikke på en måte som gjør narr av transpersoner, men på en måte som får transpersoner til å le (i alle fall lo jeg) fordi de skjønner akkurat hva hun mener, og kan forhåpentligvis få cismennesker til å le fordi nå skjønner de det litt bedre også. Naturligvis kommer ikke alle transpersoner til å synes det er morsomt med en karakter som kommer med kommentarer som hele tiden minner de rundt henne på at hun er trans, men det er slik en god måte å normalisere det å være trans på. Jeg vil ikke måtte gjemme at jeg er trans, jeg vil kunne kødde med det på samme måte som jeg kødder med de andre måtene jeg er skeiv på.

Filmen snakker også om seksualitet, og om det å ha sex med en transperson «gjør deg» til noe annet (bifil, homo, etc.), og selv om jeg ikke nødvendigvis er enig med karakterene i det de blir enige om, så er det et bra samtaleemne å ta opp. For meg som er polyseksuell og ikke bryr meg så mye om spesifikke merkelapper uansett er ikke slike ting så viktige, men for folk som ikke har det slik kan det være viktig å få snakket om det for å forsikre seg om at det de føler er ok (om du lurer på om det er ok, forresten: ja det er det. Er du tiltrukket til en transperson, så går det bra. Det er ikke så viktig om det «gjør deg» til noe).

Jeg er ikke helt sikker på om jeg liker hvor de ender opp på slutten av filmen mht. seksualitet og tilgivelse og slikt, pluss at den har en litt for «magisk lykkelig slutt» for min smak, men alt i alt så var denne filmen skikkelig fin, og jeg vil anbefale den på det sterkeste om du vil se en film som normaliserer transidentitet og seksualiteten til transpersoner uten å være tragisk.

3 feministstjerner og 4 homostjerner!

Lee Kvåle

Follow

"2 spooky" aka filmer å se før og på Halloween

Vi er nå nesten en uke inn i oktober, og det begynner virkelig å føles på tide å se noen skrekkfilmer. Problemet med skrekkfilmer er at de mange av dem er skikkelig sexistiske og dårlige, så når man da liker ting som feminisme og faktisk gode filmer kan det være vanskelig å finne noe å se på.

Det jeg har gjort her er å lage en liste over skumle/halloweenrelaterte filmer og skrevet litt om hver av dem så du kan dømme om det er noe du kunne vært interessert i! Jeg har prøvd å holde anmeldelsene så spoilerfrie som mulig, og om du vil vite noe om plottet før du ser filmen vil jeg legge ved en link til traileren til hver av filmene her:

 

The Witch (2015)

The Witch er en film jeg hørte en del om da den kom ut, og jeg hørte mye bra fra folk som ser en del på skrekkfilmer. Jeg så den selv nylig, og den er faktisk ganske god! De har plukket ut mange interessante myter, og faktisk studert dokumenter fra rettssaker mot mistenkte hekser for å gjøre filmen så «troverdig» som mulig. De bruker også aktivt tendensen folk har hatt opp gjennom tidene til å legge skylden for alt galt som skjer på kvinner de ikke liker, som er ganske kult!

Kritikken jeg har mot filmen går hovedsakelig på at alle i filmen snakker som folk skrev i rettsdokumentene, så den er vanskelig å forstå med mindre du har tekst, og det er ganske irriterende selv da. I tillegg er det til tider bruk av mer moderne skjellsord, som ville vært dumt uansett, men er ekstra dumt når de legger så mye vekt på en talemåte som skal høres gammel ut.

Alt i alt er det en god og veldig visuelt kul skrekkfilm som jeg vil anbefale om du tror du kan klare deg gjennom den mest irriterende talemåten noensinne!

Advarsel for kroppsmutilering og mord av barn.

The Silence of the Lambs (1991)

Dette er vel for så vidt en klassiker, men den er likevel verdt å nevne! Den inneholder en antagonist som har blitt anklaget for å være en problematisk framstilling av en transperson, og om dette er noe som ville plaget deg veldig, så er det selvfølgelig en legitim grunn til ikke å se den. Annet enn det vet jeg ikke helt hva jeg kan si som ikke allerede har blitt sagt om denne filmen, men om du ikke har sett den av en eller annen grunn (annet enn det tidligere nevnte), gjør det!

Advarsel for kannibalisme (jeg mener, det er en Hannibal-film) og kroppsmutilering.

Pan's Labyrinth (2006)Image result for pan's labyrinth poster

Dette er ikke teknisk sett en skrekkfilm, men helt ærlig, den inneholder en av de skumleste sekvensene jeg noen gang har sett i en film. En av tingene jeg liker med denne filmen (annet enn at den er utrolig visuelt vakker og rørende) er at hovedpersonen er en jente som får være jente men også tøff og modig, og må ta tunge valg for å prøve å redde seg selv og moren sin i et område i Spania preget av geriljakrig.

Advarsel for krig? Det er noen amputasjoner og henrettelser og slikt.

Crimson Peak (2015)

Denne er, som Pan's Labyrinth, også av Guillermo Del Toro, men denne er mer en faktisk skrekkfilm. Veldig pen film (Guillermo lager seriøst bare pene filmer fy faen) som i tillegg har en kvinnelig protagonist som utfordrer normen for kvinner på 1800-tallet. Den er litt over the top til tider, fordi Guillermo virkelig spiller på Gothic stories og de var veldig dramatiske (om du vil lese en bok innen sjangeren som er overdramatisk på en veldig selvbevisst måte vil jeg anbefale Northanger Abbey av Jane Austen), men ellers syns jeg den er herlig.

Advarsel for incest, kroppsmutilering og mord av barn.

Cabin in the Woods (2012)

Dette er både en skrekkfilm og ikke en skrekkfilm i det hele tatt. Den spiller på de velkjente klisjéene fra skrekkfilmer som har blitt gitt ut, spesielt de som har med grupper med ungdommer å gjøre, og gjør aktivt narr av tropene som eksisterer innen sjangeren. Filmen inneholder blant annet direkte kommentarer på kategoriene «hora» og «jomfruen», hvor latterlige de alltid har vært og hvor ekstra latterlige de har blitt de siste årene.

Den er så morsom, så godt utført, og om rett ut skrekkfilmer ikke er noe for deg vil jeg si denne er et godt alternativ.

Advarsel for kroppsmutilering og beskrivelser av tortur, i alle fall.

Jennifer's Body (2009)

Denne filmen er så camp og dramatisk og burde ikke funke i det hele tatt, men den funker så godt. Det er heller ikke meningen at dette skal oppfattes som en «skikkelig» skrekkfilm, den spiller så mye på humor og hvor latterlig konseptet er, og det er det som gjør den så bra. Det er noe utrolig tilfredsstillende med en person så pen som Megan Fox som lurer gutter med seg til hun har dem alene og så åpner munnen langt forbi grensen til en vanlig kjeve og spiser dem.

Den er også litt gay som alltid er hyggelig. Anbefaler på det sterkeste.

ParaNorman (2012)

Helt til slutt vil jeg fortelle om en av mine yndlingsfilmer innen animasjon, fra studioet Laika som har laget Coraline (2009), The Boxtrolls (2014), og nylig Kubo and the Two Strings (2016), Image result for paranormansom ikke egentlig kan kalles skummel om du er over åtte år gammel, men som er så dypt Halloween-sentrert at jeg følte jeg måtte ha den på lista. Den er så utrolig koselig og fin, og om du virkelig ikke liker skumle filmer men vil føle halloweenånden, se ParaNorman!

Filmen har ingen sterk heteroseksuell romanse, som jeg syns er utrolig hyggelig, bare en veldig ensidig romanse og en fantastisk scene hvor det helt hverdagslig nevnes at en karakter er skeiv. Jeg vet at noen har klaget på det fordi skeivhet blir brukt som en del av en vits, men det er ikke den skeive vi ler av i denne situasjonen. Naturligvis, føler du at det ikke er greit allikevel, så er det helt legitimt, men det plaget meg virkelig ikke, og jeg kan bare gå ut fra min egen reaksjon når jeg dømmer filmen!

 

Så, alt i alt, det er kanskje ikke det største utvalget av filmer, og ikke alle er «skikkelige» skrekkfilmer, men jeg kan si med sikkerhet at jeg likte alle filmene jeg har skrevet om, og ingen av dem er helt grusomme fra et feministisk standpunkt!

Jeg vil også nevne The Neon Demon (2016) som ikke var skrekkfilm nok til å skrive om her men som jeg skal skrive et eget innlegg om senere, American Mary (2012) som virkelig ikke var en god film men som jeg så spesifikt fordi jeg skulle skrive denne listen, Dread (2009) som jeg ikke husker nok av til å si om den er feministisk grei eller ikke men jeg vet at den fucker meg opp så om du liker psykologiske skrekkfilmer se den, og Green Room (2015) som ble markedsført som en skrekkfilm men som viste seg å ikke være det. Den er god, men det er ikke en skrekkfilm.

Kos dere i oktober og se skumle filmer! Kommenter også gjerne om du vet om en skrekkfilm som burde vært på listen!

Lee Kvåle

Follow

Luke Cage (serie)

Før jeg starter innlegget vil jeg si at jeg er en hvit person som nå skal skrive om en serie som sentrerer seg rundt svart amerikansk kultur, som er noe jeg ikke har noe erfaring med selv (åpenbart). Om det er noe jeg burde gjøre annerledes i måten jeg skriver om rase på, vær så snill si ifra! Jeg vil skrive om slike ting på den mest ansvarsfulle måten jeg kan.

Luke Cage kom ut på fredag! Herregud, det virker som om vi har ventet i en evighet. Etter at Daredevil kom ut tok det meg altfor lenge før jeg så det (noen måneder aka altfor lenge fordi det showet er fantastisk), men etter det, hver gang det har kommet noe nytt i Defenders-seriene har jeg sett det så fort jeg har hatt anledning. Det er en samling serier som så langt er så godt som uslåelige − alt har vært utrolig bra. Selv Daredevil sesong to som har vært den svakeste av de samlet fire sesongene var fortsatt mye bedre enn mye annet der ute.

Jeg skrev ikke om Jessica Jones da det kom ut fordi denne bloggen ikke eksisterte, men før The Defenders kommer ut skal jeg skrive et større innlegg om seriene som en helhet, og da vil jeg nok spesielt fokusere på Jessica Jones. Selvsagt, om det er noen som har lyst at jeg skal skrive et innlegg spesifikt om Jessica Jones så gjør jeg det med glede! Si ifra i kommentarene om dette er noe du er interessert i!

Nå over til Luke Cage. Med en gang, som et generelt forslag for at du faktisk skal forstå deler av showet, vil jeg si at det er lurt om du har sett Jessica Jones før du ser Luke Cage, siden Luke Cage er satt noen måneder etter, og Luke var sterkt involvert i Jessica Jones. Det er også greit å ha sett Daredevil sesong en og to for å kunne plukke opp noen av referansene og forstå hvor enkelte av karakterene kommer fra, men det er ikke like nødvendig.

Om du ikke kan backstoryen til Luke fra tegneseriene, han er en mann med ekstrem fysisk styrke og hud som er så godt som umulig å penetrere. Han fikk disse kreftene i sammenheng med et eksperiment han ble utsatt for i fengsel hvor målet var å gjenskape en slags Captain America. I tegneseriene er dette et veldig eksplisitt rasedrevet subjektvalg, og jeg vet at det har vært litt bekymring for at dette skulle bli borte i serien. Du kan hvile trygt og vite at det definitivt ikke har forsvunnet. Det er noe mindre eksplisitt, men dette representerer bedre tidene vi befinner oss i, og karakteren som står bak valget av Luke blir rett ut kalt «a racist asshole». Det er ikke spørsmål om hvorvidt dette var basert på personlighet alene eller om det også hadde med hudfarge å gjøre om du følger med.

Serien er satt i Harlem, og de har virkelig gjort sitt beste for å få det til å føles autentisk, noe som viser selv for en person som aldri har vært der (meg). De representerer en kultur, ikke bare en karakter. Noe av det som imponerte meg mest, sikkert fordi det var noe jeg kunne gjenkjenne, var det faktumet at Sway (tidligere nevnt i Silvana Imam-innlegget) faktisk var i serien, sammen med et medlem av the Wu-Tang Clan − dette er ikke en verden med samme navn som eksisterer separat fra vår egen; de har så mange paralleller.

Den er full av fantastiske kvinner. Mange av dem er moralsk gode, noen av dem er ikke det, men alle karakterene har flere sider og er mulig å sympatisere med. Om dere har lest noen av anmeldelsene mine før, så vet dere at det er noe av det jeg liker best, fordi det var lenge jeg så serier og filmer hvor det var for lett å avskrive antagonistene som onde, og protagonistene som gode, så jeg føler det må pekes ut når noen skriver komplekse karaterer på en god og troverdig måte. Tilbake til kvinnene: jeg blir så glad fordi de får ha en aktiv seksualitet, hvor de selv velger å ha sex med folk, og selv om de ikke får dritt for det fra de karakterene vi liker, så anerkjennes det at vi lever i en verden hvor kvinner som har sex og liker å ha sex ofte ses ned på. De har også latt kvinner med strekkmerker beholde strekkmerkene sine, som kanskje ikke virker så viktig for mange, men av og til er det godt å se at folk med strekkmerker kan anerkjennes som dritsexy, og at de ikke påvirker hvordan folk ser på deg så mye som man kan tro av og til.

Jeg kommer ikke over hvor mange kule damer det er i denne serien, folkens. Flere politi, politikere, psykologer, og advokater, og de eksisterer for seg selv, ikke for en mann eller noe slikt, men helt og holdent for sin egen del. Dette er uten tvil noe av det viktigste med serien, for selv om Luke i seg selv er en fantastisk karakter og definitivt fyller et rom vi trenger i vårt stadig voksende arsenal av protagonister, så har enkelte kritisert han for å ikke være «revolusjonerende nok.» Disse damene, though − de er revolusjonerende. Det er ingen tvil om det.

Jeg dekket i Comic Con-innlegget noen av tingene som ble sagt om Luke Cage før det kom ut, og jeg vil ta det opp igjen: «The world is ready for a bulletproof black man.» Luke Cage kom ut på riktig tidspunkt, og selv om de fleste som ser på det mest sannsynlig allerede forstår hvordan situasjonen i USA er angående politivold mot svarte menn (som dekkes i serien) og ikke trenger å overbevises, er det godt å se diskusjonen tatt opp på en plattform som kan nå flere.

Jeg kunne skrevet mye, mye mer, men jeg må avslutte innlegget på ett eller annet tidspunkt. Alt i alt syns jeg ikke serien var like bra som Jessica Jones, hovedsakelig på grunn av enkelte ting i manus som bare ikke funket for meg (litt for mye direkte redegjørelse og et romantisk plott jeg hater med en brennende lidenskap, men igjen, personlig preferanse), men den er bra, så om du liker Marvel, eller om du ikke gjør det og du bare er interessert i serier som gjør spesifikke kulturer på en fantastisk måte og som forstår hvor vi er i verden, se Luke Cage.

Ingen eksplisitt skeive karakterer, som jeg også syns var synd, men dette er Marvel så jeg forventer veldig lite på det området. Kan ikke gi den noen homostjerner pga. dette, men serien får 5 feministstjerner!

Lee Kvåle

#Marvel #MCU #LukeCage #TheDefenders #Netflix

Follow

Audrie & Daisy (dokumentar)

I dag så jeg dokumentaren Audrie & Daisy. Den handler om to veldig publiserte voldtekstsaker i USA, og hvordan jentene har klart seg i etterkant. Det er også intervjuer med guttene som utførte disse voldtektene og jeg tror virkelig dette er noe vi må snakke mer om.

Det er lenge siden jeg har sett en så sterk dokumentar. Audrie tok jo faktisk sitt eget liv (noe som kommer raskt frem i dokumentaren), fordi det ble spredt bilder mot hennes vilje og hun følte livet hennes aldri kom til å bli bra igjen etterpå. En annen jente forteller at den eneste grunnen til at hun ikke hadde gått samme veien var fordi hun "ikke tok nok piller" så noen fant henne i tide etter selvmordsforsøket hennes. Man får se møter mellom forskjellige ofre for voldtekt og hvor mye de må gå gjennom som et resultat av det som har hendt dem. I de fleste sakene presentert her er det i tillegg tatt bilder av jentene da de ble voldtatt og derfor har ofte hele bygda fått med seg hva som skjer og legger mer skyld på jentene. 

I dokumentaren har også noen av guttene involvert blitt intervjuet, som del av straffen de fikk etter at Audrie døde (samt hele 30 eller 45 dager i fengsel, fordelt på helger folkens, så mye er et liv verdt). Det aller verste er å se på hvor lite skyld disse guttene føler, hvor lite ansvar de tar og hvor lite de forstår hvor forferdelig det de har gjort er. Oppdrar vi virkelig barna våre sånn at de kan ha sex med noen som er så fulle at de er bevisstløse og faller i gulvet? Oppdrar vi dem til å tro at sex har samtykke når noen sier nei under hele samleiet? Skal ungdommer tenke at å ta bilder av noens kropp både med og uten klær når de ikke kan si ja eller nei er ok? Både menn og kvinner voldtar, dessverre, og både kvinner og menn blir voldtatt, men overvekten av overgripere er menn, og jeg ser noe av holdningene disse mennene fremmer i filmen også i Norge.

Jeg nekter å tro på at vi ikke har et holdningsproblem, også i Norge, når mennene i Hemsedal-saken kan gå fri etter å ha dopet ned en 18 år gammel jente som vitner sa ble båret rundt som en potetsekk. Eller at to gutter kan voldta en mindreårig jente men gå fri fordi "hun sa nei på en flørtende måte", på tross av vold og trusler. I fjor ble det anmeldt 1308 voldtekter, og politiet mistenker at det er store mørketall. Selv kjenner jeg flere som har valgt å ikke anmelde, og få som har gjort det (og det skal sies at jeg har enorm respekt for å ta det valget, for det kan være utrolig tøft når voldtekt er så tabu). 

Særlig syns jeg det er viktig å trekke frem at både i dokumentaren og i Norge er det på fest det skjer; i kjelleren til en kompis eller på et utested eller på nach, og det er oftest noen man kjenner. I følge rapport fra politiet er 40% av voldtekter i Norge såkalt festvoldtekt, mot de 60% voldtektene som er fordelt på hele fire andre kategorier. Hva i all verden er det som får noen til å utsette noen de kjenner for noe så grusomt? I mine øyne indikerer dette igjen et mye større holdningsproblem enn det nordmenn flest vil anerkjenne. Selv har jeg kjent gutter som drikker lite på fest og så venter til de finner en dritings jente før de kliner med henne; etterpå har jeg opplevd at jeg holder håret hennes vekk fra ansiktet mens hun spyr. Det er selvfølgelig ikke alle menn som oppfører seg sånn, og kvinner gjør kanskje også dette. Anekdotisk bevis er ikke nok, men kombinert med statistikken så syns jeg det faktisk er noe man må ta opp og snakke om. Vi kan ikke fortsette å late som om voldtekt er noe vi alle fordømmer, når såpass mange voldtekter tar plass; for personen som voldtar er en person vi kjenner. 

Så om du skal se en dokumentar, se denne. Stemmene til Audrie og Daisy er viktige, voldtektsofre er ofte uten stemme og mange vil ikke stå frem fordi de føler mye skam og skyld. Og jeg kan selvfølgelig forstå at ikke alle vil snakke offentlig om sine voldtekter, ingen skal tvinges til det, men skammen og skylden burde ligge ved overgriperen. Og når tallene for overgrep er sånn som de er, så må særlig vi ungdommer bli flinkere til å snakke om samtykke, om rus, om hva som er greit og hva som er ikke greit. Vi må gripe inn hvis noen virker så beruset at de ikke skjønner hvem de er, og vi må passe på vennene våre. Ikke la voldtekt fortsette å være det samfunnsproblemet det er i dag. Vi kan ikke glemme at til og med i Norge går mange fritt etter å ha voldtatt noen. 

(Statistikk: https://www.politi.no/vedlegg/lokale_vedlegg/kripos/Vedlegg_3591.pdf )

Elise 

Follow

Wide Sargasso Sea (bok)

I dag ble jeg ferdig med boka Wide Sargasso Sea, skrevet i 1966 av Jean Rhys. Det som er så utrolig kult og spennende med denne boka er at den er skrevet som en forløper til Jane Eyre av Charlotte Brontë, og utforsker et helt annet aspekt av verden og spesifikt kvinners erfaringer; nemlig kvinnen Mr. Rochester var gift med da han møtte Jane. Her får man svar på spørsmål som hvordan endte Bertha (eller Antoinette som hun heter i Wide Sargasso Sea) opp i England? 
 

Hovedpersonen i Wide Sargasso Sea heter Antoinette, og boka begynner med at leseren blir tatt med gjennom noen aspekter av hennes barndom i Jamaica, rett etter at slaveri ble forbudt. Man blir kjent med Antoinette som person og det er rett og slett litt hjerteknusende å se hvordan livet hennes blir farget av at hun er creole (fra 1500-tallet et ord brukt om personer av spansk opprinnelse som er bosatt i de karibiske øyene, noen ganger etterkommere av slaveeiere). Som creole er Antoinette fanget mellom forskjellige kulturer og føler aldri at hun passer inn noe sted, og hun blir behandlet annerledes av samfunnet forøvrig på grunn av det. 

Det aller mest interessante og viktige med denne boka er møtet mellom Rochester (som aldri nevnes med navn annet enn som en rik engelskmann) og Antoinette. Store deler av boka er viet deres bryllupsreise og man får se hvordan forholdet utvikler seg med tanke på at bryllupet deres var arrangert mellom Antoinettes stefar og Rochester far, hvordan ryktene om familien til Antoinette sprer seg til dem og forgifter noe som kunne vært et ok ekteskap. Riften som blir skapt mellom dem av helt forferdelige og usanne grunner viser også de "sanne" sidene av Rochester, som virkelig ikke fremstår som noe annet enn en drittsekk, når han tror mer på bydgedyret enn på sin egen kone. Man ser også hvor lite rettigheter Antoinette har; Rochester ender opp med å eie alt hun har eid, han får alle pengene hennes og han tar henne med til England hvor hun er innestengt på et loft helt til hun dør. Han endrer til og med navnet hennes fra Antoinette til Bertha, som er en frarøvelse på et veldig personlig og sårbart nivå. 

Dette er en interessant reise inn i postkolonial litteratur, kort definert som enten litteratur skrevet i koloniserte land etter frigjøring, eller litteratur der koloniserte lands forfattere bruker koloniherrenes språk (som engelsk eller fransk) og snur det på hodet. Jean Rhys har opphav i Dominica og bodde i vesten fra hun var rundt 16 år gammel, og har brukt sitt eget strev med identitet i forfatterskapet sitt. Uten tvil en utrolig viktig forfatter, og jeg anbefaler alle å lese denne boken, særlig om du har lest Jane Eyre og kanskje ikke tenkt så mye på hvor Bertha eller henne historie. For selv om Charlotte Brontë aldri mente noe vondt, så ble jo verdenssynet i boken hennes preget av at England var en kolonimakt, og det er utrolig bra at noen kan se dette i ettertid og snu det litt på hodet med en såpass bra bok som det Jean Rhys har skrevet.

Elise  

Follow

Skeiv søndag: Beira-Mar (film)

Dette er det første innlegget i en serie med innlegg som kommer til å komme ut (ideelt sett) annenhver søndag hvor jeg skal fortelle om en rekke skeive filmer jeg har sett opp gjennom årene. Det er hovedsakelig indiefilmer, og mange av dem er på andre språk enn engelsk, for sånn går det når du leter etter skeiv film! Intensjonen i disse innleggene er å gi en generell anmeldelse av mer tekniske aspekter av filmene først, fordi jeg syns vi burde holde dem til en slags standard og ikke bare si de er fantastiske fordi de er skeive, og så komme med et blikk på hva som gjør det til en god film om skeivhet.

Første film på lista er Seashore, originaltittel Beira-Mar, en brasiliansk film fra 2015. Kort fortalt handler den om to gutter, Martin og Tomaz, som drar sammen til et hus ved stranden eid av faren til Martin som han har et anstrengt forhold til. Poenget med turen er at Martin skal få tak i ett eller annet dokument fra bestemoren sin, som virkelig ikke liker faren hans (faren hans er en drittsekk), og at han skal ta det med hjem.

Litt generell kritikk først: det er for mye stillhet. Det kan godt hende at det er en personlig preferanse, og om det er det så skal jeg innrømme at det bare ikke funket for meg, men det er altså så mye mellomrom mellom enkelte replikker at du skulle trodd de hørte til separate samtaler. Av og til funker det, fordi det understreker sensitive samtaleemner og forsiktighet rundt det, men ofte virker det helt unødvendig.

Videre må jeg si at valgene filmfotograf og regissørene tok angående måten det ble filmet på virkelig ikke var noe for meg − kamera beveger seg nesten konstant og i enkelte scener filmer de rundt det som skjer, altså beveger aktivt kamera rundt det de «filmer». Jeg har hørt begrunnelsene dere for hvorfor de har filmet det slik, og det er greit, for all del, jeg er glad for at det er en mening bak det, men for meg ble det bare utrolig distraherende. Ellers er filmen god; det er sparsom bruk av bakgrunnsmusikk som gjør det veldig effektivt når den brukes, og filmen er veldig pen.

Over til feminstkritikken, altså det dere egentlig kom hit for! Det er disse aspektene som gjør at jeg legitimt liker denne filmen skikkelig godt. Matzembacher og Reolon (regissørene) spiller skikkelig på vage og flytende seksualitet som mange sier at hører vår generasjon til, uten å trivialisere effekten negativ sosialisering kan ha. Tomaz er aktivt skeiv, og virker ikke som om han har noen internaliserte problemer med det, men er ikke ute blant vennene sine. Martin virker som om han har blitt så påvirket av faren sin at tanken på noe annet enn heteroseksualitet aldri har slått han.

Heteronormativiteten gjennomsyrer miljøet de befinner seg i, både i måten de snakker til hverandre og i måten andre snakker til dem: det er konstant spørsmål om jenter og hvem de er interesserte i, og det at de skal ha sex med en av jentene de henger med tas som en selvfølge. Samtidig brukes homo som skjellsord i alle fall en gang, og det les bort som om det ikke er et problem. Det viser så godt hvordan realiteten er for så mange skeive, det kommer til et punkt hvor du ikke gidder å ta det opp hver gang identiteten din brukes som noe negativt. Det bekreftes eller avkreftes heller aldri om Tomaz egentlig er interessert i jenter eller om han bare ikke gidder å protestere, men det er egentlig fint at den ambiguiteten eksisterer i filmen, noe jeg tror var intensjonelt, siden Matzembacher og Reolon har snakket om å prøve å illustrere det at vi begynner å nå et punkt hvor merkelapper på seksualitet nesten har blitt uviktig for mange skeive.

Dette betyr selvfølgelig ikke at seksualitet og skeivhet er noe man forstår med en gang − Tomaz og Martin snakker en del om det når Martin finner ut at Tomaz er skeiv, men det er aldri et spørsmål om «er du homo» eller noe sånt. Filmen viser også på en fin måte hvor befriende det kan være å utforske sin egen seksualitet på en trygg måte med noen du stoler på, som jeg syns er utrolig fint.

For å oppsummere, veldig fin film som har noen tekniske elementer som kan være irriterende med mindre du liker sånne ting. 5 homostjerner og 3 feministstjerner!

− Lee Kvåle

PS. Neste innlegg i serien burde komme ut 9. oktober, og da er det Boys som skal skrives om! Gi også gjerne tilbakemelding på om det er noe spesielt dere vil jeg skal fokusere på når jeg skriver disse innleggene, eller noe dere lurer på om filmene jeg har skrevet om.

#skeivhøst #skeivfilm #indiefilm #internasjonalfilm

Follow

Problemet med å snakke om skeive filmer

Jeg vet ikke hvorfor, men å vise skeive filmer til de streite vennene mine har alltid vært skikkelig vanskelig for meg.

Jeg har ikke noe problem med å foreslå skrekkfilmer, dramaer, eller superheltfilmer, men akkurat skeive filmer, og da spesielt skeive dramaer, er helt sykt vanskelig. Det er også vanskeligere å snakke om dem generelt med streite. Jeg tror det kommer av en følelse av å ikke ville virke som den skeive personen som prøver å «overtale» folk til å bli skeive, som, når det kommer til meg, ikke egentlig gir mening fordi jeg alltid prøver å overtale alle til å være superskeive. (I joke, of course, bare så det ikke er noen misforståelse her)

Jeg sitter på så mange bra skeive filmer, fordi jeg aktivt oppsøker dem, men fakta er at mange skeive filmer er indiefilmer som ikke får mye eller noe presse i Norge, så jeg er ofte den eneste blant vennene mine som har sett dem. Det er for så vidt greit, det er ikke nødvendigvis negativt å ha sett filmer ingen andre du kjenner har sett, men fakta er at skeive filmer ofte trenger publisiteten. Om vi skal normalisere skeiv film og gjøre det lettere for skeive filmskapere å få midlene de trenger til ikke bare å lage filmene, men å gjøre dem skikkelig bra, må vi vise at det ikke bare er skeive som interesserer seg for skeivt media.

Mange av filmene jeg har sett i min søken etter gode skeive filmer er universelle i samme grad som andre dramaer, og illustrerer mange av de samme problemene vi har som mennesker, men fordi de sentrerer seg rundt f.eks. et lesbisk par, eller en transperson, så blir de fort oppfattet som filmer for spesielt interesserte. Det er så synd, for det er så mange gode filmer der ute. For ikke så lenge siden skrev jeg om The Skeleton Twins, som er en indiefilm som ble filmet i løpet av 22 dager. Ingen jeg kjenner hadde sett den. Andre filmer, som Weekend og Jongens, som er noen av yndlingsfilmene mine, er det noen jeg kjenner som har sett, men hovedsakelig andre skeive.

Det er også utrolig hyggelig å kunne snakke om filmer man liker med vennene sine, og siden jeg har streite venner jeg legitimt liker å diskutere film med, så må jeg jobbe med å utvide diskusjonen til skeiv film også.

Poenget er, jeg vet ikke om dette er et problem det er få eller mange skeive som har, men om du kjenner deg igjen i dette, prøv å bryte ut av det! Snakk med de du kjenner om de skeive filmene du har sett som du likte. Skeivt media trenger at det er en større gruppe enn kun skeive som interesserer seg for sjangeren og som er villig til å støtte den.

Jeg har tenkt å begynne å skrive om en del skeive filmer jeg har sett, hovedsakelig på Netflix, og skal prøve å få ut i alle fall to Skeiv søndag i måneden med dette som fokus, så se fram til det i løpet av høsten!

Listen så langt:

  • Seashore (Beira-Mar)
  • Boys (Jongens)
  • Freier Fall
  • Weekend
  • Suicide Room (Sala samobójców)
  • Lilting
  • Shelter

Har du noen skeive filmer du gjerne vil at folk skal se?

Lee Kvåle

#skeivfilm #skeivhøst #indiefilm #samfunnsproblemer

Follow

My Chemical Romance og feminisme (musikk)

Alle har forskjellige historier å fortelle om hvordan de begynte å interessere seg for feminisme, og for meg begynner den historien med My Chemical Romance. My Chemical Romance er et utrolig viktig band for mange folk av mange forskjellige grunner, og det er ikke rart at dette som oftest kommer litt i bakgrunnen for de fleste. Siden det begynner å nærme seg tiårsjubileet til The Black Parade (23. oktober) bestemte jeg meg for at det var på tide å fortelle folk om en av de konkrete måtene de har endret livet mitt på.

Det er nok ikke feminisme de fleste tenker på først når de hører navnet My Chemical Romance, og det gjør for så vidt ikke jeg heller, men du trenger ikke å lete lenge for å finne eksempler. For det første har de alltid vært opptatt av å utfordre kjønnsnormer med utseendet sitt. Jeg har ikke telling på alle gangene jeg har hørt noen som har kalt dem homo eller jenter opp gjennom årene, som gjør det så lett å se at på en eller annen måte har de påvirket folk, og for de som var fans viste MCR at det var greit å være feminin om du var gutt, og at kvinnelighet ikke er noe å være redd for. De har også blitt kalt homo etc. for tekstene sine, fordi vi vet jo alle at gutter ikke kan vise følelser uten å være skeive og svake!
(Innlegget fortsetter under bildet)

"If you ever see shitty ass rock dudes in shitty ass rock bands asking you to show them your tits for a backstage pass, I want you to spit right in their fucking face and yell, "Fuck you!""

- Gerard Way

Ikke bare bruker de hvordan de presenterer seg selv og musikken sin til å utfordre fordommer (for gudene vet at mange andre band med lignende estetiske kvaliteter ikke en gang kan kalles feministiske om du myser og det er mørkt), men de er aktivt engasjerte i spørsmål om likestilling. Det er bare å se på Life on the Murder Scene, DVDen deres fra 2005, og der finner du Gerard Way, vokalisten, som forteller om hvor sint han ble da han oppdaget at noen brukte backstagepass for å få jenter til å vise puppene for et kamera på en festival. Det virker jo som en selvfølge nå, men å høre han snakke om at det er objektivisering, og at det ikke er greit på noen som helst måte, var utrolig viktig for meg. Det la et grunnlag.

Videre har du Frank Iero, en av gitaristene, som flere ganger har gått med t-skjorter med varierende queer-positive meldinger på. Jeg sier ikke at det å gå med en «homophobia is gay»- eller «Legalize Gay»-skjorte er revolusjonerende, ikke i det hele tatt, men når du velger å spre slike budskap til den betraktelige fanskaren din gang på gang uten å gjøre noe stort utav det fortjener du creds. Det hadde sikkert vært lettere for MCR å bli akseptert av «alternative» fans om de ikke var så bestemte på å provosere og å sparke borti heteronormen (både ved klesvalg og ved å kline på scenen), men de hadde et publikum og valgte å bruke det.

Til slutt må jeg nesten vende tilbake til Gerard Way og fortelle om det som sikkert er den beste konsertopplevelsen jeg har hatt. Etter at My Chemical Romance splittet opp begynte de å lage musikk hver for seg, og Gerard har brukt anledningen og musikken sin til å snakke om skeivhet. Han deltok i en AMA på Reddit, og etter at noen sa at han hjalp dem med å finne ut av kjønnsidentiteten sin som tenåring fortalte han om hvordan han hadde slitt med noe av det samme da han var yngre. Så, da han begynte med konserter, begynte han med monologer om kjønn på scenen. Jeg skal være ærlig, da jeg endelig så han live og han begynte å snakke om transpersoner var det ikke lenge før jeg gråt. Som en transperson med en litt mer kompleks kjønnsidentitet enn det som er praktisk har omtrent ingenting vært så oppløftende som å høre Gerard Way, en person jeg har sett opp til siden jeg var 14, si at han er på min side.

Det er sikkert mye annet man kunne sagt om My Chemical Romance og feminisme, og jeg skal ikke late som om de alltid har vært perfekte (jeg mener, «homophobia is gay» er et problem vi må anerkjenne enn så morsomt det er), men tingene jeg har listet her er noen av tingene som gjør at jeg mener de er et av de viktigste bandene fra vår tid. Innen en sjanger og scene som, enn så inkluderende den er om mange ting, ikke har mange åpent skeive eller uttalte feminister, er det viktig å anerkjenne og verdsette de vi har.

Lee Kvåle

#musikk #GerardWay #MyChemicalRomance

Follow

Skeiv søndag: Silvana Imam (feminist)

Første gang jeg hørte Silvana Imam var på P3-remixen av Attitudeproblem. Det som dro meg inn, både med verset hennes og med resten av sangen, var at selvtilliten omtrent sto i taket, grenset til selvgodhet, og det er dritkult. Den attituden er del av grunnen til at jeg liker Nicki Minaj og Kanye West, de er ikke redde for å fortelle folk hvor jævlig bra de er, og ofte flere ganger i samme sang. En annen ting jeg elsker med dem, og som de har til felles med Silvana, er hvor sykt sosialkritiske de er med musikken sin.

Jeg ble ikke klar over hvor sosialkritisk Silvana er før jeg så henne live under Oslo Pride, eller hvor fantastisk hun er; det var et åpenbarende øyeblikk for meg.

Silvana Imam er en svensk rapper med litauisk og syrisk bakgrunn, noe hun bruker ofte for å få fram politiske poeng. Hun bruker den flerkulturelle oppveksten sin som grunnlag for å snakke om ting som rasisme og fremmedfrykt, og bruker opplevelsene sine som lesbisk til å snakke om sexisme og homofobi, på en måte som er aggressiv nok til å framkalle følelser fra de fleste. Det er ingen tvil om at hun polariserer meninger, hun hylles i svensk og internasjonalt media og har en dedikert fanskare, men du trenger ikke se så veldig langt for å finne mennesker som mener hun er sterkt overvurdert og burde overses, eller mer ekstremt, burde forsvinne.

I 2013 deltok hun på en antirasistisk protest og kritiserte det politiske partiet Sverigedemokraterna for deres høyreekstreme synspunkter, og som følge av det ble hun aggressivt truet av nynazister og måtte forlate Stockholm i en periode. Jeg vet ikke med dere, men det er sykt trist og frustrerende å tenke på at nynazisme er en faktisk ting som eksisterer − jeg skulle liksom likt om vi var kommet lengre som et samfunn. Uansett, på tross av dette har hun ikke blitt mildere i tekstene sine, og har i stedet valgt å fortsette å protestere mot ekstremisme, samt oppfordre til aksept og åpenhet.

Hun er også sykt morsom og empowering, i alle fall fra et skeivt perspektiv. Alvorlig politisk musikk er vel og bra, men av og til hjelper det å kunne le litt pga tekster som «Imam Cobain / gör din mamma gay», eller føle styrken returnere til kroppen når du hører «Fuck en Putinstat, vi är guldbarn / Fuck en jantelag, jag är underbar.» Jeg tror nok ikke jeg er alene når jeg sier at det av og til er slitsomt å se at deler av verden er så imot skeive, og da føles det godt å ha musikk å gå til som kan bekrefte at du i alle fall ikke er alene i kampen.

Helt til slutt, noe av det jeg relaterer mest til med Silvana er hvor matter-of-fact hun er om synspunktene sine og det hun gjør. I et intervju med Sway (som jeg vil anbefale å se) hvor han kaller henne modig for å stå opp mot rasisme, er svaret hennes enkelt nok «I have to do it, I don't have a choice.»  Den innstillingen går også for kampen mot sexisme og mot homofobi, og de fleste som prøver å fremme likeverd av noe slag kan nok kjenne seg igjen. Vi har ikke noe valg, dette er noe som må gjøres om vi vil skape en bedre framtid.

Om du liker rap (eller ikke), om du liker sosialkritisk musikk, eller om du liker skeive damer (all of the above, thank you) syns jeg absolutt du burde sjekke ut musikken til Silvana Imam. Hun er verdt tiden din.

Lee Kvåle

#musikk #SilvanaImam #ScandoPride

Follow

Skeiv søndag: The Skeleton Twins (film)

Her om dagen bestemte jeg meg for å se The Skeleton Twins, som kom ut i 2014, og jeg er irritert på meg selv fordi jeg ikke så den før. Den ga meg litt samme følelse som The Perks of Being a Wallflower gjorde, men i et mer «voksent» format.

Premisset, kort fortalt, er at et tvillingpar (Milo og Maggie) som ikke har snakket sammen på ti år, ender opp med å finne hverandre igjen som resultat av et selvmordsforsøk. Høres oppløftende ut, jeg vet. Poenget er, denne filmen er så utrolig fin, jeg kan virkelig ikke anbefale den nok. Den har funnet den perfekte balansen mellom utrolig morsom og utrolig trist, selv om traileren får det til å virke som en komedie.

Jeg skal ikke si grusomt mye om denne filmen, fordi det er en bedre opplevelse å se den uten å vite hva som skjer/har skjedd, men fordi det er karakterene som hovedsakelig gjør at denne filmen traff for meg skal jeg si litt om dem.

Både Milo og Maggie er herlige karakterer, i alle fall om du liker protagonister som er dypt dysfunksjonelle mennesker (som dere vet at jeg gjør). Milo er et perfekt eksempel på hvordan man skriver homofile karakterer hvor det veldig tydelig har definert karakteren opp gjennom livet hans, men det er ikke en punchline eller billig utført på noen måte, og det gjorde meg så glad. Jeg føler jeg snakker ofte om hva som er gode måter å skrive skeive karakterer på, men det er fordi det fortsetter å overraske og glede meg når jeg finner nye karakterer som dette, og jeg vil at folk skal forstå at det er slik det gjøres.

Maggie er også et fantastisk bilde på hvordan man skriver kvinnelige karakterer med dype feil, hvor det ikke nødvendigvis ender med «jeg endret hvem jeg var som menneske og nå har jeg funnet drømmemannen». Hun er sterk på mange måter, og så svak på andre måter. Hun prøver legitimt bare å finne ut hva i helvete hun driver med. Relatable.

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si, jeg bare elsker virkelig denne filmen, og jeg har så mye bra å si om den som jeg ikke klarer å uttrykke konkret. Måten de unnlater å eksplisitt forklare konflikten og fortiden deres gjør at du må finne ut om det via deres interaksjoner med andre mennesker og hverandre. Sykt bra.

Det jeg prøver å si er vær så snill, se denne filmen, den er så fin, og selv om den ikke alltid er teknisk perfekt er det ikke nok til å få meg til å synes den er dårlig. Karakterarbeidet, måten de har skrevet forhistorien til Milo, det at det ultimate målet ikke er romantisk kjærlighet, alt dette er ting som direkte appellerer til interessene mine. Det eneste jeg vil kritisere fra et feministisk ståsted er at en scene hvor Milo kysser en annen mann har blitt kuttet fra filmen (som vi vet fordi scenen ble gitt ut som en deleted scene og Bill Hader har snakket om det), men ellers er den fantastisk.

4 homostjerner og 4 feministstjerner!

Lee Kvåle

#skeivfilm #indiefilm #skeivhøst #BillHader #KristenWiig

Follow

KOLLEKTIVET (Musikk)

Min aller største guilty pleasure i hele livet, i hele verden, er Kollektivet sine musikkvideoer. Men for hver gang jeg hører på dem blir jeg mer og mer overbevist om at det er utrolig kraftige, feministiske budskap. Hvordan da?

Vi kan først se på "Don't be slappin' my penis" (som forøvrig er en favoritt blant Feministperspektivs forfattere). Greit nok den begynner jo utrolig tullete, men det er sykt kult hvordan Kollektivet bruker humor som virkemiddel til å påpeke samfunnsstrukturer som kan være skadelige eller rett og slett latterlige. Disse mennene erstatter "du truer maskuliniteten min" med "dont be slappin my penis". De sammenligner et følelsesmessig nederlag med et faktisk fysisk slag i balla. Og hva er det som er så ille da, hva er dette ballesparket? At dama bestiller biff når han bestiller salat, eller at han får bilproblemer, eller at en kassadame sier at skoene er for store for han, eller når dama ser på ikea-hylla han skal montere og sier "kanskje du burde lest instruksjonen". Dette er kunst. Dette er ironi på et høyt nivå. Til slutt får jo faktisk en av karakterene fysisk kreft i balla. Høydepunktet er vel når karakterene sier at de fortalte om følelsene sine og har dermed gitt seg selv et ballespark. Hva sier det om dagens maskulinitetsidealer?

Når vi først er inne på maskulinitetsidealer så kan jeg ikke unngå å nevne "I wash my ass like a man". Hva faen i helvete skjedde her. Tydeligvis har menn så skitne rumper at de må vaske seg med pistol, blekemiddel, motorsag og barberblader. De jukstaposerer denne harde mannligheten med tekster som "I do my yoga routines" og "I love scented candles" før de vasker ræva som menn, for å belyse ulike kjønnsroller og i min tolkning hvor rart det er å knytte disse opp mot kjønn. I videoen "I want to be the little spoon" kommenterer de at bare fordi de er menn så betyr ikke det at de ikke også vil ha kos. For det vil de ha, det vil vi vel alle, og det burde vel være helt lov uavhengig av kjønn eller legning?

Identitet er også noe de utforsker, og siden de som har laget musikkvideoene oftest sett faktisk er menn, så er det ikke så rart at det blir mange kommentarer på manndom og maskulinitet. Jeg vil trekke frem en siste som viser frem sårbarheten ved å føle man er sent ute i puberteten, noe som kan påvirke alle kjønn. Det er noe ærlig og sårt og veldig prinsipielt feministisk over å være så ærlig men samtidig så morsom:

Kollektivet har til og med en video om superhelter som ikke får være homo. Og jeg må jo si meg helt enig med kollektivet her; "It's uptight, but not in the right way".  Sa noen interseksjonalitet? Og denne neste videoen er ikke nødvendigvis feministisk, men den er en god kommentar på hvordan det er å være ung i dag:

Fordi livet er faen meg mange problemer hvis du er ung og forholde deg til økt krav på utdanning, eksponering for sosiale medier, uplanlagte graviditeter, jobb, økonomi, og å få en bolig i et marked som bare har plass til etablerte og erfarne kjøpere med god økonomi. Altså ofte hvite menn som pusher 50. Jeg blir litt sånn her jeg:

Hva syns dere om kollektivet?

Elise

Follow

Kjønnsroller i et hypermaskulint miljø: Kingdom (serie)

Image result for kingdom show(Advarer om diskusjon av voldtekt)

Av og til snubler man over serier ved ren tilfeldighet, og så viser de seg å være utrolig mye bedre enn forventet. Kingdom var en slik serie for meg. Jeg begynte å se på det på grunn av Nick Jonas, og endte opp med å genuint elske mesteparten av det. Shit happens.

Det som virkelig dro meg inn, som delvis er grunnen til at jeg begynte å se på Kingdom, er spørsmålet om varianter av maskulinitet i et hypermaskulint miljø, og generelt hvordan dette showet spesifikt gjør kjønnsroller. For å gi litt bakgrunn om du ikke vet hva Kingdom er, det er en serie om Alvey Kulina, en tidligere MMA-fighter (spilt av Frank Grillo) som nå eier en gym og trener andre.

Jeg forventet virkelig ikke at Kingdom, en serie med så mye drama at jeg nesten må se bort av og til, og med replikker som ikke alltid er like bra, skulle gi meg så mange komplekse og spennende mannlige karakterer, faktisk, karakterer generelt.

Image result for kingdom nateVi kan begynne med å ta for oss Nate Kulina (Nick Jonas), altså grunnen til at jeg begynte å se på serien: han er en homofil MMA-fighter, og er derfor livredd for å komme ut. MMA-miljøet er dessverre, som de fleste sportsmiljøer, ganske anti-gay, og det florerer av homofobisk språkbruk i serien, samt mennesker som rett ut spør den ene kvinnelige fighteren om hun er lesbisk, fordi det ville vært vanskelig å promotere henne om hun var det. Det er også et utrolig interessant blikk på en slik situasjon, siden de ikke bare maler Nate som et offer som fortjener all vår medfølelse. Reaksjoner han får fra de få som finner ut av det er langt fra oppmuntrende, men han er definitivt ikke alltid det beste mennesket heller, ofte som resultat av frykten sin, og det er fint å se et slikt show takle effekten det kan ha på et ellers godt menneske å måtte gjemme deler av seg selv på den måten.

I sesong to ser vi også Nate bli dopet ned og «date raped» av en mann han er personlig trener for, og Kingdom gjorde en utrolig god jobb, i alle fall i noen episoder, med å vise effekten det har på han. Det trengte ikke å være et voldelig overgrep for å være skadelig, vi så han likevel slite skikkelig gjennom den følgende episoden. De kunne nok vist mer en langvarige effekt også, det er noe jeg skal innrømme jeg savner, men ellers var det godt utført.

Kingdom skal også få kudos for å utføre seksualitet generelt på en interessant måte, både på godt og vondt. Det er en serie som viser kvinner som mottar oralsex, som aktivt tar styring over sin egen kropp og seksualitet, og samtidig vise seksuelle overgrep og trenden til å latterliggjøre menn som ikke får den opp av varierende grunner. Det er forfriskende å se en serie med et så nyansert blikk på sex og forventninger, både til menn og kvinner.

Det er også forfriskende at «hovedpersonen» i serien, en mann som generelt er ganske voldelig etter et liv som MMA-fighter og ikke nødvendigvis alltid er den hyggeligste, alltid går inn for å sikre at de han har sex med skal være helt med. Et eksempel er da dama han er sammen med kommer hjem full og vil ha sex, og han sier nei, vi venter til i morgen. Da hun svarer "but I wanna have sex right now," svarer han, "No, you don't wanna have sex right now, you're drunk." Han vil alltid være sikker på at den han er med skal vite hva de gjør, og det er en herlig kontrast til andre i serien, som jeg er ganske sikker på at er bevisst.

En annen ting Kingdom gjør veldig bra er måten den behandler graviditet på. Dere husker kanskje da jeg skrev om The Night Manager, og hvordan en av mine yndlingsting var måten graviditeten til Angela Burr var vevd inn i serien. Kingdom snakker mer eksplisitt om forventningene folk har til gravide personer, or har samtaler mellom den gravide og de hun har ansvar for, hvor samtaleemnet er, «kan du fortsatt gjøre jobben din selv om du er gravid?» og svaret ettertrykkelig er ja.

Det er mange andre utrolig gode elementer ved Kingdom, og om du er interessert i MMA eller hypermaskuline miljøer som baktepper for handling, vil jeg absolutt anbefale det. Det er litt mye drama til tider for min del, og er nok litt i hviteste laget (som er synd), men på tross av det er det en serie som gjør mye bra.

Om jeg skal gi det stjerner, selv om det ikke egentlig var meningen med dette innlegget, gir jeg det 4 feministstjerner for interessante og mangfoldige mannlige karakterer, og 3 homostjerner.

Lee Kvåle

#NickJonas #sportsserie #maskulinitet 

Follow

Until Dawn (spill)

Det er nå omtrent et år siden Until Dawn kom ut, og jeg føler at det er på tide å skrive om det.

Until Dawn er et skrekkspill hvor du spiller som en gruppe tenåringer som skal overnatte en natt på en hytte i fjellet, altså et scenario som aldri har blitt brukt før, og valg du tar i løpet av spillet påvirker hvor mange som overlever.

Sant skal sies, dette er definitivt ikke et spill som skyr unna klisjeer og velkjente skrekktroper, men jeg syns det funker veldig godt. De gjør det akkurat annerledes nok til at jeg personlig syns det er et fantastisk spill, på tross av enkelte svakheter, og jeg vil anbefale det til alle som liker plottdrevne skrekkspill og quick time events. Resten av innlegget kommer til å være et mer inngående blikk på enkelte ting i spillet som jeg både liker og misliker fra et feminstisk ståsted, så om du vil vite mer om spillet er det bare å lese videre!

Gruppen tenåringer består av fire gutter og fire jenter, og du kontrollerer alle omtrent like mye, som er veldig fint.

  • Chris: Den karakteren jeg personlig liker minst. Han er din typiske litt nerdete heteroseksuelle nice guy (men legitimt hyggelig, i motsetning til Nice Guys TM) som er forelsket i en jente og ikke klarer å meddele det selv om alle vet det.
  • Ashley: Typisk søt og litt naiv jente som essensielt er jenteversjonen av Chris (men mindre nerdete og mer tilbøyelig til å tro på det overnaturlige). Er også forelsket og sier ingenting.
  • Matt: Kanskje den minst utviklede karakteren i spillet, som er synd, for jeg liker Matt veldig godt. En godhjertet fotballspiller som ikke nødvendigvis den smarteste eller beste i krisesituasjoner, men som legitimt prøver sitt beste? Sign me the fuck up.
  • Jessica: Fyller teknisk sett «horekvoten» (et annet eksempel er Jules fra Cabin in the Woods), men snakker om at hun sliter med selvtilliten sin selv om hun later som om hun er selvsikker. Blond og pen, kanskje ikke den smarteste men absolutt ikke dum, og i realiteten utrolig søt når du kommer bak fasaden.
  • Josh: Broren til de to tvillingjentene som forsvinner i begynnelsen av spillet, sliter psykisk som følge av det. Han er den som inviterer alle sammen tilbake til hytta.
  • Mike: En karakter jeg har merket at mange hater, men vet du hva, jeg elsker Mike. På overflaten er han en douchebag (jeg er enig i at handlingene hans i begynnelsen av spillet er ukule, men gutta, alle unntatt Sam, Chris, og Josh var med på det. Gutta.), men med Jessica er han omtenksom og søt, og respekterer grensene hennes.
  • Sam: Den mest universalt elskbare karakteren i spillet. Hun er moralsk rettskaftet, omtenksom, og modig, og ikke spesielt god sans for klær, hverken estetisk eller praktisk sett.
  • Emily: Sikkert den mest hatede karakteren, men jeg elsker henne også. Dette er den karakteren jeg føler har trukket det korteste strået mtp karaktertrekk. Problemet er at de ikke skriver henne på en stabil måte − hun skal i teorien være smart og viser tydelig i begynnelsen at hun holder hodet kalt i krisesituasjoner, men til tider er hun frustrerende dum og grinete. Hun er ikke hyggelig, er ofte egoistisk og frekk (og dette elsker jeg), men hadde de latt være å gjøre henne dum og svak også når det er stikk motsatt av det de presenterer henne som, hadde hun vært fantastisk.

Spillet er veldig heteroseksuelt (uheldigvis), og de eneste karakterene som ikke er i et romantisk forhold er Sam og Josh. Mike og Jessica, Emily og Matt, og Chris og Ashley holder alle på i varierende grad, og det er uheldigvis mye drama rundt dette.

Mine største problemer med spillet er at karakterene (hovedsakelig Emily) til tider ikke er skrevet på en gjennomført måte, og de hviler mye på drama og «jentehat» mellom Emily og Jessica for å drive fram deler av plottet som fint kunne blitt utført uten det, og det er veldig tydelig at de setter romantiske forhold over vennskap.

Av spesifikke ting jeg elsker fra et feministisk perspektiv vil jeg si at vennskapet mellom Mike og Sam er det viktigste: de er fullstendig likeverdige og respekterer hverandre (som selvsagt er slik det burde være), og det er ingen unødvendig seksuell spenning mellom dem. 10/10. Ellers er konseptet sykt bra, og det er godt utført, om en smule forutsigbart til tider, og spillet er utrolig vakkert. Det har også et fantastisk score, så om du spiller det, ikke vær ett av de kjipe menneskene som skrur av musikken.

Jeg gir Until Dawn 3 feministstjerner, og dessverre 0 homostjerner, men anbefaler det fortsatt på det sterkeste. Om Supermassive Games lager andre spill i samme gate som Until Dawn håper jeg på homoer og bedre gjennomførte karakterer!

Lee Kvåle

#toostraight 

Follow

Suicide Squad (aka nei) (film)

Det er ingen hemmelighet at jeg har gledet meg skikkelig til Suicide Squad. På tross av min preferanse for Marvel over DC, var dette et prosjekt jeg virkelig så fram til, og virkelig håpet skulle bli bra.

Jeg så filmen i går, og jeg skulle ønske jeg ikke hadde brukt tid på å glede meg.

Helt kort må jeg komme med noe generell kritikk av filmen før jeg kan gå videre til feministkritikken, og la meg si deg, det er ikke lett å være kortfattet. Harley Quinn, Deadshot, og Boomerang var helt klart de beste delene av filmen, og hadde som regel gode replikker, men selv ikke de (kanskje bortsett fra Boomerang, bare fordi han ikke hadde så mange replikker) slapp unna dårlige klisjéer og interaksjoner som fikk meg til å ville forlate rommet. Videre er den et strukturelt mareritt, og består av kanskje 40% flashbacks. Spoiler, alle de kuleste delene fra trailerene er flashbacks. Filmen består av til tider morsomme øyeblikk uten flyt og en serie mellommenneskelige relasjoner som ikke klarer å fremkalle følelser fra meg. Unntakene, og jeg kan ikke tro at jeg sier dette, er Harley og the Joker, samt vennskapet mellom Harley og Deadshot.

Okay, videre til feministkritikken: alle de kvinnelige karakterene bortsett fra Amanda Waller (Viola Davis) motiveres av menn. Harley har selvsagt Joker, June Moon (aka Enchantress) kan «kontrolleres» av hennes følelser for Rick Flag, og selv Katana, som knapt sier noe i hele filmen, får vi vite at har en død ektemann som tilsynelatende er hennes eneste drivkraft. Jeg antar at alt dette kommer fra tegneseriene, men det er så unødvendig å ta med! Det fremstår som et anstrengt forsøk på å etablere karakterene som elskbare og med mulighet til å føle ting som kjærlighet!

Harley må jeg også peke ut at har et seksualiseringsproblem. Jeg har ingenting imot karakterer som bruker seksualiteten sin fritt, det er supert, men det er for mange problemer her! På et tidspunkt nær begynnelsen sier hun «I sleep [...] with whoever I want,» som i og for seg selv ikke er et problem, men det er ikke noe de viderefører i karakteren i resten av filmen! Det virker for meg som om de har gjort et forsøk på å roe feministene gjennom å si «se, det er ikke objektivisering, hun gjør det selv, hun er en aktiv deltager!» Jeg gir faen i om hun vil ha på seg upraktiske klær og flørte med alle, det er helt greit, følern liksom, men det er et problem at det er flere scener hvor hun går forbi en gruppe menn og samtlige snur seg for å se etter henne, eller den scenen der hun bytter klær og alle mennene rundt henne har stoppet for å glo på henne. (du ser dem i bakgrunnen på bildet under)

Angående Harley er det jo også et problem at forholdet hennes med Joker blir så romantisert når de er de opprinnelige «hoe do not» før Anastasia og Christian. Jeg liker dem, og jeg syns forholdet deres var fint utført i filmen på mange måter, men jeg tror ikke vi fikk se nok av hvordan hun var «før» Joker for å se hvor skadelig han var for henne og hvor usunt forholdet deres er. Med disse to er det ikke godt nok å si «åh de er så søte og fucked up <3», du må være klar over at de er helt forjævlige, og at the Joker er en abuser, og på grunn av dette er forholdet deres interessant i en fiktiv situasjon. I virkeligheten er de ikke «relationship goals», og du vil ikke at noen skal være «the Joker to your Harley». Dette er ikke akkurat en kritikk av filmen (annet enn at vi burde sett mer av Harleen Quinzel), men mer en kritikk av fankulturen som romantiserer dem.

Helt til slutt vil jeg peke ut en ting jeg syns var litt artig, som ikke på langt nær var nok til å gjøre opp for filmen: Rick Flag, aka token white straight man (selv om Boomerang også teknisk sett utfyller alle de kriteriene, jeg antar han er streit), var akkurat så irriterende og teit som jeg forventet at han skulle være. Det var et lite telys i mørket.

Se filmen om du virkelig liker DC og Harley, men hold forventningene lave.

Den får 2 feministstjerner (Amanda Waller er den eneste grunnen til at den får noen stjerner i det hele tatt), og ingen homostjerner, for gjett hva, det var ingen jævla skeive karakterer!

Lee Kvåle

#DCEU #DC #HarleyQuinn #genuintdritt #superhelter

Follow

Who you gonna call? GHOSTBUSTERS (film)

I dag var jeg på kino og så GHOSTBUSTERS!!! Se den, seriøst. Det er viktig av flere grunner, skal skrive litt om det politiske/kulturelle ved det og generelt hva jeg likte og mislikte ved filmen.

Aller først, kickass kvinner som er sykt kvalifiserte på sine forskjellige felter - to professorer, en ingenør og en tbanearbeider med ekstremt god historisk kunnskap om New Yorks bygninger. Veldig ofte blir filmer med kvinnelige hovedkarakterer automatisk "kvinnefilmer" selv om det samme ikke skjer med mennsfilmer, men dette er ikke tilfellet her. Joda, noen ganger er det unødvendige kommentarer som "de er bare dumme kvinner som har lest for mye eat pray love", men ellers blir hovedkarakterene behandlet som de kompetente folka de er og de selv er mennesker, ikke kjønn. Det liker jeg i en film.

Filmen har et slags fokus på kjønn, men dette gjør de på en veldig morsom måte gjennom dumme, men veldig kjekke Kevin. Gjennom å bruke den eneste mannlige hovedkarakteren til å spille en overfladisk person som åpenbart bare har blitt med i filmen fordi han er kjekk (altså ikke skuespilleren, men karakteren) viser Ghostbusters hvordan filmverdenen ofte er for kvinner som er med i actionfilmer der rollene ellers er besatt av menn. Mennene gjør alt det kule og smarte, mens kvinnen er der for å se bra ut og bli flørtet med. Dette er en slitsom stereotyp, men ved å gi rollen til en mann klarer Ghostbusters virkelig å få hjem hvor kjipt det er når et kjønn bare er representert gjennom slike roller. Det burde jo være noe man skjønner uansett, men hvis noen menn ser Ghostbusters og får en liten åpenbaring om nettopp denne problemstillingen, så er jeg fornøyd.

Noe jeg ikke er like fornøyd med er framstillingen av Patsy. Misforsto meg rett, Leslie Jones er en fantastisk skuespiller med utrolig mye humor, men hele karakteren er en vandrende stereotyp. Det er en ting om en svart kvinne på film er "ghetto" (høylydt, bruker mye slang, fargerike klær, store øreringer); det er en helt annen en når den eneste svarte kvinnen i filmen er det. I tillegg er Patsy den eneste kvinnen som tilsynelatende ikke har noen faglig bakgrunn; og det er ikke noe galt i det, men igjen, når den ene svarte kvinnen i filmen er en ghetto, streetsmart tbanearbeider... Det blir for stereotypisk. Så i mine øyne er vi ikke "helt der" enda i filmverdenen. Ja, vi fikk en kickass action- og komediefilm med kvinnelige hovedkarakterer som ikke er definert av kjønn, men Patsy er i stor grad definert av det faktum at hun er svart. Og hun er jo så mye mer enn det, hun er utrolig intelligent og morsom. Så hvorfor fokusere så mye på stereotypene?

Det er flere enn meg som har kommentert på nettopp dette, at om filmen er feministisk så er den hvit feminisme. Så ja vi har tatt et steg i riktig retning, og jeg er glad vi fikk denne filmen, men vi må også komme i mål når det gjelder rasisme, og å vise mangfold uten å støtte seg på stereotyper og fordommer.

Og noe helt urelatert til feminisme og alt det: det er en del (hvertfall fire) jump scares i starten av filmen og spredd utover, så vær obs på det hvis du er lettskremt. Det er hvertfall moren min. 

Har du sett/skal du se Ghostbusters?

Elise

 

Follow

Day 5 (serie)

Solid konsept og bra utførelse av det konseptet? Check! Badass damer? Check! Skeive karakterer og characters of colour som ikke er token-karakterer? Check, check, check!

Det jeg prøver å si er at om du trenger noe nytt å se på er Day 5 definitivt en serie du bør vurdere. Serien er produsert av Rooster Teeth (Lazer Team, RWBY, Red Vs. Blue), og premisset er at over natten har søvn blitt dødelig. Som følge av dette har alle menneskene som sov dødd, og de som tilfeldigvis var våkne da det begynte har en utløpsdato stemplet på hodet.

Vi følger karakterene Jake, Sam, Ellis, og Ally gjennom den femte dagen etter «The Big Sleep», med sporadiske tilbakeblikk på dagene som ledet dit. Jake, token white straight man og tidligere ensom rusmisbruker, og Sam, en 13-åring som er mer ansvarlig enn de fleste voksne rundt seg, leter etter dop som kan holde dem våkne så lenge som mulig, og slik møter de Ellis, en pilot som er overbevist om at om han kan finne kilden til problemet vil han også finne løsningen, og Ally, en av legene som gjør sitt beste for å finne en kur.

Jeg skal ikke si så veldig mye, men jeg må si at jeg elsker måten Day 5 har innarbeidet skeive karakterer. Ally, som er uunnværlig for plottet og mest sannsynlig for verdens overlevelse, er i et forhold med en av de andre kvinnelige legene på sykehuset hun jobbet i. Den eneste gangen dette egentlig blir gitt noe spesiell oppmerksomhet er når Jake dulter borti Sam og sier «dude» når vi ser dem kysse for første gang, hvorpå Sam svarer med åpenbar mangel på interesse. Det er så åpenbart at ingen egentlig bryr seg når verden faller fra hverandre, og kanskje ikke ville brydd seg uansett, og det er så herlig å se.

Det jeg prøver å si er at om du liker thrillere og fringe science, samt utrolig kule damer og generelt spennende karakterer, vil jeg absolutt anbefale serien.


Episode én ligger på YouTube og nettsiden til Rooster Teeth tilgjengelig for alle, og om du vil se resten har Rooster Teeth 30 dagers gratis prøvemedlemskap!

Lee Kvåle

#RoosterTeeth #LHBTrep #scifi #dystopia

Follow

Alice Through The Looking Glass (film)

I dag dro Lee og jeg på kino for å se Alice Through the Looking Glass og den skuffet ikke! Her er noen veldig gode grunner til å se filmen:

  • Kvinnelig hovedrolle som ikke blir seksualisert. Hovedrollen er jo (selvfølgelig) Alice, som har en utrolig badass jobb (skal ikke spoile) og generelt kicker ass og tar navn. Kostymene hun har på seg er helt fantastisk fine og stilige, men det er aldri pupper og ræv, ei heller seksualiserende kommentarer fra medkarakterer eller generelt noe snakk om sex. Det er jo tross alt Tim Burton som har laget denne filmen, så litt skummel og mørk er den, men uten at det går på bekostning av Alice og uten at hun blir objektifisert. 
    alice through the looking glass gif
     
  • Vennskap er viktigere en romantikk. Det er omtrent null romantikk i filmen. Det er ingen plott som dreier seg om at kvinnen skal bli reddet av en mann eller at en mann skal bli skikket ved hjelp av en ny kone. Tvert i mot blir det påpekt at Alice er i en vanskelig situasjon nettopp fordi hun sa nei til å gifte seg (noe som var litt større deal på den tiden enn det er nå), og hun kommer seg ut av vanskelighetene ved å være prinsippfast og nettopp fordi hun bruker intellekt og oppfinnsomhet til å finne sin egen vei. Det er et utrolig godt budskap å sende ut; ofte er ikke kvinner nok uten menn i filmverdenen, og det er fint å se at det endrer seg. Pluss hallo man er ikke alltid i humør til å se masse flørting og romantikk på skjermen, og det er digg at dette er en fantasy-film hele veien. Det er to mindre karakterer som veldig kort flørter, men det er på sin måte viktig for plottet og det er snakk om fem minutter totalt, så for vår del var det hvertfall ikke en dealbreaker. 
     
  • Kvinner hjelper hverandre. Jeg kan snakke for både meg og Lee når jeg sier at vi elsket forholdet mellom Alice og moren hennes i filmen, men spesifikt også bare moren i seg selv. Hun må ta noen vanskelige valg i filmen og velger på en slik måte at både hun og Alice får beholde selvstendigheten sin og så de kan gå sin egen sti. Det er også et lite plott som omhandler de to søstrene som også er dronninger, hvor bondet mellom dem har blitt ødelagt og de bruker tid på å reparere det. Grunnen til at jeg likte dette ekstra godt er at deres krangel har ingenting med menn eller kjærlighet å gjøre; det er på grunn av en (spoiler alert) kake. 
     
  • Utrolig fine design på slott, rekvisitter, klær og god verdensbygging. Dette er jo en Tim Burton-film så det sier seg kanskje selv, men gud for en verden! Sminken på blant annet Madhatter er helt fantastisk og det er helt magisk å se hva slags verden som har kommet ut av menneskers tanker og ideer. Arkitekturen på mange av byggene fikk meg til å gape og det er så kule ting at jeg bare vil flytte til Wonderland for alltid. alice through the looking glass gif

Elise og Lee

Follow

Casting gjort riktig: American Gods (serie)

Vi må snakke om American Gods.

American Gods er en bok skrevet av den fantastiske forfatteren Neil Gaiman (som jeg absolutt ikke kan anbefale nok), og det har lenge vært snakk om å skulle filmatisere den på en eller annen måte. En stund var det snakk om at HBO skulle lage serien, og da det ikke skjedde tenkte jeg for meg selv at okay, da skjer det nok ikke. Boy, was I wrong, og jeg er nå utrolig glad for at HBO la fra seg prosjektet. Det ble nemlig plukket opp av Starz i stedet (som står bak serier som Spartacus og Black Sails), og jeg kunne ikke vært mer fornøyd, for ikke bare har vi Bryan Fuller (Hannibal, Pushing Daisies) og Michael Green (Kings) som manusforfattere og produsenter, men vi har ett av de beste castene noensinne.

panelet deres under Comic Con fortalte Neil Gaiman at, «I told them right from the beginning that the only thing that I was going to be hard line on from the book was keeping the racial make-up for the characters the same [as it was] in the book, that there was not going to be any kind of whitewashing.? Starz (og Fuller og Green) svarte at selvfølgelig skulle de føye seg etter det. Jeg er så takknemlig for dette, og så takknemlig for Gaimans engasjement i prosjektet, for det var en av de tingene jeg elsket med boken. Ikke bare er den fantastisk skrevet, men den er mangfoldig på en bevisst men likevel organisk måte, og om vi skulle mistet det i serien hadde det vært en ubeskrivelig tragedie.

Etter at Gaiman fortalte dette, utdypet Green om castingen og mottagelsen den har fått. «We have gotten a lot of credit for that, and I will take all your credit for everything you like about this show, but we shouldn?t get credit for that. That should be the baseline assumption for adaptations.? 

Det triste med dette er at det ikke er en ting man alltid kan forvente, uansett hvor rett han har når han sier det. Bare se på The Hunger Games, hvor Jennifer Lawrence ble castet som Katniss, en karakter definitivt beskrevet som olivenfarget i huden med svart hår, eller Ghost in the Shell som har et helt sett hvite skuespillere i rollen som japanske karakterer. Det er dessverre noe som skjer altfor ofte.

Vi trenger flere produsenter og casting directors som åpner dørene for ikkehvite skuespillere i roller som tilhører dem, og som forsøker å jevne ut tallene litt, i stedet for å gjøre de karakterene til en enda mindre minoritet på skjermen.

Til slutt vil jeg si at en annen ting som gjør meg lykkelig med hvordan de behandler castingen og deres avsmak for hvitvasking er at dette betyr uten tvil at de kommer til å beholde det seksuelle mangfoldet fra bok til serie også. Som en skeiv person som fikk umåtelig mye glede av å lese en bok hvor skeive karakterer og seksualiteten deres ble behandlet på samme måte som de streite karakterene, gleder jeg meg til å se det samme i serien.

American Gods kommer på Starz i januar 2017, og i mellomtiden vil jeg anbefale boken (og alle de andre bøkene til Gaiman) på det sterkeste!

Lee Kvåle

#LHBTrep #NeilGaiman #AmericanGods #adapsjon

Follow

From Comic Con with Love (fra en som ikke var der)

Nå som San Diego Comic Con offisielt er over, etter en helg med utrolig mange spennende paneler, trailere, og annonseringer, føler jeg det er på tide med en slags oppsummering av det jeg syns var spennende, og som vi definitivt kommer til å skrive om i dybden når den tid kommer!

Jeg har aldri vært noen stor fan av DC. Jeg likte Nolans Batman-triologi, men utenom det har det ikke vært mye som har interessert meg, og jeg har ikke brydd meg noe videre om noen av filmene som har kommet ut så langt i DCs Extended Universe (DCEU). Dette har tatt en fullstendig annen vending i år, som jeg hadde begynt å forberede meg på da traileren til Suicide Squad ble sluppet for lenge siden, og de bare fortsetter å imponere. I løpet av helgen fikk vi både traileren til Wonder Woman, og en trailer for Justice League, og herregud som jeg gleder meg.

"Traileren" til Justice League viste oss endelig litt av hva vi kan forvente fra de forskjellige karakterene etter det første blikket vi fikk av dem i Batman v Superman, og jeg må si, jeg gleder meg umåtelig mye. Ezra Miller som The Flash, Jason Momoa som Aquaman, Ray Fisher som Cyborg, og ikke minst Gal Gadot som Wonder Woman, jeg mener, hva er det ikke å glede seg til?
Filmen kommer ut i november 2017, mest sannsynlig 16. eller 17.

Videre fra DCEU fikk vi som sagt traileren til Wonder Woman. WOW. Gal Gadot ser fantastisk ut i rollen som Diana Prince, og jeg har all tro på at det kommer til å bli en utrolig bra film. Min eneste konkrete klage er over kostymet hennes, ettersom jeg virkelig ikke ser en grunn til å skulle velge et kostyme som er utformet for å lage rom for puppene hennes. Man vil da heller holde dem stramt inntil kroppen enn å lage ekstra plass til dem om man skal være mye i bevegelse! En annen (liten) ting jeg er en smule misfornøyd med er at jeg syns det var hint til en hetero romanse mellom Diana Prince og Steve Trevor (spilt av Chris Pine) i traileren og for å være ærlig, jeg syns det er unødvendig. Om de absolutt må ha en romanse burde de heller fokusere på å gjøre henne skeiv mtp at hun kommer fra et samfunn med bare kvinner.
Filmen kommer ut i juni 2017!

Helt til slutt i DCEU-nyheter, selv om dette ikke egentlig er en nyhet: Suicide Squad kommer ut snart! Dette er nok den mest mangfoldige filmen til å komme ut av noe superheltunivers, og jeg må si jeg gleder meg endeløst. Margot Robbie som Harley Quinn kommer selvsagt til å bli storslått, og så vidt jeg har hørt er Viola Davis (!!!) formidabel som Amanda Waller. Det er langt flere menn enn kvinner i filmen, men de kvinnene som er (de allerede nevnte pluss Cara Delevigne som Enchantress og Karen Fukuhara som Katana) virker som om de kommer til å gjøre et sterkt inntrykk.
Filmen kommer ut 5. august, men det er en gratis førpremiere på Rockefeller 4. august, og vi kommer til å ha et innlegg om filmen når den er ute!

Fra Marvel fikk vi også en del spennende nyheter. Ikke like mange trailere som fra DC, men de vi fikk var absolutt lovende! Vi fikk et første blikk på Iron Fist, den fjerde og siste Netflix-serien som leder opp til The Defenders (som kommer til å bestå av Jessica Jones, Daredevil, Luke Cage, og Iron Fist), og det var ikke mye å gå på, men det ser i alle fall utrolig bra ut. Vi fikk også en liten teaser for The Defenders i form av en slags tittelsekvens med Come as You Are av Nirvana i bakgrunnen, og jeg vet det er lite, men gud jeg er spent.

Det jeg personlig gleder meg mest til når det kommer til Marvel i den nærmeste framtid er Luke Cage som kommer ut på Netflix 30. september. Vi har fått korte teasere før, og vi har sett Luke Cage i Jessica Jones, men nå fikk vi endelig en litt lengre trailer. Kanskje noe av det sterkeste med Luke Cage og Comic Con var da showrunner Cheo Hodari Coker i løpet av panelet sa, «the world is ready for a bulletproof black man.» Damn.

MCU annonserte også at castingen for Captain Marvel har blitt bekreftet, og at det er Brie Larson som skal påta seg rollen! Dette gleder meg ufattelig mye, hun er en fantastisk skuespiller, og bare det faktumet at Captain Marvel faktisk skal filmatiseres på tross av at det har vært en del spørsmålstegn rundt hele prosjektet gjør meg så glad.

Helt til slutt fra Marvel ble det annonsert en serie fra X-Men-universet, som da blir den første live-action-serien fra den avdelingen: Legion. Jeg skal innrømme at jeg vet veldig lite om serien og karakteren, men traileren ser bra ut, så jeg ser fram til det uansett!
Serien kommer ut i begynnelsen av 2017!

Så, endelig, kommer vi til det jeg har gledet meg til i sikkert tre år nå: American Gods. Dette er en serie basert på boken av Neil Gaiman og gud det ser så bra ut. All castingen som har blitt annonsert så langt har vært perfekt, og etter å ha sett traileren som ble sluppet i løpet av Comic Con har jeg nå full tro på at dette kommer til å bli en av de beste bokadapsjonene på TV. Jeg skal skrive et lengre innlegg om American Gods senere og snakke om castingen og forventninger og slikt!
Serien kommer ut i 2017, og tro meg, vi kommer til å skrive om den!

Lee Kvåle

#Marvel #MCU #M20CF #LukeCage #Legion #CaptainMarvel #IronFist #TheDefenders #DC #DCEU #JusticeLeague #WonderWoman #SuicideSquad #NeilGaiman #AmericanGods #superhelter #adapsjon

Follow

BAD NEIGHBOURS 2 (FILM)

I går så jeg Bad Neighbours 2 på kino. Jeg forventet en dudebro-film der humoren spilte på "sykt gay ass" eller sexisme, og jeg ble positivt overrasket over hvor bra humoren var og hvor politisk korrekt den var. Og det er positivt. Her er noen punkter over hva jeg likte:

  • Stiftelsen av en sorority. I starten av filmen får vi se at sororities (kvinner på college som bor sammen i en stor gruppe) ikke får lov til å feste; det må de gå til fraternities for (menn som bor sammen på college i stor gruppe). De nevnte fraternities er ofte veldig sexistiske; hovedpersonene opplever at de bare blir sett som seksuelle objekter der og at de ikke hr det gøy. De starter sin egen sorority der de har feminist-ikon-temafester, filmkvelder med The Fault in Our Stars der alle griner og generelt bonding mellom kvinner som ikke handler om å imponere menn eller om å være sexy. College-jentene i filmen er feminister, og det er de stolt av og det blir ikke gjort narr av. 
  • Bros og maskulinitet og homoer. Det er bare to homoer i filmen (vi skulle gjerne hatt mer), men det som er så fint er at det blir aldri brukt som en billig punchline. Problemet med en av de homofile karakterene er ikke at han er homo; det er at han vil ha leiligheten sin for seg selv og kaste ut sin mainbro når han blir forlovet. I tillegg har Teddy (Zac Efron) et gående tema i filmen der han vil bli verdsatt, og dette kulminerer i at han krever en klem fra en tvilende Mac (Seth Rogen). Denne klemme ender opp i at Mac faktisk sier "shit, dette var nice" og så er det ingen "#nohomo"-vitser der heller. Menn i denne filmen er ikke redd for å verdsette hverandre eller å snakke om følelser, og det er fint å få se det på storskjermen, endelig. 
     
  • Vitser og humor blir brukt til å anerkjenne dobbeltmoral. I starten av filmen lister Teddy opp en rekke fester han holdt i sin fraternity i sin tid, der temaene alle spiller på at jentene er "hoes", og når de nye jentene påpeker dette får han en oppvåkning og skjønner at det ikke er greit. Senere i filmen når jentene kaster brukte tamponger på naboene sine, syns han også det er ekkelt at de faktisk hadde brukt tampongene, helt til Shelby (Chloë Grace Moritz) påpeker at om det var en pose pikk så ville han ledd. Og så ler han jo faktisk og må anerkjenne at han har internalisert en dobbeltstandard. 

Hele poenget med filmen er jo naboer som slåss mot hverandre, men måten filmen bruker humor til å se på kjønn og diskriminering er utrolig morsom og det fungerer bra. Særlig når den første filmen inneholdt samme type fraternities med de nevnte hoe-festene, så oppfølgeren har jo tatt en tydelig 180. 

Elise 

Follow

Skeiv Søndag: The Color Purple

The Color Purple ble gitt ut i 1982 og er skrevet av Alice Walker. Boka er skrevet som dagbok og brev mellom to søstre som blir skilt fra hverandre i ung alder. Vi følger Celie som vokser opp fattig og blir utsatt for mange grusomme ting når hun vokser opp, og som ikke har verdens selvtillit etter det. Boka er satt til ca 1930-tallet og tar opp mange vanskelige temaer på så utrolig fine måter.

Celie skriver sånn hun snakker, noe som gjør boka unik og virkelig forsterker følelsen av en annen tid og et annet samfunn. Det er også en indikator på det faktum at Celie ikke har fått noen utdannelse, noe som blir nevnt i boka forøvrig. For min del, som ikke har så mye historisk info om USA og hvor ille rasismen var der før (og fortsatt er, med tanke på politibrutalitet mot unge, mørke mennesker), så er det en viktig lekse om hvordan ting har vært og hvordan det ikke burde være. En av damene i boka blir satt i fengsel fordi hun er frekk mot ordførerens kone og ordføreren slår til henne; 12 år i fengsel. Jeg vet jo at dette er fiksjon og ikke virkelighet, men jeg tror dette gjenspeiler en forskjellsbehandling som har vært og i noen tilfeller fortsatt er helt ekte. 

Det er også en positiv overraskelse at det er skeive damer i boka. Jeg skal ikke si så mye om hvem eller hvor, fordi spoiler, men det er så fint å se kvinner som kan ha sunne forhold til hverandre og å se kvinners seksualitet anerkjent i litteratur. Igjen, det er kanskje ikke ekte, men før da homofili var ulovlig, så var det en lov som bare gjaldt menn, nettopp fordi kvinner ikke var sekuelle vesener og lesbiske tells ikke. Måten disse kvinnene relaterer til hverandre er bare så utrolig vakker og de er så fine mot hverandre og det gjør meg oppriktig glad. I tillegg så er det noen av dem som er med både menn og kvinner, og selv om ord som bifil eller panfil aldri blir brukt så er det forfriskende å se seksualitet utspille seg uten fordommer eller implisitte verdier i boka som sier det er "feil". 

Utover det, så støtter kvinnene hverandre gjennom hele boka og viser hvor utrolig stor forskjell undertrykte kvinner (både på bakgrunn av farge og kjønn) kan stå sammen for å få bedre liv. Hvis en kvinne har en voldelig mann hun ikke kan stå opp mot, så kommer en annen inn i bildet og sier ifra. En av hovedkarakterene tar til og med med seg en annen, gift kvinne for å bo med henne i en annen by/bygd fordi hun vil få henne vekk fra en ektemann som ikke elsker henne. Når en blir satt i fengsel kommer andre kvinner og hjelper til med barna. 

I tillegg er det mange av karakterene som beveger seg ut av tradisjonelle kjønnsroller; en seksuelt sterkt og frigjort kvinne, en fysisk sterk og selvstendig kvinne, pluss en mann som er usikker og dermed får problemer i ekteskapet sitt. Han prøver faktisk spise seg større fordi han vil ha kontroll over og greie slå kona si (noe som ikke er så kult, men det er hva det er). 

Alt i alt er dette en utrolig sterk og fin bok, og det ikke bare fordi den tar opp viktige temaer, men på grunn av følelsen i boka. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, men denne boka har gitt meg så mye livsvisdom og jeg har sittet alene på buss, trikk, bane og bare smilt fordi jeg ble så rørt av hva Celie skriver om livet sitt og om kjærlighet, død, liv, alt mulig. Så skal du lese en bok denne sommeren, les denne. Den er så utrolig fin, så utrolig sterk og så viktig for å forstå andre mennesker. Det er Lemonade i bokform.

Elise 

Follow

Sunn Fornuft

For noen dager siden var Elise og jeg på lanseringen av det som kalles Sunn Fornuft-plakaten, som er noe dere kanskje har hørt om i media. Poenget med denne plakaten er i bunn og grunn å «bevisstgjøre digitale opinionsledere på deres rolle og påvirkningskraft på unge jenter når det kommer til kroppsbilde og idealer.» (Skal si noe mer om dette senere i innlegget) Det var en utrolig fin lansering hvor vi fikk høre psykiater Finn Skårderud snakke om hans opplevelser med blogging i relasjon til spiseforstyrrelser hos pasienter, samt fikk høre andre snakke om deres personlige erfaringer.

Nå pleier ikke vi så ofte å skrive om slike ting som mat og kropp, men denne plakaten er definitivt noe som er greit å ha i bakhodet uansett.

«Det koster så lite å ta hensyn, et koster så lite å tenke gjennom en gang til.»

Jeg vil si at denne plakaten har uheldigvis blitt skrevet som noe som kun angår jenter. Jeg vet absolutt at jenter er i flertall i bloggmiljøet, og at jenter statistisk sett i høyere grad sliter med spiseforstyrrelser, men det er ikke til å komme bort fra at andre også opplever kroppspress. Kroppspresset som f.eks. gutter opplever tar ofte en annen form, det handler ofte mer om å bygge muskelmasse o.l. Kanskje jeg bare tenker over dette fordi jeg ikke er jente, jeg har definitivt et bias, men uansett, det ville føltes hyklersk for meg å kun være ansvarlig i hvordan jeg blogger om jenter, og ikke også hvordan jeg blogger om gutter og andre.sunnfornuftknappen

I det store og det hele syns jeg dette er et fantastisk initiativ, for det er ingen tvil om at konstant tilgang til noen som snakker om hvor mye de veier, hvor ofte de trener, hvor mye de spiser, kan påvirke unge mennesker negativt. Dette handler ikke om at noen skal bli «lei seg», det handler om at vi lever i et samfunn hvor flere og flere utvikler spiseforstyrrelser, som kan ødelegge liv. Selvsagt går det an å bli frisk, det skjer oftere enn man kanskje tror, men om vi kan hjelpe til med å forebygge i stedet for å fikse, så burde vi absolutt gjøre det.

Lee Kvåle

#samfunnsproblemer

Follow
Les mer i arkivet » November 2016 » Oktober 2016 » September 2016
FeministPerspektiv

FeministPerspektiv

21, Oslo

På denne bloggen vil vi skrive om populærkultur (film, bøker, musikk, etc) fra et feministisk perspektiv, særlig med tanke på et skeivt/queer perspektiv (LHBT). I tillegg vil det i ny og ned bli andre temaer med et feministisk perspektiv. Bloggen drives av Elise og Lee. Vi støtter Sunn Fornuft. Kontakt: feministperspektiv@gmail.com Twitter: @fperspektiv Facebook: @feministperspektiv

Follow

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits