Kjønnsroller i et hypermaskulint miljø: Kingdom (serie)

Image result for kingdom show(Advarer om diskusjon av voldtekt)

Av og til snubler man over serier ved ren tilfeldighet, og så viser de seg å være utrolig mye bedre enn forventet. Kingdom var en slik serie for meg. Jeg begynte å se på det på grunn av Nick Jonas, og endte opp med å genuint elske mesteparten av det. Shit happens.

Det som virkelig dro meg inn, som delvis er grunnen til at jeg begynte å se på Kingdom, er spørsmålet om varianter av maskulinitet i et hypermaskulint miljø, og generelt hvordan dette showet spesifikt gjør kjønnsroller. For å gi litt bakgrunn om du ikke vet hva Kingdom er, det er en serie om Alvey Kulina, en tidligere MMA-fighter (spilt av Frank Grillo) som nå eier en gym og trener andre.

Jeg forventet virkelig ikke at Kingdom, en serie med så mye drama at jeg nesten må se bort av og til, og med replikker som ikke alltid er like bra, skulle gi meg så mange komplekse og spennende mannlige karakterer, faktisk, karakterer generelt.

Image result for kingdom nateVi kan begynne med å ta for oss Nate Kulina (Nick Jonas), altså grunnen til at jeg begynte å se på serien: han er en homofil MMA-fighter, og er derfor livredd for å komme ut. MMA-miljøet er dessverre, som de fleste sportsmiljøer, ganske anti-gay, og det florerer av homofobisk språkbruk i serien, samt mennesker som rett ut spør den ene kvinnelige fighteren om hun er lesbisk, fordi det ville vært vanskelig å promotere henne om hun var det. Det er også et utrolig interessant blikk på en slik situasjon, siden de ikke bare maler Nate som et offer som fortjener all vår medfølelse. Reaksjoner han får fra de få som finner ut av det er langt fra oppmuntrende, men han er definitivt ikke alltid det beste mennesket heller, ofte som resultat av frykten sin, og det er fint å se et slikt show takle effekten det kan ha på et ellers godt menneske å måtte gjemme deler av seg selv på den måten.

I sesong to ser vi også Nate bli dopet ned og «date raped» av en mann han er personlig trener for, og Kingdom gjorde en utrolig god jobb, i alle fall i noen episoder, med å vise effekten det har på han. Det trengte ikke å være et voldelig overgrep for å være skadelig, vi så han likevel slite skikkelig gjennom den følgende episoden. De kunne nok vist mer en langvarige effekt også, det er noe jeg skal innrømme jeg savner, men ellers var det godt utført.

Kingdom skal også få kudos for å utføre seksualitet generelt på en interessant måte, både på godt og vondt. Det er en serie som viser kvinner som mottar oralsex, som aktivt tar styring over sin egen kropp og seksualitet, og samtidig vise seksuelle overgrep og trenden til å latterliggjøre menn som ikke får den opp av varierende grunner. Det er forfriskende å se en serie med et så nyansert blikk på sex og forventninger, både til menn og kvinner.

Det er også forfriskende at «hovedpersonen» i serien, en mann som generelt er ganske voldelig etter et liv som MMA-fighter og ikke nødvendigvis alltid er den hyggeligste, alltid går inn for å sikre at de han har sex med skal være helt med. Et eksempel er da dama han er sammen med kommer hjem full og vil ha sex, og han sier nei, vi venter til i morgen. Da hun svarer "but I wanna have sex right now," svarer han, "No, you don't wanna have sex right now, you're drunk." Han vil alltid være sikker på at den han er med skal vite hva de gjør, og det er en herlig kontrast til andre i serien, som jeg er ganske sikker på at er bevisst.

En annen ting Kingdom gjør veldig bra er måten den behandler graviditet på. Dere husker kanskje da jeg skrev om The Night Manager, og hvordan en av mine yndlingsting var måten graviditeten til Angela Burr var vevd inn i serien. Kingdom snakker mer eksplisitt om forventningene folk har til gravide personer, or har samtaler mellom den gravide og de hun har ansvar for, hvor samtaleemnet er, «kan du fortsatt gjøre jobben din selv om du er gravid?» og svaret ettertrykkelig er ja.

Det er mange andre utrolig gode elementer ved Kingdom, og om du er interessert i MMA eller hypermaskuline miljøer som baktepper for handling, vil jeg absolutt anbefale det. Det er litt mye drama til tider for min del, og er nok litt i hviteste laget (som er synd), men på tross av det er det en serie som gjør mye bra.

Om jeg skal gi det stjerner, selv om det ikke egentlig var meningen med dette innlegget, gir jeg det 4 feministstjerner for interessante og mangfoldige mannlige karakterer, og 3 homostjerner.

Lee Kvåle

Follow

Spill: Until Dawn

Det er nå omtrent et år siden Until Dawn kom ut, og jeg føler at det er på tide å skrive om det.

Until Dawn er et skrekkspill hvor du spiller som en gruppe tenåringer som skal overnatte en natt på en hytte i fjellet, altså et scenario som aldri har blitt brukt før, og valg du tar i løpet av spillet påvirker hvor mange som overlever.

Sant skal sies, dette er definitivt ikke et spill som skyr unna klisjeer og velkjente skrekktroper, men jeg syns det funker veldig godt. De gjør det akkurat annerledes nok til at jeg personlig syns det er et fantastisk spill, på tross av enkelte svakheter, og jeg vil anbefale det til alle som liker plottdrevne skrekkspill og quick time events. Resten av innlegget kommer til å være et mer inngående blikk på enkelte ting i spillet som jeg både liker og misliker fra et feminstisk ståsted, så om du vil vite mer om spillet er det bare å lese videre!

Gruppen tenåringer består av fire gutter og fire jenter, og du kontrollerer alle omtrent like mye, som er veldig fint.

  • Chris: Den karakteren jeg personlig liker minst. Han er din typiske litt nerdete heteroseksuelle nice guy (men legitimt hyggelig, i motsetning til Nice Guys TM) som er forelsket i en jente og ikke klarer å meddele det selv om alle vet det.
  • Ashley: Typisk søt og litt naiv jente som essensielt er jenteversjonen av Chris (men mindre nerdete og mer tilbøyelig til å tro på det overnaturlige). Er også forelsket og sier ingenting.
  • Matt: Kanskje den minst utviklede karakteren i spillet, som er synd, for jeg liker Matt veldig godt. En godhjertet fotballspiller som ikke nødvendigvis den smarteste eller beste i krisesituasjoner, men som legitimt prøver sitt beste? Sign me the fuck up.
  • Jessica: Fyller teknisk sett «horekvoten» (et annet eksempel er Jules fra Cabin in the Woods), men snakker om at hun sliter med selvtilliten sin selv om hun later som om hun er selvsikker. Blond og pen, kanskje ikke den smarteste men absolutt ikke dum, og i realiteten utrolig søt når du kommer bak fasaden.
  • Josh: Broren til de to tvillingjentene som forsvinner i begynnelsen av spillet, sliter psykisk som følge av det. Han er den som inviterer alle sammen tilbake til hytta.
  • Mike: En karakter jeg har merket at mange hater, men vet du hva, jeg elsker Mike. På overflaten er han en douchebag (jeg er enig i at handlingene hans i begynnelsen av spillet er ukule, men gutta, alle unntatt Sam, Chris, og Josh var med på det. Gutta.), men med Jessica er han omtenksom og søt, og respekterer grensene hennes.
  • Sam: Den mest universalt elskbare karakteren i spillet. Hun er moralsk rettskaftet, omtenksom, og modig, og ikke spesielt god sans for klær, hverken estetisk eller praktisk sett.
  • Emily: Sikkert den mest hatede karakteren, men jeg elsker henne også. Dette er den karakteren jeg føler har trukket det korteste strået mtp karaktertrekk. Problemet er at de ikke skriver henne på en stabil måte − hun skal i teorien være smart og viser tydelig i begynnelsen at hun holder hodet kalt i krisesituasjoner, men til tider er hun frustrerende dum og grinete. Hun er ikke hyggelig, er ofte egoistisk og frekk (og dette elsker jeg), men hadde de latt være å gjøre henne dum og svak også når det er stikk motsatt av det de presenterer henne som, hadde hun vært fantastisk.

Spillet er veldig heteroseksuelt (uheldigvis), og de eneste karakterene som ikke er i et romantisk forhold er Sam og Josh. Mike og Jessica, Emily og Matt, og Chris og Ashley holder alle på i varierende grad, og det er uheldigvis mye drama rundt dette.

Mine største problemer med spillet er at karakterene (hovedsakelig Emily) til tider ikke er skrevet på en gjennomført måte, og de hviler mye på drama og «jentehat» mellom Emily og Jessica for å drive fram deler av plottet som fint kunne blitt utført uten det, og det er veldig tydelig at de setter romantiske forhold over vennskap.

Av spesifikke ting jeg elsker fra et feministisk perspektiv vil jeg si at vennskapet mellom Mike og Sam er det viktigste: de er fullstendig likeverdige og respekterer hverandre (som selvsagt er slik det burde være), og det er ingen unødvendig seksuell spenning mellom dem. 10/10. Ellers er konseptet sykt bra, og det er godt utført, om en smule forutsigbart til tider, og spillet er utrolig vakkert. Det har også et fantastisk score, så om du spiller det, ikke vær ett av de kjipe menneskene som skrur av musikken.

Jeg gir Until Dawn 3 feministstjerner, og dessverre 0 homostjerner, men anbefaler det fortsatt på det sterkeste. Om Supermassive Games lager andre spill i samme gate som Until Dawn håper jeg på homoer og bedre gjennomførte karakterer!

Lee Kvåle

Follow

Film: Suicide Squad (aka nei)

Det er ingen hemmelighet at jeg har gledet meg skikkelig til Suicide Squad. På tross av min preferanse for Marvel over DC, var dette et prosjekt jeg virkelig så fram til, og virkelig håpet skulle bli bra.

Jeg så filmen i går, og jeg skulle ønske jeg ikke hadde brukt tid på å glede meg.

Helt kort må jeg komme med noe generell kritikk av filmen før jeg kan gå videre til feministkritikken, og la meg si deg, det er ikke lett å være kortfattet. Harley Quinn, Deadshot, og Boomerang var helt klart de beste delene av filmen, og hadde som regel gode replikker, men selv ikke de (kanskje bortsett fra Boomerang, bare fordi han ikke hadde så mange replikker) slapp unna dårlige klisjéer og interaksjoner som fikk meg til å ville forlate rommet. Videre er den et strukturelt mareritt, og består av kanskje 40% flashbacks. Spoiler, alle de kuleste delene fra trailerene er flashbacks. Filmen består av til tider morsomme øyeblikk uten flyt og en serie mellommenneskelige relasjoner som ikke klarer å fremkalle følelser fra meg. Unntakene, og jeg kan ikke tro at jeg sier dette, er Harley og the Joker, samt vennskapet mellom Harley og Deadshot.

Okay, videre til feministkritikken: alle de kvinnelige karakterene bortsett fra Amanda Waller (Viola Davis) motiveres av menn. Harley har selvsagt Joker, June Moon (aka Enchantress) kan «kontrolleres» av hennes følelser for Rick Flag, og selv Katana, som knapt sier noe i hele filmen, får vi vite at har en død ektemann som tilsynelatende er hennes eneste drivkraft. Jeg antar at alt dette kommer fra tegneseriene, men det er så unødvendig å ta med! Det fremstår som et anstrengt forsøk på å etablere karakterene som elskbare og med mulighet til å føle ting som kjærlighet!

Harley må jeg også peke ut at har et seksualiseringsproblem. Jeg har ingenting imot karakterer som bruker seksualiteten sin fritt, det er supert, men det er for mange problemer her! På et tidspunkt nær begynnelsen sier hun «I sleep [...] with whoever I want,» som i og for seg selv ikke er et problem, men det er ikke noe de viderefører i karakteren i resten av filmen! Det virker for meg som om de har gjort et forsøk på å roe feministene gjennom å si «se, det er ikke objektivisering, hun gjør det selv, hun er en aktiv deltager!» Jeg gir faen i om hun vil ha på seg upraktiske klær og flørte med alle, det er helt greit, følern liksom, men det er et problem at det er flere scener hvor hun går forbi en gruppe menn og samtlige snur seg for å se etter henne, eller den scenen der hun bytter klær og alle mennene rundt henne har stoppet for å glo på henne. (du ser dem i bakgrunnen på bildet under)

Angående Harley er det jo også et problem at forholdet hennes med Joker blir så romantisert når de er de opprinnelige «hoe do not» før Anastasia og Christian. Jeg liker dem, og jeg syns forholdet deres var fint utført i filmen på mange måter, men jeg tror ikke vi fikk se nok av hvordan hun var «før» Joker for å se hvor skadelig han var for henne og hvor usunt forholdet deres er. Med disse to er det ikke godt nok å si «åh de er så søte og fucked up <3», du må være klar over at de er helt forjævlige, og at the Joker er en abuser, og på grunn av dette er forholdet deres interessant i en fiktiv situasjon. I virkeligheten er de ikke «relationship goals», og du vil ikke at noen skal være «the Joker to your Harley». Dette er ikke akkurat en kritikk av filmen (annet enn at vi burde sett mer av Harleen Quinzel), men mer en kritikk av fankulturen som romantiserer dem.

Helt til slutt vil jeg peke ut en ting jeg syns var litt artig, som ikke på langt nær var nok til å gjøre opp for filmen: Rick Flag, aka token white straight man (selv om Boomerang også teknisk sett utfyller alle de kriteriene, jeg antar han er streit), var akkurat så irriterende og teit som jeg forventet at han skulle være. Det var et lite telys i mørket.

Se filmen om du virkelig liker DC og Harley, men hold forventningene lave.

Den får 2 feministstjerner (Amanda Waller er den eneste grunnen til at den får noen stjerner i det hele tatt), og ingen homostjerner, for gjett hva, det var ingen jævla skeive karakterer!

Lee Kvåle

Follow

Who you gonna call? GHOSTBUSTERS (film)

I dag var jeg på kino og så GHOSTBUSTERS!!! Se den, seriøst. Det er viktig av flere grunner, skal skrive litt om det politiske/kulturelle ved det og generelt hva jeg likte og mislikte ved filmen.

Aller først, kickass kvinner som er sykt kvalifiserte på sine forskjellige felter - to professorer, en ingenør og en tbanearbeider med ekstremt god historisk kunnskap om New Yorks bygninger. Veldig ofte blir filmer med kvinnelige hovedkarakterer automatisk "kvinnefilmer" selv om det samme ikke skjer med mennsfilmer, men dette er ikke tilfellet her. Joda, noen ganger er det unødvendige kommentarer som "de er bare dumme kvinner som har lest for mye eat pray love", men ellers blir hovedkarakterene behandlet som de kompetente folka de er og de selv er mennesker, ikke kjønn. Det liker jeg i en film.

Filmen har et slags fokus på kjønn, men dette gjør de på en veldig morsom måte gjennom dumme, men veldig kjekke Kevin. Gjennom å bruke den eneste mannlige hovedkarakteren til å spille en overfladisk person som åpenbart bare har blitt med i filmen fordi han er kjekk (altså ikke skuespilleren, men karakteren) viser Ghostbusters hvordan filmverdenen ofte er for kvinner som er med i actionfilmer der rollene ellers er besatt av menn. Mennene gjør alt det kule og smarte, mens kvinnen er der for å se bra ut og bli flørtet med. Dette er en slitsom stereotyp, men ved å gi rollen til en mann klarer Ghostbusters virkelig å få hjem hvor kjipt det er når et kjønn bare er representert gjennom slike roller. Det burde jo være noe man skjønner uansett, men hvis noen menn ser Ghostbusters og får en liten åpenbaring om nettopp denne problemstillingen, så er jeg fornøyd.

Noe jeg ikke er like fornøyd med er framstillingen av Patsy. Misforsto meg rett, Leslie Jones er en fantastisk skuespiller med utrolig mye humor, men hele karakteren er en vandrende stereotyp. Det er en ting om en svart kvinne på film er "ghetto" (høylydt, bruker mye slang, fargerike klær, store øreringer); det er en helt annen en når den eneste svarte kvinnen i filmen er det. I tillegg er Patsy den eneste kvinnen som tilsynelatende ikke har noen faglig bakgrunn; og det er ikke noe galt i det, men igjen, når den ene svarte kvinnen i filmen er en ghetto, streetsmart tbanearbeider... Det blir for stereotypisk. Så i mine øyne er vi ikke "helt der" enda i filmverdenen. Ja, vi fikk en kickass action- og komediefilm med kvinnelige hovedkarakterer som ikke er definert av kjønn, men Patsy er i stor grad definert av det faktum at hun er svart. Og hun er jo så mye mer enn det, hun er utrolig intelligent og morsom. Så hvorfor fokusere så mye på stereotypene?

Det er flere enn meg som har kommentert på nettopp dette, at om filmen er feministisk så er den hvit feminisme. Så ja vi har tatt et steg i riktig retning, og jeg er glad vi fikk denne filmen, men vi må også komme i mål når det gjelder rasisme, og å vise mangfold uten å støtte seg på stereotyper og fordommer.

Og noe helt urelatert til feminisme og alt det: det er en del (hvertfall fire) jump scares i starten av filmen og spredd utover, så vær obs på det hvis du er lettskremt. Det er hvertfall moren min. 

Har du sett/skal du se Ghostbusters?

Elise

 

Follow

Serie: Day 5

Solid konsept og bra utførelse av det konseptet? Check! Badass damer? Check! Skeive karakterer og characters of colour som ikke er token-karakterer? Check, check, check!

Det jeg prøver å si er at om du trenger noe nytt å se på er Day 5 definitivt en serie du bør vurdere. Serien er produsert av Rooster Teeth (Lazer Team, RWBY, Red Vs. Blue), og premisset er at over natten har søvn blitt dødelig. Som følge av dette har alle menneskene som sov dødd, og de som tilfeldigvis var våkne da det begynte har en utløpsdato stemplet på hodet.

Vi følger karakterene Jake, Sam, Ellis, og Ally gjennom den femte dagen etter «The Big Sleep», med sporadiske tilbakeblikk på dagene som ledet dit. Jake, token white straight man og tidligere ensom rusmisbruker, og Sam, en 13-åring som er mer ansvarlig enn de fleste voksne rundt seg, leter etter dop som kan holde dem våkne så lenge som mulig, og slik møter de Ellis, en pilot som er overbevist om at om han kan finne kilden til problemet vil han også finne løsningen, og Ally, en av legene som gjør sitt beste for å finne en kur.

Jeg skal ikke si så veldig mye, men jeg må si at jeg elsker måten Day 5 har innarbeidet skeive karakterer. Ally, som er uunnværlig for plottet og mest sannsynlig for verdens overlevelse, er i et forhold med en av de andre kvinnelige legene på sykehuset hun jobbet i. Den eneste gangen dette egentlig blir gitt noe spesiell oppmerksomhet er når Jake dulter borti Sam og sier «dude» når vi ser dem kysse for første gang, hvorpå Sam svarer med åpenbar mangel på interesse. Det er så åpenbart at ingen egentlig bryr seg når verden faller fra hverandre, og kanskje ikke ville brydd seg uansett, og det er så herlig å se.

Det jeg prøver å si er at om du liker thrillere og fringe science, samt utrolig kule damer og generelt spennende karakterer, vil jeg absolutt anbefale serien.


Episode én ligger på YouTube og nettsiden til Rooster Teeth tilgjengelig for alle, og om du vil se resten har Rooster Teeth 30 dagers gratis prøvemedlemskap!

Lee Kvåle

Follow

Alice Through The Looking Glass (film)

I dag dro Lee og jeg på kino for å se Alice Through the Looking Glass og den skuffet ikke! Her er noen veldig gode grunner til å se filmen:

  • Kvinnelig hovedrolle som ikke blir seksualisert. Hovedrollen er jo (selvfølgelig) Alice, som har en utrolig badass jobb (skal ikke spoile) og generelt kicker ass og tar navn. Kostymene hun har på seg er helt fantastisk fine og stilige, men det er aldri pupper og ræv, ei heller seksualiserende kommentarer fra medkarakterer eller generelt noe snakk om sex. Det er jo tross alt Tim Burton som har laget denne filmen, så litt skummel og mørk er den, men uten at det går på bekostning av Alice og uten at hun blir objektifisert. 
    alice through the looking glass gif
     
  • Vennskap er viktigere en romantikk. Det er omtrent null romantikk i filmen. Det er ingen plott som dreier seg om at kvinnen skal bli reddet av en mann eller at en mann skal bli skikket ved hjelp av en ny kone. Tvert i mot blir det påpekt at Alice er i en vanskelig situasjon nettopp fordi hun sa nei til å gifte seg (noe som var litt større deal på den tiden enn det er nå), og hun kommer seg ut av vanskelighetene ved å være prinsippfast og nettopp fordi hun bruker intellekt og oppfinnsomhet til å finne sin egen vei. Det er et utrolig godt budskap å sende ut; ofte er ikke kvinner nok uten menn i filmverdenen, og det er fint å se at det endrer seg. Pluss hallo man er ikke alltid i humør til å se masse flørting og romantikk på skjermen, og det er digg at dette er en fantasy-film hele veien. Det er to mindre karakterer som veldig kort flørter, men det er på sin måte viktig for plottet og det er snakk om fem minutter totalt, så for vår del var det hvertfall ikke en dealbreaker. 
     
  • Kvinner hjelper hverandre. Jeg kan snakke for både meg og Lee når jeg sier at vi elsket forholdet mellom Alice og moren hennes i filmen, men spesifikt også bare moren i seg selv. Hun må ta noen vanskelige valg i filmen og velger på en slik måte at både hun og Alice får beholde selvstendigheten sin og så de kan gå sin egen sti. Det er også et lite plott som omhandler de to søstrene som også er dronninger, hvor bondet mellom dem har blitt ødelagt og de bruker tid på å reparere det. Grunnen til at jeg likte dette ekstra godt er at deres krangel har ingenting med menn eller kjærlighet å gjøre; det er på grunn av en (spoiler alert) kake. 
     
  • Utrolig fine design på slott, rekvisitter, klær og god verdensbygging. Dette er jo en Tim Burton-film så det sier seg kanskje selv, men gud for en verden! Sminken på blant annet Madhatter er helt fantastisk og det er helt magisk å se hva slags verden som har kommet ut av menneskers tanker og ideer. Arkitekturen på mange av byggene fikk meg til å gape og det er så kule ting at jeg bare vil flytte til Wonderland for alltid. alice through the looking glass gif

Elise og Lee

Follow

Casting gjort riktig: American Gods

Vi må snakke om American Gods.

American Gods er en bok skrevet av den fantastiske forfatteren Neil Gaiman (som jeg absolutt ikke kan anbefale nok), og det har lenge vært snakk om å skulle filmatisere den på en eller annen måte. En stund var det snakk om at HBO skulle lage serien, og da det ikke skjedde tenkte jeg for meg selv at okay, da skjer det nok ikke. Boy, was I wrong, og jeg er nå utrolig glad for at HBO la fra seg prosjektet. Det ble nemlig plukket opp av Starz i stedet (som står bak serier som Spartacus og Black Sails), og jeg kunne ikke vært mer fornøyd, for ikke bare har vi Bryan Fuller (Hannibal, Pushing Daisies) og Michael Green (Kings) som manusforfattere og produsenter, men vi har ett av de beste castene noensinne.

panelet deres under Comic Con fortalte Neil Gaiman at, «I told them right from the beginning that the only thing that I was going to be hard line on from the book was keeping the racial make-up for the characters the same [as it was] in the book, that there was not going to be any kind of whitewashing.? Starz (og Fuller og Green) svarte at selvfølgelig skulle de føye seg etter det. Jeg er så takknemlig for dette, og så takknemlig for Gaimans engasjement i prosjektet, for det var en av de tingene jeg elsket med boken. Ikke bare er den fantastisk skrevet, men den er mangfoldig på en bevisst men likevel organisk måte, og om vi skulle mistet det i serien hadde det vært en ubeskrivelig tragedie.

Etter at Gaiman fortalte dette, utdypet Green om castingen og mottagelsen den har fått. «We have gotten a lot of credit for that, and I will take all your credit for everything you like about this show, but we shouldn?t get credit for that. That should be the baseline assumption for adaptations.? 

Det triste med dette er at det ikke er en ting man alltid kan forvente, uansett hvor rett han har når han sier det. Bare se på The Hunger Games, hvor Jennifer Lawrence ble castet som Katniss, en karakter definitivt beskrevet som olivenfarget i huden med svart hår, eller Ghost in the Shell som har et helt sett hvite skuespillere i rollen som japanske karakterer. Det er dessverre noe som skjer altfor ofte.

Vi trenger flere produsenter og casting directors som åpner dørene for ikkehvite skuespillere i roller som tilhører dem, og som forsøker å jevne ut tallene litt, i stedet for å gjøre de karakterene til en enda mindre minoritet på skjermen.

Til slutt vil jeg si at en annen ting som gjør meg lykkelig med hvordan de behandler castingen og deres avsmak for hvitvasking er at dette betyr uten tvil at de kommer til å beholde det seksuelle mangfoldet fra bok til serie også. Som en skeiv person som fikk umåtelig mye glede av å lese en bok hvor skeive karakterer og seksualiteten deres ble behandlet på samme måte som de streite karakterene, gleder jeg meg til å se det samme i serien.

American Gods kommer på Starz i januar 2017, og i mellomtiden vil jeg anbefale boken (og alle de andre bøkene til Gaiman) på det sterkeste!

Lee Kvåle

Follow

From Comic Con with Love (fra en som ikke var der)

Nå som San Diego Comic Con offisielt er over, etter en helg med utrolig mange spennende paneler, trailere, og annonseringer, føler jeg det er på tide med en slags oppsummering av det jeg syns var spennende, og som vi definitivt kommer til å skrive om i dybden når den tid kommer!

Jeg har aldri vært noen stor fan av DC. Jeg likte Nolans Batman-triologi, men utenom det har det ikke vært mye som har interessert meg, og jeg har ikke brydd meg noe videre om noen av filmene som har kommet ut så langt i DCs Extended Universe (DCEU). Dette har tatt en fullstendig annen vending i år, som jeg hadde begynt å forberede meg på da traileren til Suicide Squad ble sluppet for lenge siden, og de bare fortsetter å imponere. I løpet av helgen fikk vi både traileren til Wonder Woman, og en trailer for Justice League, og herregud som jeg gleder meg.

"Traileren" til Justice League viste oss endelig litt av hva vi kan forvente fra de forskjellige karakterene etter det første blikket vi fikk av dem i Batman v Superman, og jeg må si, jeg gleder meg umåtelig mye. Ezra Miller som The Flash, Jason Momoa som Aquaman, Ray Fisher som Cyborg, og ikke minst Gal Gadot som Wonder Woman, jeg mener, hva er det ikke å glede seg til?
Filmen kommer ut i november 2017, mest sannsynlig 16. eller 17.

Videre fra DCEU fikk vi som sagt traileren til Wonder Woman. WOW. Gal Gadot ser fantastisk ut i rollen som Diana Prince, og jeg har all tro på at det kommer til å bli en utrolig bra film. Min eneste konkrete klage er over kostymet hennes, ettersom jeg virkelig ikke ser en grunn til å skulle velge et kostyme som er utformet for å lage rom for puppene hennes. Man vil da heller holde dem stramt inntil kroppen enn å lage ekstra plass til dem om man skal være mye i bevegelse! En annen (liten) ting jeg er en smule misfornøyd med er at jeg syns det var hint til en hetero romanse mellom Diana Prince og Steve Trevor (spilt av Chris Pine) i traileren og for å være ærlig, jeg syns det er unødvendig. Om de absolutt må ha en romanse burde de heller fokusere på å gjøre henne skeiv mtp at hun kommer fra et samfunn med bare kvinner.
Filmen kommer ut i juni 2017!

Helt til slutt i DCEU-nyheter, selv om dette ikke egentlig er en nyhet: Suicide Squad kommer ut snart! Dette er nok den mest mangfoldige filmen til å komme ut av noe superheltunivers, og jeg må si jeg gleder meg endeløst. Margot Robbie som Harley Quinn kommer selvsagt til å bli storslått, og så vidt jeg har hørt er Viola Davis (!!!) formidabel som Amanda Waller. Det er langt flere menn enn kvinner i filmen, men de kvinnene som er (de allerede nevnte pluss Cara Delevigne som Enchantress og Karen Fukuhara som Katana) virker som om de kommer til å gjøre et sterkt inntrykk.
Filmen kommer ut 5. august, men det er en gratis førpremiere på Rockefeller 4. august, og vi kommer til å ha et innlegg om filmen når den er ute!

Fra Marvel fikk vi også en del spennende nyheter. Ikke like mange trailere som fra DC, men de vi fikk var absolutt lovende! Vi fikk et første blikk på Iron Fist, den fjerde og siste Netflix-serien som leder opp til The Defenders (som kommer til å bestå av Jessica Jones, Daredevil, Luke Cage, og Iron Fist), og det var ikke mye å gå på, men det ser i alle fall utrolig bra ut. Vi fikk også en liten teaser for The Defenders i form av en slags tittelsekvens med Come as You Are av Nirvana i bakgrunnen, og jeg vet det er lite, men gud jeg er spent.

Det jeg personlig gleder meg mest til når det kommer til Marvel i den nærmeste framtid er Luke Cage som kommer ut på Netflix 30. september. Vi har fått korte teasere før, og vi har sett Luke Cage i Jessica Jones, men nå fikk vi endelig en litt lengre trailer. Kanskje noe av det sterkeste med Luke Cage og Comic Con var da showrunner Cheo Hodari Coker i løpet av panelet sa, «the world is ready for a bulletproof black man.» Damn.

MCU annonserte også at castingen for Captain Marvel har blitt bekreftet, og at det er Brie Larson som skal påta seg rollen! Dette gleder meg ufattelig mye, hun er en fantastisk skuespiller, og bare det faktumet at Captain Marvel faktisk skal filmatiseres på tross av at det har vært en del spørsmålstegn rundt hele prosjektet gjør meg så glad.

Helt til slutt fra Marvel ble det annonsert en serie fra X-Men-universet, som da blir den første live-action-serien fra den avdelingen: Legion. Jeg skal innrømme at jeg vet veldig lite om serien og karakteren, men traileren ser bra ut, så jeg ser fram til det uansett!
Serien kommer ut i begynnelsen av 2017!

Så, endelig, kommer vi til det jeg har gledet meg til i sikkert tre år nå: American Gods. Dette er en serie basert på boken av Neil Gaiman og gud det ser så bra ut. All castingen som har blitt annonsert så langt har vært perfekt, og etter å ha sett traileren som ble sluppet i løpet av Comic Con har jeg nå full tro på at dette kommer til å bli en av de beste bokadapsjonene på TV. Jeg skal skrive et lengre innlegg om American Gods senere og snakke om castingen og forventninger og slikt!
Serien kommer ut i 2017, og tro meg, vi kommer til å skrive om den!

Lee Kvåle

Follow

BAD NEIGHBOURS 2 (FILM)

I går så jeg Bad Neighbours 2 på kino. Jeg forventet en dudebro-film der humoren spilte på "sykt gay ass" eller sexisme, og jeg ble positivt overrasket over hvor bra humoren var og hvor politisk korrekt den var. Og det er positivt. Her er noen punkter over hva jeg likte:

  • Stiftelsen av en sorority. I starten av filmen får vi se at sororities (kvinner på college som bor sammen i en stor gruppe) ikke får lov til å feste; det må de gå til fraternities for (menn som bor sammen på college i stor gruppe). De nevnte fraternities er ofte veldig sexistiske; hovedpersonene opplever at de bare blir sett som seksuelle objekter der og at de ikke hr det gøy. De starter sin egen sorority der de har feminist-ikon-temafester, filmkvelder med The Fault in Our Stars der alle griner og generelt bonding mellom kvinner som ikke handler om å imponere menn eller om å være sexy. College-jentene i filmen er feminister, og det er de stolt av og det blir ikke gjort narr av. 
  • Bros og maskulinitet og homoer. Det er bare to homoer i filmen (vi skulle gjerne hatt mer), men det som er så fint er at det blir aldri brukt som en billig punchline. Problemet med en av de homofile karakterene er ikke at han er homo; det er at han vil ha leiligheten sin for seg selv og kaste ut sin mainbro når han blir forlovet. I tillegg har Teddy (Zac Efron) et gående tema i filmen der han vil bli verdsatt, og dette kulminerer i at han krever en klem fra en tvilende Mac (Seth Rogen). Denne klemme ender opp i at Mac faktisk sier "shit, dette var nice" og så er det ingen "#nohomo"-vitser der heller. Menn i denne filmen er ikke redd for å verdsette hverandre eller å snakke om følelser, og det er fint å få se det på storskjermen, endelig. 
     
  • Vitser og humor blir brukt til å anerkjenne dobbeltmoral. I starten av filmen lister Teddy opp en rekke fester han holdt i sin fraternity i sin tid, der temaene alle spiller på at jentene er "hoes", og når de nye jentene påpeker dette får han en oppvåkning og skjønner at det ikke er greit. Senere i filmen når jentene kaster brukte tamponger på naboene sine, syns han også det er ekkelt at de faktisk hadde brukt tampongene, helt til Shelby (Chloë Grace Moritz) påpeker at om det var en pose pikk så ville han ledd. Og så ler han jo faktisk og må anerkjenne at han har internalisert en dobbeltstandard. 

Hele poenget med filmen er jo naboer som slåss mot hverandre, men måten filmen bruker humor til å se på kjønn og diskriminering er utrolig morsom og det fungerer bra. Særlig når den første filmen inneholdt samme type fraternities med de nevnte hoe-festene, så oppfølgeren har jo tatt en tydelig 180. 

Elise 

Follow

Skeiv Søndag: The Color Purple

The Color Purple ble gitt ut i 1982 og er skrevet av Alice Walker. Boka er skrevet som dagbok og brev mellom to søstre som blir skilt fra hverandre i ung alder. Vi følger Celie som vokser opp fattig og blir utsatt for mange grusomme ting når hun vokser opp, og som ikke har verdens selvtillit etter det. Boka er satt til ca 1930-tallet og tar opp mange vanskelige temaer på så utrolig fine måter.

Celie skriver sånn hun snakker, noe som gjør boka unik og virkelig forsterker følelsen av en annen tid og et annet samfunn. Det er også en indikator på det faktum at Celie ikke har fått noen utdannelse, noe som blir nevnt i boka forøvrig. For min del, som ikke har så mye historisk info om USA og hvor ille rasismen var der før (og fortsatt er, med tanke på politibrutalitet mot unge, mørke mennesker), så er det en viktig lekse om hvordan ting har vært og hvordan det ikke burde være. En av damene i boka blir satt i fengsel fordi hun er frekk mot ordførerens kone og ordføreren slår til henne; 12 år i fengsel. Jeg vet jo at dette er fiksjon og ikke virkelighet, men jeg tror dette gjenspeiler en forskjellsbehandling som har vært og i noen tilfeller fortsatt er helt ekte. 

Det er også en positiv overraskelse at det er skeive damer i boka. Jeg skal ikke si så mye om hvem eller hvor, fordi spoiler, men det er så fint å se kvinner som kan ha sunne forhold til hverandre og å se kvinners seksualitet anerkjent i litteratur. Igjen, det er kanskje ikke ekte, men før da homofili var ulovlig, så var det en lov som bare gjaldt menn, nettopp fordi kvinner ikke var sekuelle vesener og lesbiske tells ikke. Måten disse kvinnene relaterer til hverandre er bare så utrolig vakker og de er så fine mot hverandre og det gjør meg oppriktig glad. I tillegg så er det noen av dem som er med både menn og kvinner, og selv om ord som bifil eller panfil aldri blir brukt så er det forfriskende å se seksualitet utspille seg uten fordommer eller implisitte verdier i boka som sier det er "feil". 

Utover det, så støtter kvinnene hverandre gjennom hele boka og viser hvor utrolig stor forskjell undertrykte kvinner (både på bakgrunn av farge og kjønn) kan stå sammen for å få bedre liv. Hvis en kvinne har en voldelig mann hun ikke kan stå opp mot, så kommer en annen inn i bildet og sier ifra. En av hovedkarakterene tar til og med med seg en annen, gift kvinne for å bo med henne i en annen by/bygd fordi hun vil få henne vekk fra en ektemann som ikke elsker henne. Når en blir satt i fengsel kommer andre kvinner og hjelper til med barna. 

I tillegg er det mange av karakterene som beveger seg ut av tradisjonelle kjønnsroller; en seksuelt sterkt og frigjort kvinne, en fysisk sterk og selvstendig kvinne, pluss en mann som er usikker og dermed får problemer i ekteskapet sitt. Han prøver faktisk spise seg større fordi han vil ha kontroll over og greie slå kona si (noe som ikke er så kult, men det er hva det er). 

Alt i alt er dette en utrolig sterk og fin bok, og det ikke bare fordi den tar opp viktige temaer, men på grunn av følelsen i boka. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, men denne boka har gitt meg så mye livsvisdom og jeg har sittet alene på buss, trikk, bane og bare smilt fordi jeg ble så rørt av hva Celie skriver om livet sitt og om kjærlighet, død, liv, alt mulig. Så skal du lese en bok denne sommeren, les denne. Den er så utrolig fin, så utrolig sterk og så viktig for å forstå andre mennesker. Det er Lemonade i bokform.

Elise 

Follow

Sunn Fornuft

For noen dager siden var Elise og jeg på lanseringen av det som kalles Sunn Fornuft-plakaten, som er noe dere kanskje har hørt om i media. Poenget med denne plakaten er i bunn og grunn å «bevisstgjøre digitale opinionsledere på deres rolle og påvirkningskraft på unge jenter når det kommer til kroppsbilde og idealer.» (Skal si noe mer om dette senere i innlegget) Det var en utrolig fin lansering hvor vi fikk høre psykiater Finn Skårderud snakke om hans opplevelser med blogging i relasjon til spiseforstyrrelser hos pasienter, samt fikk høre andre snakke om deres personlige erfaringer.

Nå pleier ikke vi så ofte å skrive om slike ting som mat og kropp, men denne plakaten er definitivt noe som er greit å ha i bakhodet uansett.

«Det koster så lite å ta hensyn, et koster så lite å tenke gjennom en gang til.»

Jeg vil si at denne plakaten har uheldigvis blitt skrevet som noe som kun angår jenter. Jeg vet absolutt at jenter er i flertall i bloggmiljøet, og at jenter statistisk sett i høyere grad sliter med spiseforstyrrelser, men det er ikke til å komme bort fra at andre også opplever kroppspress. Kroppspresset som f.eks. gutter opplever tar ofte en annen form, det handler ofte mer om å bygge muskelmasse o.l. Kanskje jeg bare tenker over dette fordi jeg ikke er jente, jeg har definitivt et bias, men uansett, det ville føltes hyklersk for meg å kun være ansvarlig i hvordan jeg blogger om jenter, og ikke også hvordan jeg blogger om gutter og andre.sunnfornuftknappen

I det store og det hele syns jeg dette er et fantastisk initiativ, for det er ingen tvil om at konstant tilgang til noen som snakker om hvor mye de veier, hvor ofte de trener, hvor mye de spiser, kan påvirke unge mennesker negativt. Dette handler ikke om at noen skal bli «lei seg», det handler om at vi lever i et samfunn hvor flere og flere utvikler spiseforstyrrelser, som kan ødelegge liv. Selvsagt går det an å bli frisk, det skjer oftere enn man kanskje tror, men om vi kan hjelpe til med å forebygge i stedet for å fikse, så burde vi absolutt gjøre det.

Lee Kvåle

Follow

Kjendisfeminisme gone wrong

Tidligere har jeg skrevet om kjendisfeminisme og om det å gjøre en innsats for likestilling osv samtidig som man prøver å tjene penger. I dag skal vi snakke om noen jeg personlig mener ikke har fått det til, nemlig Fergie med sin nye singel "MILF $". Dette er ikke en kritikk av Fergie som person, men av dette spesifikke forsøket. Fordi det gikk galt, ass. 

Jeg skal ikke lyve; sangen er catchy og jeg har den allerede på spotify. Jeg kommer definitivt til å høre på den, fordi sounden i sangen føles så sterk ut og jeg blir sykt JA ASS JEG ER MILF!! ... Så kommer jeg på at jeg ikke har barn. Uansett, dette er hva Fergie sjæl har sagt om sangen: 

Changing the acronym ["MILF: Moms I'd Like to Fuck"] to Moms I'd Like To Follow is about empowering women who do it all. They have a career, a family, and still find the time to take care of themselves and feel sexy. With a wink of course.

Altså... Tror Fergie virkelig at mødre uten hushjelp, personlig trener, stylist og seriøst $$$$ kan se ut som hun gjør i den videoen? Tror hun "regular moms" som "do it all" har tid til å leke vikar som spiser kake med krem fra gaffel? Fordi altså... jeg er kanskje ikke mor, men jeg kan si det allerede: MILFs generelt ser ikke sånn ut. Jeg applauderer ideen om å endre fokuset fra "mom i'd like to fuck" til "mom i'd like to follow" men når hele videoen er et surrasumarium av kropp, pupper og rumpe mens Fergie roper "You motherfucker" og får melk helt over seg.... Du jeg kjøper den ikke. 

Seff skal kvinner få gjøre hva de vil; og du er ikke mindre eller mer mor om du ser ut som Fergie eller viser mye pupper osv. Og ideen bak om at mødre skal få gjøre hva de vil og ikke bli definert av morsrollen, den er morsom. Men dette er så innmari seksualisert at jeg ser ikke noe annet enn et forsøk på å selge inn og provosere så hun kan selge album. Og det i seg selv er helt ok, Fergie er helt rå, u do u etc, men samtidig så kan man ikke pakke inn sånn åpenbar seksualisering og fokus på kropp som et forsøk på å si "heia mødre". Altså heia mødre, for all del, men plis heia mødre på en litt mer realistisk måte. Og ikke heia mødre som et forsøk på å kjøpe opp feminisme og gjøre det kommersielt. Da liker jeg J-Lo's Aint Your Mama mye bedre. 

Hvis du sammenligner de to, så tar J-Lo eksisterende stereotyper og snur dem på hodet og "gjør opprør" fra de rollene hun blir tillagt. Fergie bare.... tar på seg sexy klær og viser at som mor så kan hun være servitør, vikar OG hjemmeværende på en sexy måte? Hun utfordrer ingenting gjennom handling, bare gjennom det halvhjerta Mother I'd Like to Follow, og til og med det blir undergravd av "Motherfucker". Heia J-Lo, bedre lykke neste gang Fergie. 

Elise 

Follow

Skeiv søndag: Hvorfor er skeive karakterer viktige?

Dette innlegget er dedikert til «Ole», what's good?

Det faktumet at vi burde ha flere skeive karakterer i store filmer er et vanskelig konsept for mange folk å forstå. Hovedsakelig er det fremmed for de som aldri har trengt å sette spørsmålstegn ved sin egen identitet, spesifikt når det kommer til seksualitet og kjønn, og vet du hva, jeg forstår. Ikke alle har empati. Derfor har jeg bestemt meg for å prøve å forklare dette så godt som mulig, ved å fortelle om ting jeg har opplevd i løpet av mitt liv som skeiv.

Jeg tror ikke jeg så en eneste actionfilm med en skeiv karakter da jeg var liten. Ingen animasjonsfilm, heller, eller noen annen film i en sjanger jeg likte. Komedier liker å bruke skeive, spesielt homofile, feminine menn, for humoristisk verdi, men jeg liker ikke egentlig komedier, så da ble det liksom ikke noe for meg. Jeg pleide å synes homofili var ekkelt, fordi jeg vokste opp med folk som brukte homo og transe som skjellsord, og hadde en onkel som en gang kom hjem og rynket på nesen fordi han hadde gått forbi et par jenter som kysset på togstasjonen. De gjorde det for oppmerksomhet, mente han.

Poenget er, jeg kommer fra bygda, og det skeive miljøet da jeg vokste opp var så godt som ikkeeksisterende. Jeg visste ikke at det var en mulighet engang å være interessert i både jenter og gutter. Sånn sett var jeg vel egentlig ganske heldig, fordi jeg aldri forelsket meg i noen (gleden av å være aromantisk), så det var ikke før jeg faktisk begynte å bli seksuelt interessert i folk at jeg måtte tenke over seksualiteten min, og da valgte jeg egentlig bare å ignorere det en stund til fordi jeg slet med internalisert hat for min egen kropp og derfor ikke likte å tenke på vaginaer. Hadde jeg skjønt hva faen som var greia om jeg hadde forelsket meg i en av venninnene mine da jeg var liten? Mest sannsynlig ikke. Det hadde sikkert vært sykt skummelt. Hvem faen på lille Voss skulle fortelle meg at det er greit å like både jenter og gutter?

Da jeg «kom ut av skapet» på ungdomsskolen (setter det i hermetegn fordi jeg vil ikke egentlig si jeg kom ut, jeg var liksom bare ute, men ordet bifil ble nevnt), løp en av mine da nærmeste venner rundt i klasserommet bort fra meg fordi han syns det var ekkelt. På ungdomsskolen!! Denne «vennen» sa senere til meg at jeg burde ta østrogen for å «bli mer feminin», og nektet å kalle meg Lee da jeg kom ut som trans før jeg på randen av tårer truet med å forlate bursdagsfesten til en av de andre kompisene mine som jeg oppriktig talt er skikkelig glad i. Da ga han seg.

Poenget her er at skeivhet var så sykt fremmed, både for dem og for meg. Det var ikke normalt. Det var noe som skjedde andre steder, og om det skjedde på Voss var det fritt fram for sosialt slakt av vedkommende. Tenk om kompisen min som sa det var ekkelt å være bifil hadde vokst opp med filmer der tredje eller fjerde hver romanse eller sexscene var mellom to av samme kjønn, og det ikke var gjort på en måte som skulle latterliggjøre dem, eller få dem til å virke onde eller som negative karakterer på basis av dette. Hadde han da ikke sagt jeg var ekkel? Om enkelte filmer som var rettet mot hans målgruppe i det hele tatt hadde hatt transkarakterer eller karakterer som utfordret kjønnsnormene uten at det var det definerende trekket ved dem, hadde han ikke sagt jeg burde ta østrogen for å passe inn i det han mente var en god ramme for meg?

Videre, i en av vennegjengene mine som jeg har hatt siden ungdomsskolen, siden før jeg kom ut og før jeg i det hele tatt kjente noen andre skeive, kom alle gradvis ut av skapet. Vi oppsøkte ikke hverandre fordi vi var skeive, det bare viste seg at når vi alle sammen var med hverandre så var vi visst det. Fordi vi hadde hverandre hadde vi et trygt miljø å eksistere i. Ikke alle har slike grupper, og det er derfor ytterst viktig at det trygge miljøet eksisterer utenfor også, og at det føles greit og normalt ut å være som vi er, for det er det. Eller, om ikke normalt, for normalt er overvurdert, så er det i alle fall greit, og det er ingenting å skamme seg over.

To ulike ganger har jeg opplevd at en gutt har fortalt meg at han var bifil, men ikke turte å komme ut av skapet fordi han var redd for hva som kom til å skje etterpå. De var redde for å enten bli «mobbet» av vennene sine, eller rett ut at de skulle miste vennene de hadde. Den ene gutten jeg snakket med fortalte meg også at han måtte google det, måtte virkelig søke opp og lese om hva bifili var, for å finne ut om det passet for han. Hadde livet hans vært lettere om en mann i en film han så som yngre viste tydelig interesse for både menn og kvinner?

Grunnen til at vi trenger skeive karakterer burde være åpenbar. Vi trenger dem ikke bare i små internasjonale indiefilmer hvor hele poenget med filmen er gay angst og vansker med å vokse opp, vi trenger dem som sentrale og viktige medlemmer av crewet i romskipet, som helten som redder prinsen eller prinsessen eller en annen form for ung monark, som superhelten som redder New York fra å ødelegges, og som magikeren som redder verden fra den onde trollpersonen. Vi trenger å se oss selv i disse rollene, fordi vi er over alt, og spesielt for unge mennesker er det viktig å ha noen som seg selv å se opp til, og det er så jævlig tydelig på resten av verden akkurat nå at det skal mye til før folk tror på oss.

Så kommer vi til slutt til spørsmålet om allerede eksisterende karakterer, og hvorvidt det er greit å «endre» dem fra streite til skeive. Ja, er svaret. Absolutt ja. Noen (mange) vil spørre, «Kan dere ikke bare lage nye karakterer, da? Hvorfor må dere ødelegge etablerte karakterer?» Vi kan absolutt lage nye karakterer, men problemet der er at i allerede eksisterende franchiser blir dette så fort token-karakterer. Den eneste grunnen til at de er med i det hele tatt er for å fylle en kvote. Tro det eller ei, men bare fordi noen var hetero og nå er bifile, betyr ikke det at de er en helt annen person. Vet, det er sjokkerende. Den eneste virkelige forskjellen er at nå kan de inspirere og betrygge noen som ellers ville følt seg utenfor, alene, redd for å være seg selv. Å endre skeive karakterer til å være streite er unødvendig, fordi streite mennesker ser seg selv over alt, de trenger ikke å inspireres til å være åpne om å være streite. Omtrent alle filmer inneholder i alle fall en heteroseksuell karakter.

Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal forklare dette på noen bedre måte. Ikke våg å fortelle meg at skeive er overrepresenterte i mainstreamfilmer når jeg aldri har sett noen som i det hele tatt minner om meg på kino, og gutter gråter til meg fordi de ikke vil miste vennene sine fordi de er bifile. Filmindustrien skal ikke bare representere hvordan verden er, den skal også kunne vise hvordan verden kan og bør være. Ikke vær blant de som gjør det vanskeligere for oss å eksistere, la oss se oss selv. Dere har så mye, dere kan absolutt dele litt av rampelyset.

Lee Kvåle

Follow

Gays in Space: skeive blockbustere

I går fikk vi en gledelig nyhet om den nye Star Trek-filmen, Star Trek Beyond, som bokstavelig talt brakte tårer til øynene mine: Hikaru Sulu er offisielt bekreftet som homofil i rebootuniverset til J. J. Abrams og Simon Pegg! Sulu er dermed den første LHBT-karakteren i Star Trek, og fra det John Cho har sagt om hvordan det utføres i filmen er det en veldig matter-of-fact affære og ikke et gigantisk plottpunkt, som passer helt perfekt. På tross av dette er det utrolig mange som mener at dette går ikke, Sulu kan ikke være homofil, han er jo klart interessert i jenter! Og joda det er i de andre universene som er helt separate fra rebootfilmene, men likevel!! Han kan ikke være homo!!! Homoene overtar, snart er det ikke flere streite karakterer igjen!!

Du vet den følelsen når alle blockbusterfilmer som kommer ut bare har skeive karakterer og romanser og du tenker, «ugh, kan det ikke være noen streite karakterer også?» Nei? Ikke jeg heller. Det faktumet at jeg må tenke godt etter for i det hele tatt å komme på noen slike filmer som har faktiske skeive karakterer sier vel sitt om at det er en viss skeiv fordeling (no pun intended).

Selv Deadpool, som har blitt bekreftet som panseksuell/skeiv både av de som lager filmene og de som skriver tegneseriene, vil folk benekte å være noe annet enn hetero. Jeg har omtrent aldri hørt så mange klager som etter Twitterkampanjen for å gi han en mannlig kjæreste i neste film. Enkelte kommer med argumentet at han har jo dame i den første filmen! Hvorfor skal vi retconne det, og endre karakteren til noe han ikke er bare for å tilfredsstille feministene og homoaktivistene? For det første vet jeg ikke om disse menneskene vet hva panseksualitet er, men det er greit nok, jeg skal gi dem et øyeblikk til å google det, men for det andre, jeg tror mange av dem ikke skjønner at ikke alle forhold varer for alltid. Det er dessverre sånn livet er.

Min ideelle situasjon mht. Deadpool og Vanessa er at hun dumper han fordi han egentlig var en jævla drittsekk og forlot henne, men at de kanskje kan forbli venner. Da slipper de å stappe henne i kjøleskapet for å drive plottet videre, og så kan de gi han en type i stedet.

Det var også mye oppstyr rundt Finn og Poe i Star Wars: Episode VII, hvor utrolig mange (inkludert meg) mente dette ville vært en perfekt mulighet for å endelig inkludere et skeivt par i en av de største science fiction-filmseriene noensinne, noe som ville vært utrolig sterkt for unge skeive mennesker over alt. Star Wars når så mange flere mennesker enn bittesmå homofilmer fra Nederland, uansett hvor bra de er, og vi trenger det. Vi trenger det ikke bare for de som er i skapet og vurderer å komme ut, men for de streite som mener at de ikke kan relatere til skeive på noen som helst måte, og derfor er skeive verdt mindre enn dem. Det gjør en forskjell.

Det kommer til å ta lang tid før et flertall av science fiction, superhelt-, og fantasyfilmer som kommer ut har sentrale skeive karakterer, men i mellomtiden må vi stå på og fortsette å be om dem, og støtte de vi har! Jeg vil anbefale alle å gå og se Star Trek Beyond om dere kan, den kommer på kino 19. august i Norge!

Lee Kvåle

Follow

Game of Thrones, sesong 6, aka da kvinnene tok over

(Innholdsadvarsel for diskusjon av seksuell vold)

Om det er noe show som går på TV som omringes av splittede meninger og kontrovers så er det Game of Thrones. Lenge ble det avskrevet av mange feminister som sexistisk for sin frie bruk av kvinnelig nakenhet og vold mot kvinner, og vet du hva, det skal jeg ikke krangle på. Så nylig som forrige sesong hadde vi ett av de verste øyeblikkene mht. seksuell vold som fikk mange seere som allerede vaklet på kanten til å melde seg ut og gi opp på serien. Dette er ikke kritikk av de seerne, du vurderer selv hva som er ok for deg å se på, og om du føler at Game of Thrones faller utenfor det, så er det greit.

Før jeg går i dybden på hvorfor sesong 6 var helt vill og noe av det beste jeg har sett, så er det jeg vil si om Game of Thrones, og som jeg alltid har følt var viktig å ta i betraktning, er at det er en større helhet å forholde seg til. George R.R. Martin, forfatteren bak bøkene, er ikke en mann som ser kvinner som uviktige, kun som ofre, eller som endimensjonale. Helt fra begynnelsen har vi hatt kvinnelige karakterer som spiller spillet minst like godt som mennene gjør, som fucker opp på mange av de samme måtene, og gjør som best de kan med den livssituasjonen de har blitt tildelt, og hva er vel en fiktiv verden uten en skeiv maktbalanse annet enn kjedelig?

Uansett, tilbake til poenget: sesong 6 av Game of Thrones har vært en sesong full av kvinner som tar tilbake makten som har blitt frarøvet dem fra fødselen av. Jeg har elsket det. Den har, til tider, vært en smule forutsigbar narrativt sett (Deus Ex Machina, anyone?), og nakenheten har fortsatt, men det er ikke til å unngå at dette har vært kvinnenes sesong.

For å unngå å spoile de som ikke vil bli spoilet, som kanskje ikke har sett på Game of Thrones i det hele tatt men har lyst, eller ikke har sett sesong 6 av varierende grunner: tro meg når jeg sier at det har blitt så utrolig mye bedre enn det har vært før. The night is dark and full of terrors, men nå er vi i dagslys, og solen skinner ned på kvinner omringet av ild, blod, og gull.

Under bildet følger en ganske inngående gjennomgang av de sentrale kvinnelige karakterene og deres utviklinger denne sesongen, så om du er interessert i det, les videre!

Jeg skal være ærlig, jeg elsker onde karakterer. Jeg elsker det når karakterer som en gang har vært gode forderves, og jeg elsker det når karakterer har gode intensjoner og ender opp med å dytte seg selv utfor den metaforiske kanten som følge av dem. Det er kanskje delvis derfor jeg har likt denne sesongen så mye, for det er ikke til å unngå at selv om det ikke har vært mangel på female empowerment, så er det nesten ikke en eneste karakter som gjenstår som ikke er i en moralsk gråsone.

Kanskje den viktigste karakterreisen fra forrige sesong til denne sesongen var Sansas. Hun ble brutalt overgrepet av Ramsay i sesong 5, i en scene som mange, inkludert meg, mente var totalt unødvendig, og dette ledet til et utall teorier om at hun var gravid med barnet hans. Jeg har aldri trodd på de teoriene, og de har heldigvis blitt fullstendig motbevist nå, så alle som tenkte det kunne være en mulighet kan roe seg ned.

Det er ikke de fysiske endringene hun har gjennomgått som er interessante, det er de mentale. Hun har gjennomgått så mye både fra Ramsay og Littlefinger, og har blitt sterkt påvirket av begge to, noe som har fått henne til å lyve og plotte bak ryggen på de som står henne nærmest, med katastrofale konsekvenser (tenk på hvor mange flere som kunne overlevd under Battle of the Bastards om Jon hadde visst at Littlefinger var på vei). Det virker som om hun er mye mer stabil nå, og hun har et godt støttenettverk rundt seg til forskjell fra det hun har hatt før, men blikket hun delte med Littlefinger da Jon ble erklært King of the North var ingenting om ikke ambiguøst. Jeg håper litt at hun skal gå i en antagonistisk retning, for selv om det hadde vært hjerteknusende å se henne vende ryggen til Jon nå som de endelig har funnet hverandre, så hadde det vært utrolig tilfredsstillende mht. logisk karakterutvikling.

Bare for å vise hvor mye sterkere hun er nå enn hun har vært tidligere, i sesong 4 kysset Littlefinger henne i en av de mest creepy scenene vi har sett i hele showet, men da han prøvde å gjøre det igjen i finalen på sesong 6 ble han avvist umiddelbart, og hun klarte å innrømme til Jon at det var feil av henne å ikke fortelle han at hun hadde skrevet til Littlefinger. 

Om vi begynner i nord og beveger oss sørover så må vi nevne Leanna Mormont før vi går videre. Dette er en tiårig jente som er lederen for et helt hus og alle deres soldater, og hun gjør en utrolig jobb med det. En av de beste scenene i hele sesongen for meg var da hun effektivt verbalt slaktet Jon og Sansa, og de måtte reddes av Davos, og i sesongfinalen var det kun på grunn av henne at Jon i det hele tatt fikk støtten fra de andre husene til stede. Det var Leanna som satte han på tronen, kun ved makten av sine ord. Jeg håper virkelig at hun kommer tilbake i de to siste sesongene, og at hun blir en av de sentrale figurene i styret i Norden, for jeg tviler ikke på at hun kan samle alle husene om hun prøver.

Videre har vi Brienne of Tarth, som alltid vil være en av mine yndlingskarakterer, og som i sesong 6 reddet Sansa og Theon, uten intensjon sjarmerte en av de barskeste mennene nord for the Wall (spilt av en nordmann, forresten; heisann Kristofer Hivju!), og som vanlig ledet Jaime Lannister i riktig retning bare ved å være fantastisk. Heia Brienne! Jeg håper hun får enda mer å gjøre neste sesong, og er vi riktig heldige kan det hende hun møter på Arya, siden begge to var i the Riverlands sist vi så dem.

Vi har også Yara Greyjoy, som, etter at faren hennes døde, utnevnte seg selv som kandidat til å bli den første dronningen på the Salt Throne. Hun klarte å få Theon til å begynne reisen tilbake til sitt gamle jeg gjennom det som bare kan beskrives som tough love, og hadde sikkert vunnet valget hadde det ikke vært for at onkelen hennes overbeviste folk om at man må styre med kuken, og har man ikke kuk kan man ikke styre. Etter det katastrofale valget stjal hun store deler av flåten til onkelen sin og dro for å slå seg sammen med Daenerys, og om Dany og Yara ikke er et power-team (power-couple in my dreams) så vet ikke jeg. Ikke nok med det, men hun er faktisk lesbisk, som jeg var helt sikker på at vi visste fra før av, men vi gjorde tydeligvis ikke det, for jeg så i alle fall en artikkel om det etter episoden i sesong 6 der det ble «avslørt».

Endelig kommer vi til King's Landing, som har hatt et plott som både har fylt meg med vill glede og hjerteknusende sorg. Jeg har vært klar over en stund at Loras kom til å dø, og jeg var klar for det, men jeg hadde et vagt håp om at Margaery kanskje skulle overleve gjennom sitt intellekt. Hun kom seg utrolig langt − hun gikk fra å være i fangenskap og i påvente av en rettssak til å vinne tilbake friheten og maktposisjonen hun hadde før hun ble fengslet, kun ved hjelp av sin egen sluhet og styrke, og jeg har vært så utrolig stolt av henne hele sesongen. Hun gjorde alt rett, og jeg har ingen tvil om at hadde det ikke vært for dumskapen til the High Sparrow, så ville hun overlevd. Heldigvis overlevde Olenna Tyrell på grunn av henne, så hun fikk i alle fall en definitiv seier i løpet av sesongen!

Sant skal sies, selv om jeg skylder på the High Sparrow for hans rolle i dødsfallene i Tyrell-familien, så er det vel egentlig Cersei som er skyldig. Hun har essensielt blitt terrorist, og har tatt tronen i King's Landing med vold, og feilet monumentalt i forsøket sitt på å beskytte familien sin. Dette er noe jeg alltid har elsket med Lannister-familien, og da spesielt Cersei: trangen til å beskytte sine nærmeste, koste hva det koste vil. Det er ikke mye hun ikke har gjort eller ville gjort for å holde barna sine i live og ute av klørne på sine fiender, men på tross av dette har hun mistet dem alle. Jeg klarer nesten ikke vente for å se hvordan det går med henne videre, og hvilke utfordringer hun møter i sesong sju, men vi kan si med sikkerhet at det kommer til å bli interessant uansett.

Tilbake til Tyrell-familien, eller det som er igjen av den, Olenna holder nå på å slå seg sammen med Dorne (og det jeg vil anerkjenne som det mest katastrofale plottet i hele Game of Thrones aka the Sandsnakes, men vi kan ikke vinne alt her i verden), og bare ved å være til stede har hun hevet kvaliteten på Dorne til utenkelige høyder. Dette er en av de sterkeste karakterene i hele showet om vi tenker over det − hun mistet hele familien sin, og klarte likevel å forholde seg rolig og rasjonell, samt beholdt all attituden vi har sett fra henne tidligere. Olenna Tyrell in my heart forever.

Sist men ikke minst, i en videreføring av diskusjonen om Olenna og Dorne, kommer vi til Daenerys Targaryen. Etter det som virker som en evighet av Dany som vandrer rundt tilsynelatende uten mål og mening, mange ubetydelige plott, og irriterende dårlige rådgivere, er hun endelig på vei til Westeros, sammen med Yara og Theon Greyjoy, en hel hær av Dothraki-krigere, the Unsullied, Tyrion Lannister, og ikke minst tre drager. Det virker uunngåelig at hun slår seg sammen med Dorne og Tyrell-familien når hun endelig kommer fram, og sammen har jeg ingen tvil om at de kan styrte King's Landing, eller i alle fall det som kommer til å gjenstå etter at Cersei er ferdig med det. Vi har sett henne brenne voldtektsmenn, sette på plass de som vil si seg smartere enn henne, og kaste fra seg menn hun ikke har bruk for, og jeg håper hun fortsetter på denne måten. Jeg kan ikke unngå å håpe at hun blir en slags Mad Queen (hun er en Targaryen, trossalt, og galskap går i familien), men vi får se, Weiss og Benioff har sagt at hun ikke er som faren sin, så det er godt mulig at hun faktisk blir en fornuftig dronning. (fortsetter under bildet)

Helt til slutt vil jeg også peke ut at plottet til Daenerys har fått kritikk for å være veldig white saviour-esque. Jeg vil ikke folk skal tro jeg ikke anerkjenner dette, for det må snakkes om, men jeg vil også si at det er ikke meningen at vi skal se henne som feilfri. Hun lider utvilsomt av stormannsgalskap og et saviour-complex, og kan lett bikke over i galskap og tyranni, og om folk tror hun er en perfekt leder har de ikke fulgt med. Jeg håper naturligvis at hun blir en god leder ved Tyrions hjelp, men det gjenstår å se.

TL;DR: Sesong 6 har vært vill, og vi har flere kvinner i maktposisjoner enn noensinne før. Game of Thrones beviser nok en gang at de ikke er redde for flerdimensjonale og dype kvinnelige karakterer, og jeg har all tro på at de kommer til å fortsette på denne måten.

Om du vil lese mer om Game of Thrones fra et feminist-/bokleserperspektiv vil jeg anbefale å lese artiklene til Joanna Robinson om Game of Thrones på Vanity Fair!

Follow

Skeive som verbale målskiver

(Innholdsadvarsel for homofobi, transfobi, og rasisme.)

Dagens innlegg er om et litt mer alvorlig emne enn jeg vanligvis pleier å skrive om, men det er et viktig emne å adressere. Dette er ikke meg som prøver å si at jeg har det helt sykt jævlig, eller at jeg har det vanskelig, eller at jeg vil ha sympati, jeg vil bare at dere skal være obs på at hat mot skeive ikke bare uttrykkes eksplosivt som massemordet i Orlando, eller lover mot homofili som enkelte land har, og fordi vi alle er så sinnssykt tilgjengelige online nå er det veldig lett å nå fram til oss. Vi er fortsatt målskiver for trakassering. Det virker nesten uviktig når man setter det opp mot tragedier som Orlando eller hatmord, men med tanke på hvor mange skeive som tar selvmord selv i dag er realiteten at det ikke er uviktig.

Vær klar over hvilken verden du eksisterer i. 

Jeg har en YouTube-channel hvor jeg i ny og ne laster opp videoer om emner som engasjerer meg. Det er en plattform hvor jeg kan uttrykke mitt syn på verden, og for det meste går det veldig bra, og jeg får støtte fra folk som ser på videoene. (innlegget fortsetter under bildet)

Min mest sette video er en video som heter «8 Things I am Tired of as an Agender Trans Male» (som er det jeg er − jeg er sosialt ikkebinær og sliter med kroppsdysfori), og jeg tror den nylig må ha blitt delt på en side hvor folk generelt er negative til alt som ikke er streit eller A4-homo. Plutselig våknet jeg opp til epost etter epost med kommentarer som (a) betvilte min mentale helse, (b) var fulle av skjellsord jeg skulle likt om folk aldri brukte igjen, og (c) prøvde å undergrave min intelligens og kunnskapsgrunnlag som en basis for at jeg tar feil om min egen kjønnsidentitet (de i dette innlegget er bare et lite utvalg). Alt dette skjedde under Pride week, som var utrolig ubeleilig, for jeg var egentlig sykt klar for å være skeiv som faen og lykkelig en hel uke i strekk, men når du våkner opp til noen som kaller deg kreft så setter det liksom en demper på humøret.

Jeg har dessverre ikke så mye å si annet enn at jeg håper folk kollektivt begynner å ta til vett snart. Alt vi kan gjøre når vi opplever slikt som dette er å rapportere dem for trakassering om de er jævlige, og eventuelt om du har energi til å argumentere med de litt roligere motstanderne så kan du det.

Jeg er sykt heldig i det at jeg har tenkt mye over de forskjellige aspektene ved kjønnsidentiteten min og har klart å finne begreper for alt, jeg er god til å snakke for meg, og jeg har hatt muligheten til å berike argumenteringen min gjennom studiene mine. Ikke alle har hatt de samme mulighetene som jeg har, og ikke alle har de samme ressursene, så det å argumentere tilbake når man blir angrepet på den måten er ikke enkelt for alle. Det er ikke alltid enkelt for meg heller.

Om du får kommentarer som dette, vit at det er ikke deg det er noe galt med av deg og dem, og vi står med deg. Jeg vil anbefale å ikke bare godta det noen på Tumblr sier om hva kjønn er eller ikke er om du sliter med kjønnsidentiteten din − gjør din egen research og ta alt teoretikere og bloggere sier med en klype salt for vi har ikke alltid rett vi heller − men de som kommer til deg med hatefulle ord og voldelige kommentarer har aldri rett. Du vet best selv hva identiteten din er.

Avslutningsvis så håper jeg alle som deltok på Oslo Pride har hatt en fantastisk uke; jeg hadde i alle fall det på tross av noen kjipe folk!

Lee Kvåle

Follow

FEMINIST: ULRIKKE FALCH

Har du vært innom instagrammen til Ulrikke som spiller Vilde i Skam? Vel, her er alt du går glipp av. Og bare så det er sagt, jeg vet ikke om Ulrikke selv kaller seg feminist, men hun gjør mye bra som jeg vil trekke frem i dagens innlegg og som jeg ville kalt feministiske handlinger. 

Lets be real, sannsynligvis er den største grunnen til at jeg liker Ulrikke at hun har like dårlig humor som meg, for eksempel når hun har høytlesning fra Lolcatz-bibelen eller poster bilder som dette:



Jeg er jo også selvopptatt og elsker oppmerksomhet!!! Åh, Ulrikke. 

I tillegg til dette tar hun hva jeg vil kalle et samfunnsansvar om å være bevisst på både kroppspress og trange idealer. Ikke bare har hun skrevet i Aftenposten om spiseforstyrrelsen sin, hun tar det også opp når hennes yngre og lett påvirkelige fans ser på henne som inspirasjon:

Det siste bildet er vel egentlig mest morsomt men se så gøyalt!!! Lovin it. Det er faktisk mange unge jenter som lett blir påvirket av hvordan forbildene deres ser ut eller tidligere har sett ut, og Ulrikke tar dette på alvor og snakker om det når det er nødvendig. 

Siste punktet på lista er at hun faktisk også har skrevet et innlegg på instagram der hun forteller om at kjønn er mer enn bare mann og kvinne og at forskjellige folk har forskjellige uttrykk. Jeg er utrolig glad i Vilde fra skam fordi hun er naiv men står på sitt og alltid genuin, men jeg vil gjerne slå et slag for Ulrikke Falch også, som ikke bare er lættis men som er klar over hva slags forskjell hun kan gjøre for unge jenter og faktisk tar det alvorlig. Så bra jobba, Ulrikke. U da man. 

Elise 

Follow

Maestra av L.S. Hilton

Jeg leste nylig boken Maestra av L.S.Hilton. Jeg har gjort et bevisst valg om å prøve lese flere kvinnelige forfattere, fordi jeg veldig lett strekker meg etter bøker skrevet av kjente menn og jeg vil utfordre meg selv litt på dette. Jeg er ikke enig om at det er "the most shocking thriller you'll read this year", men Maestra skuffer ikke. Likte du Gone Girl, så vil denne boken definitivt falle i smak. 

Boken handler om Judith, som har kjempet seg vekk fra en lavklasse-bygd og inn i kunstverdenen via en universitetsgrad i kunst og subtil sosial klatring. Dette er kanskje det som fanget meg aller mest ved boken; Judith er helt klar over at for å komme seg inn i den eksklusive verden til kunst-eliten, så må hun bli en veldig spesifikk type person. Hun er veldig bevisst på klasseforskjellene og hvordan de som allerede er rike og i riktige sirkler har en fordel selv om de ikke har halvparten, ikke en tredjedel en gang, av den kunnskapen hun har om kunst. Lets be real; å være rik og i riktig krets kan faktisk bidra til å gi deg muligheter andre ikke får. I tillegg klarer hun kommentere på hva slags rolle kvinner spiller i den verdenen av kunst, penger og bedrag som hun vil inn i: de er seksuelle objekter på armene til verdens rike menn. Judith utnytter noen ganger denne rollen for å komme seg opp i systemet. At Judith kan se dette klasse- og kjønnsperspektivet, samtidig som hun prøver å komme inn i denne verden, gjør boka mer ekte og Judith mer sympatisk.

 

Utover dette er ikke Judith særlig sympatisk, men det er noe jeg elsker ved henne. Hun unnskylder aldri hvem hun er eller valgene hun tar, selv om det til tider er... moralsk forkastelig, for å si det mildt, og hun gjør virkelig alt for å komme dit hun vil i verden. Dette er dog noe som er veldig vanlig for mannlige karakterer, og jeg syns det er forfriskende og på tide at kvinnelige hovedkarakterer følger etter. Spoiler ahead: Judith er både seksualt aktivt og med på det meste (vold, analsex, gruppesex, uten at det føles tvungent) og hun blir i bokens løp faktisk en seriemorder. Som jeg sa, hun er ikke særlig sympatisk, men å utvide grensene for hva kvinner kan og ikke kan gjøre eller være i populærkultur er positivt. 

Utover dette, så var boken til tider litt tung på referansene, både til merkeklær og kunst, og det føltes utrolig tvungent og egentlig bare som skryting med all maten+småfraser som ble skrevet på fransk eller italiensk (se på meg jeg snakker språk gutta!! ok). I tillegg er plottet noe rotete; jeg skjønner jo hvordan alt henger sammen, men det ble litt for tilfeldig og ikke godt nok bundet sammen. Og så virker det som om Judith hater feite mennesker? Noe som bare er rart og unødvendig; det hjelper ikke plottet og gir meg bare en litt uggen følelse. 

Alt i alt en bra bok, jeg koste meg med den i parken, men den vinner nok ikke Nobels litteraturpris. Men det er greit, vi må ha litt middelmådig også, og jeg vil absolutt anbefale denne om du liker moralsk forskrudde kvinner. 

Elise 

#maestra #lshilton #bøker #feminisme 

Follow

Skeiv søndag: Oslo Pride 2016

Nå som vi endelig har kommet til den tiden på året igjen er det på tide å adressere ett av de viktigste arrangementene i Oslo: Oslo Pride! Pride i Oslo varer i år fra 17. til 25. juni og avsluttes som alltid med en parade som går fra Grønland til Pride Park i Spikersuppa.

For mange kommer 2016 til å være det første året de er på noe som helst Pride, for andre er det første gang de er på Pride i Oslo, og for andre er dette noe de gjør hvert år. Dette innlegget er hovedsakelig for de to første kategoriene.

Jeg leste en artikkel nylig skrevet av noen (som riktignok kommer fra USA) som sier de ikke lengre deltar i Pride fordi for dem er det for mye festing og for ensidig. Det er selvsagt ikke alle som liker å feste, kanskje de ikke liker å være rundt berusede mennesker for eksempel, og det er helt greit, men for meg har Pride alltid vært en anledning til å feire, og for de som ikke liker sånt er det arrangementer i løpet av uka som debatter og lignende som kanskje kan være interessante.

Sant skal sies, det har lenge vært mye fokus på hvite, homofile cis-menn i debatten rundt LHBTQ, og sånn sett kan jeg absolutt se at man ikke alltid føler seg hjemme om man faller utenfor den kategorien. På den ene siden så forstår jeg at dette kan gjøre at man ikke har lyst å delta i Pride, men på den annen side må vi vise at vi også hører til, og det er ingen bedre måte å gjøre det på enn å dukke opp og bli hørt!

Når man skal være med på Pride er det alltid morsommere om man har venner med seg. Har man nettopp kommet ut har man kanskje ikke så mange skeive venner, men det er ikke noe i veien for å ta med seg streite venner på Pride-arrangement, så lenge de forstår at dette ikke handler om dem! Det viktigste er at du ikke føler deg alene og utenfor, og kanskje du får deg noen nye venner i løpet av uka!

Som med andre festivaler, om du skal være ute hele dagen er det viktig å ha med seg det essensielle som vann, solkrem, solbriller, etc. Er du en person som binder er det også lurt å planlegge dagen litt nærmere siden du ikke burde ha på en binder i mer enn ni timer i strekk. Gi deg selv pustepauser, spesielt siden det er juni og ganske varmt! Det er sykt kjipt å måtte planlegge rundt sånt, stol på meg jeg vet, men ribbena dine kommer til å takke deg! (Side-note: ikke bind med bandasjer!)

Angående ting som skjer i løpet av uka så er åpningen som sagt 17. juni. Her er en oversikt over hele programmet, men du kan fortsette å lese for en liste utvalgte arrangementer som jeg personlig syns virker spennende!

17. juni

18. juni

  • Er antirasisme skeiv kamp? (Eldorado bokhandel, klokken 16:00)
    Det vil bli en faglig innledning om interseksjonalitet, etterfulgt av en sofasamtale med Shoiab Sultan (Antirasitisk Senter), Nora Mehsen (Skeiv Verden) Ingvild Endestad (FRI) og Marie Pernille Sivertsen (Skeiv Ungdom).
  • Queer, Disabled, and/or Minority (Eldorado bokhandel, klokken 18:00)
    Mangfold og inkludering i den skeive bevegelsen: Opplever personer med minoritetsbakgrunn og/eller funksjonsnedsettelse at det er rom for dem?

19. juni

  • Welcome to Happy Land. Couples Only? (Eldorado bokhandel sal 2, klokken 14:00)
    Skeiv Ungdom inviterer til debatten som handler om ulike typer relasjoner som bryter med parnormen.
  • SYNG-along Pride (SYNG, Nedre gate 7, klokken 18:00) 
    "Mamma Mia!" og "Victor Victoria"

20. juni

  • SYNG-along Pride (SYNG, Nedre gate 7, klokken 18:00)
    "Grease" og "Rent"
  • Intersex: Hvor står kampen i dag? (Eldorado bokhandel sal 2, klokken 12:00)
    Skeiv Ungdom går ut over Norges grenser på jakt etter svar og inviterer Kitty Andersson fra OII-Europe til foredrag og samtale med representantene for de ledende skeive organisasjonene i dag for å lære mer om hvordan intersex-kampen foregår i dag og hvordan organisasjonene kan bidra i solidaritet.

21. juni

22. juni

23. juni

Paraden begynner 13:00 på Grønland!

London pub er åpent hver dag under Pride, gratis inngang, og Pride park er åpent fra 22. juni fra 12:00 til midnatt!

Lykke til og kos dere masse på Pride 2016!

Lee Kvåle

Follow

Når kritikk av feminisme blir faktafeil

I dag plukket jeg opp magasinet Argument på vei hjem fra studier, og fant artikkelen "Rosavask som Religion". Jeg blir faktisk helt sjokkert over hva jeg leser der, for det er den mest faktavrengte og feilaktige fremstillingen av feminisme jeg har sett på lenge. Hva gjør vi når angrep på "nyfeminisme" baserer seg på statistiske avvik og ikke på den faktiske stillingen feminisme har i dagens samfunn?

"Dagens feminisme flørter med brudd på prinsipper som ytringsfrihet (...) gjennomgående for ideologien er nemlig plasseringen av følelser i sentrum". 

Å redusere feminismen i dag til å sette "følelsene i sentrum" når det feminisme egentlig gjør er å kjempe mot undertrykkelse og diskriminering er ikke bare stygt, det er ikke bare hersketeknikk, det er skadelig og feilinformert. Når noen blir forskjellsbehandlet i for eksempel jobbsøkerprosess på bakgrunn av kjønn, religion eller etnisitet, da burde du bli sint. Du burde bli overrasket. For vi har kjempet lenge for at dette ikke skal skje mer, og når noen påstår det handler om "følelser" skaper det assosiasjoner til en irrasjonell bevegelse som ikke trengs. Men det er ingen tvil; feminismen trengs. Forente Nasjoner har flust av eksempler på hvordan Norge ikke holder mål når det gjelder inkludering og integrering, som kan leses her, for interesserte. 

"(Det er) heller ikke belegg for å legge til et hen-kjønn, til tross for at noen måtte føle at de har feil kjønnsorganer." og "Når en barnehage i Trondheim avlyste karneval fordi barna viste såkalte strenge kjønnsrollemønstre med kostymevalgene sine, da er det heller feministisk ideologi som viser snever tankegang og påtvunge restriksjoner."

Å redusere kjønn til et spørsmål om kvinne/mann og ignorere hvor sosialt konstruert kjønn i dagens samfunn er, skader mennesker! LHBT-barn i Norge blir mobbet og urettferdig behandlet, som man ser i rapport fra FRI (tidligere LLH), og det hjelper ikke at de da får høre at de ikke eksisterer eller at de egentlig bare må skjerpe seg og føle seg sånn de skal. Skal jeg virkelig tro at tanken om at kvinner har langt hår, går med kjole og høye heler er et biologisk imperativ? Eller at menns harde front og mostand mot å vise følelser i offentlighet er fordi de bare er så biologisk mannlige menn?

Sosiale konstruksjoner av kjønn finnes, det er virkelig og det påvirker måten man ser på kjønn. Zimmerman og West, i sin artikkel Doing Gender, refererer til et lite barn som får se en person i dress som uttaler "det er en mann, for han har penis". Hvor er penisen? Ikke på bildet, hvertfall. Mange blir ukomfortable når de ikke kan "se" et kjønn, men vet dere folkens, virkeligheten er faktisk sånn at du kan ikke se noens kjønn sånn helt uten videre. Man ser muskuløse personer med kort hår, shorts og hår under armene og antar de er menn. Man ser mennesker med sving i hoftene, sminke og glattbarberte legger og tenker jaja mensan, her har vi noen kvinns. Hvis man går utifra den forståelsen av kvinne = vagina og mann = penis (noe jeg ikke gjør, men for enkelhets skyld kan vi gjøre det her) så ser vel hvem som helst av eksemplene over IKKE HAR NOE Å GJØRE MED KJØNNSORGANER? Sosiale konstruksjoner av kjønn er ekte. Mennesker som går på tvers av disse sosiale konstruksjoner blir banket opp, diskriminert og i verste tilfellet myrdet på grunn av det. Å redusere det til noe ala Nano som tror hun er katt eller en hvit dame i USA som føler seg svart er ikke bra nok. Det skader virkelige mennesker. 

Kolstad går videre til å se på voldtekt; hun påstår at feministene sier at kvinner bare kan "angre seg" og dermed burde man rope Voldtekt!! og fengsle menn. Hun påstår også at feminister ikke bryr seg om menn i denne posisjonen, og at i USA blir menn hengt ut og kan miste skoleplasser fordi de "allegedly" har voldtatt noen.

Jeg skjønner genuint ikke hvor hun tar dette fra at kvinner bare kan rope "Voldtekt" når de angrer etter fest-sex; en inspeksjonsrunde i Norge 2015 viste at av de siste 55 anmeldte voldtektene var 52 saker blitt henlagt. I tillegg er det grusomt belastende å gå gjennom en slik sak; det tar ofte flere år og det er ikke noe man år inn i med letthet. I USA, som Kolstad nevner, viser flere kilder at prosenten for falsk anklage ligger på mellom 2-8%. Nå skal jeg ikke påstå at det ikke er kjipt å bli møtt med en falsk anklage, for det er det, men det går jo stikk i strid med påstanden om at menn i USA får sine liv ødelagt på grunn av falske anklager! Statistisk sett er ikke 2% mye, og det er uten å ta høyde for alle overgrep som ikke engang blir rapportert. Å påstå alle "nyfeminister" støtter kvinner som angrer på sex i å anklage menn uten grunn, det er faktafeil. 

Når det gjelder påstanden om at menn på college mister skoleplasser på grunn av falske anklager, så har du både den lave prosenten av falske anklager og saker som Steubenville-saken der en jente ble utsatt for voldsomme overgrep og media fortsatt tok overgripernes side. Dette er ikke nytt, det er ikke uvanlig, og det er mye statistikk som viser at voldtekt eller påstått voldtekt har få konsekvenser for gjerningspersonene. 

Jeg kunne fortsatt og dissekert hele artikkelen, men jeg merker jeg blir sliten. Jeg er så innmari lei av at feminisme, som faktisk gjør utrolig mye positivt for samfunnet, blir behandlet som krenka småjenter som roper voldtekt når de ikke får vilja si og ikke bryr seg om menn. Som vist er det jo ikke sant en gang. Endring i samfunnet til det bedre, til et samfunn der alle har like muligheter og blir behandlet rettferdig, skjer ikke av seg selv. Og hver gang noen skriver en slik feilaktig og fordomsfull artikkel som det Argument publiserer, så går vi ti steg bakover. Endring er viktig og nødvendig, feminisme er et godt verktøy og en god vei å gå hvis man skal oppnå et rettferdig samfunn. 

Elise 

Follow

Peaky Blinders (serie)

Det virker som om vi nå er midt oppi en uoffisiell innleggserie om TV-serier, og vi fortsetter trenden med BBC-serien Peaky Blinders!

Serien handler om en kriminell gjeng som var i effekt på begynnelsen av 1900-tallet i Birmingham, ledet av Thomas Shelby (spilt av Cillian Murphy) og brødrene hans. Vi er midt i sesong tre nå, og den har allerede blitt godkjent for sesong fire og fem!

Peaky Blinders, på overflaten, er enda en serie om en hvit, streit mann med problemer, men det som skiller den fra andre slike serier er måten den aktivt bruker kvinnelighet. Litt som med Black Sails: mange av de mest sentrale karakterene er kvinner, og kvinner som gjør mye av seg.
4 feministstjerner og 1 homostjerne!

Videre anmeldelse kommer til å inneholde spoilere, selv om det er så få som mulig.

Sant skal sies, i antall sterke kvinnelige karakterer starter serien en smule svakt, men det gjør den opp for i de karakterene vi får. Vi introduseres for eksempel raskt til Polly Gray Shelby og Grace Burgess, som har vært uvurderlige karakterer fra sesong en til sesong tre.

Polly Gray, som er tanten til Thomas Shelby, er definitivt en av de tøffeste damene på TV i dag. Hun ledet the Peaky Blinders da Thomas og brødrene hans var i krigen, er ikke på noen som helst måte redd for å skitne til hendene, og fungerer på mange måter som rådgiver for Thomas og en uoffisiell leder av gjengen. En flersidig og kompleks karakter som har sine egne problemer og mål, og som får utfolde sin egen seksualitet selv som godt voksen dame. Det er også herlig å se en kvinnelig karakter som i sesong tre er en 45 år gammel kvinne spilt av en som er 48 i virkeligheten.

Grace Burgess introduseres som en kompetent og utdannet kvinne, konstant malplassert i en verden av kriminelle, men fast bestemt på å ikke la seg jage bort. Hun jobber originalt som dobbeltagent for å prøve å ødelegge the Peaky Blinders innenfra, og bruker alle ferdigheter hun har for å gjøre jobben sin. Ikke overraskende går karakteren gjennom en del endringer i løpet av serien, men hun er aldri ubrukelig og alltid selvstendig.

En siste karakter verdt å nevne er Ada Shelby, søsteren til Thomas, som blir hardnakket kommunist etter å ha forelsket seg i en, og klarer å stå på sine politiske synspunkter selv om det til tider lager rifter mellom henne og resten av familien.

Utover sesongene har de kommet flere kvinnelige karakterer som har viktige roller, både som protagonister og antagonister, og personlig har jeg aldri følt at Peaky Blinders har gjort bruk av dårlige stereotyper for throwaway-karakterer. Kvinnene fra de forskjellige subkulturene er alle vilt forskjellige, bruker aktivt kvinneligheten sin på ulike og effektive måter, og uttrykker tydelige seksuelle behov og interesser.

Det er kanskje lett å se, men jeg elsker måten denne serien bruker de kvinnelige karakterene sine på, og måten de er klar over kvinners posisjon i verden. For det er fakta at selv om kvinner har vært viktige medspillere i historien, og fortjener like mye kreditt som menn, så har verden hatt en lei tendens til å nedvurdere dem, og behandle dem urettferdig. Et av mine yndlingsøyeblikk, for eksempel, er når Polly snakker om graviditet utenfor ekteskapet og sier, «You know the words. You?re a whore, baby?s a bastard. But there?s no word for the man who doesn?t come back.? Det er gjennom slike øyeblikk at serien virkelig skinner, hvor de viser at de er bevisste på hvor dårlige kort kvinner har blitt tildelt opp gjennom tidene.

Noen vil sikkert kritisere serien for en til tider eksessiv bruk av vold, både seksuell og ikke, men går man for realisme når det kommer til en serie om britiske gategjenger i etterdønningene av første verdenskrig, så er det nesten uunngåelig. Det er i alle fall godt utført.

Mine største problemer med Peaky Blinders er mangelen på skeive karakterer, for selv om den er satt på 1900-tallet burde det være mer enn én homofil mann i hele serien, samt dødsfallet av en viktig kvinnelig karakter i sesong tre. Naturligvis dør karakterer hele tiden, så det at hun døde var i og for seg selv ikke et problem, men måten det ble gjort på virket dessverre som en kjedelig måte å drive andre karakterer fremover. Angående den ene homofile mannen dukker han opp i sesong to og vi ser han aldri igjen.

På tross av dette gir jeg serien 4 feministsjerner, men kun 1 homostjerne! Krysser fingrene for mer skeivhet utover de neste sesongene!

Lee Kvåle

Follow

Skeiv Søndag: Black Sails (serie)

Det er nå en stund siden sesong tre av Black Sails avsluttet, men jeg finner konstant at jeg blir påminnet om hvor herlig denne serien er, så det som da skjer er at jeg må skrive om den. For bakgrunn: Black Sails er en slags forløper for Treasure Island skrevet av Robert Louis Stevenson, satt omtrent 20 år før bokens begynnelse, som fokuserer på Captain Flint.

Som alltid, en spoilerfri oppsummering av anmeldelsen: Utrolig bra serie om pirater som inneholder mange utrolig fete kvinner og fantastisk skrevet skeive karakterer. Mye vold og sex (og jeg vil advare om at den inneholder voldtekt) og kvinnelig nakenhet, men alt i alt, vilt bra.
4 feministstjerner og 4 homostjerner!

Det er så utrolig mye bra med denne serien, det er nesten vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, men jeg får starte med det jeg personlig syns er nest kulest (så jeg kan avslutte med det kuleste): det er helt vilt kule damer i denne serien. Mennene er også kule og komplekse (stol på meg, alle jeg snakker med på en regelmessig basis vet hvor mye jeg elsker mennene i Black Sails), men jeg mener, damer.

Herre Jesus, det er herlig å ha en serie hvor så mange av de sentrale spillerne er damer, spesielt når alle de damene er komplekse og unike, og alle er viktige på forskjellige måter. De viktigste er Max, Eleanor Guthrie, Anne Bonny (basert på en virkelig pirat), og Miranda Barlow. Det kommer også noen flere inn i sesong 3, men det føler jeg blir for spoilery, selv for meg.

Min personlige favoritt av damene er Max, en afrikansk-fransk kvinne som begynner som prostituert og kjemper seg opp til å bli ett av de utvilsomt mektigste menneskene på Nassau. Hun er intelligent, kynisk, snartenkt, og strategisk, men hun får likevel være følsom, og utvikler mellommenneskelige forhold som setter mye annet i serien på sidelinjene. Hun er også lesbisk, som tar meg videre til mitt neste punkt (det jeg personlig syns er kulest).

Black Sails har faktisk flere enn en skeiv karakter! Tre av de sentrale kvinnelige karakterene er skeive, men også en av de viktigste mannlige karakterene. Av spoilerårsaker skal jeg unngå å si hvem, fordi det faktisk er et utrolig viktig og godt utført plottelement, men stol på meg når jeg sier at det er fantastisk. De klarer å takle seksualitet som en ting som er helt avgjørende, og samtidig fullstendig irrelevant, og jeg vet nesten ikke om noe annet som har fått til noe lignende.

Naturligvis kan man kritisere serien for en ganske fri bruk av vold og sex (dessverre også seksuell vold - heldigvis ikke bare mot kvinner, og alvoret rundt voldtekt takles godt, syns jeg, men det er likevel verdt å advare om), og mye kvinnelig nakenhet, men for meg er det verdt det. Karakterene er så frustrerende menneskelige, og mangelfulle til de tusen, og når en serie klarer å få til dette på en god måte så fortjener det anerkjennelse.

Jeg krysser fingrene for flere skeive karakterer i de kommende sesongene, og mer utforsking av identiteten til de allerede eksplisitt skeive, men alt i alt er det allerede utrolig bra.

4 feministstjerner, og 4 homostjerner!

Lee Kvåle

Follow

The Night Manager (serie)

Ett av mine yndlingsemner å diskutere er spørsmålet om adaptering fra bok til skjerm, og i år ble jeg tildelt et spesielt interessant tilfelle: The Night Manager, en miniserie basert på boken av samme navn av John le Carré.

Jeg skal ikke lyve, hovedgrunnen til at jeg først valgte å se den var at Tom Hiddleston spilte hovedpersonen, og jeg har ikke lest boken, men hovedgrunnen til at jeg endte opp med å elske den så mye som jeg gjorde hadde faktisk ingenting med han å gjøre. Det denne serien har klart å gjøre, litt som Jessica Jones gjorde i fjor, er å gjøre en karakter som i boken er en mann ved navn Leonard Burr, en tidligere SIS-direktør, til en kvinne ved navn Angela Burr.

Min oppsummerte anmeldelse av serien, uten noen videre spoilere, er at den absolutt er verdt å se om du liker spionhistorier. Om du liker sterke kvinnelige karakterer (og jeg mener ikke det på en klisjé måte), vil jeg absolutt anbefale den. Den har, dessverre, i alle fall en kvinnelig karakter som vil få deg til å rive deg i håret, men det er verdt det for Angela Burr. Do it for her.
4 feministstjerner og 2 homostjerner.

Jonathan Pine, protagonisten, er på mange måter en veldig forutsigbar karakter om man har noe som helst forhold til spionfilmer og -bøker (han har sex med en total av tre forskjellige kvinner i løpet av en serie på seks episoder, og to av dem innen 24 timer etter at han møtte dem, jeg mener, herregud). Tom Hiddleston er jo selvsagt sjarmerende som alltid, og gjør en karakter som kanskje ellers kunne vært uutholdelig kjedelig til noen som kan være verdt å følge med på, men dette er veldig tydelig en mannlig hovedperson skrevet i 1993 med alle de medfølgende karaktertrekkene.

Mye mer interessante (sånn før vi beveger oss videre til den viktigste karakteren her) er Jed og Corky. Jed Marshall er en ung og pen kvinne som naturligvis ender opp med å være den romantiske interessen til Pine, men hun har i det minste enkelte spennende trekk. Hun er, for eksempel, mor til en gutt som hun fikk da hun var 17, emosjonell uten at det er ødeleggende, og en viktig medspiller for Pine.
«Corky» Lance Corkoran er en homofil mann som også er antagonistens høyre hånd. Grunnen til at dette er viktig er fordi det er så uviktig; Corky får være homofil og til og med en smule camp uten å være mindre farlig, uten å miste noe verdi som følge av det, og det er alltid utrolig forfriskende å se skeive karakterer behandlet på denne måten.

Nå, endelig, til den virkelige perlen i serien: Angela Burr. Som sagt var karakteren originalt en mann, og ble gjort om til en kvinne da boken skulle adapteres, og hun er et perfekt eksempel på slike endringer gjort korrekt. I Jessica Jones gjorde de noe lignende, gjorde Jeryn Hogarth til Jeri Hogarth, men forskjellen er at Jeri på alle måter er skrevet som en mann ville blitt skrevet. Naturligvis er det også kjempebra, vi trenger slike karakterer også, men jeg elsker hva de har gjort med Angela Burr i The Night Manager. Hun er kvikk og forfriskende, forholder seg rolig i stressende situasjoner, faller aldri inn i trøtte stereotypier av kvinner, men får fortsatt lov til å være kvinne. I en utrolig rørende scene forteller hun en av sine kollegaer om hvorfor hun er ute etter Richard Roper, antagonisten i serien, uttrykker sterke følelser av sorg og sinne, og hun gråter. Forskjellen mellom dette, en karakter som har blitt mer dynamisk adaptert, og en karakter som Jeri Hogarth, er at dette er en karakter som veldig tydelig har blitt sosialisert som kvinne gjennom livet sitt, og derfor ikke føler hun ikke kan vise følelser. Dette gjør henne ikke uprofesjonell, det gjør henne menneskelig.
Et annet utrolig hyggelig element ved denne karakteren er at skuespilleren var gravid under innspillingen, og som følge av dette ble graviditeten skrevet inn i plottet. Ikke mye, det er veldig sjeldent nevnt, men det gjør det nesten enda bedre, og øyeblikkene der hun snakker om mannen sin og forholdet deres er subtile og fine. Hun er en gravid kvinne som fortsatt er kompetent i jobben sin og gjør det hun må uten å la hennes fysiske tilstand hindre seg.

Av bakdeler i serien er den åpenbare at serien uheldigvis inneholder flere ganske ubrukelige kvinnelige karakterer. Det er veldig tydelig at boken ble skrevet i 1993 av en mann, men jeg skal gi John le Carré kudos for å ha sagt åpent at han fullstendig støttet å gjøre Burr til kvinne. Det er også en mangel på sentrale karakterer som ikke er hvite; det nærmeste vi kommer er en av Burrs tidligere elskere som hun heldigvis fortsatt er på god fot med som ender opp med å være deres viktigste medspiller i USA.

For å oppsummere, jeg syns de positive sidene ved serien langt utveier de negative sidene. Det er en glede å være vitne til Angela Burr i aksjon, og jeg håper virkelig at andre adapsjoner ser til The Night Manager for inspirasjon til hvordan man best burde takle inkludering av karakterer som ikke er hvite, streite menn.

4 feministstjerner og 2 homostjerner!

 

Lee Kvåle

Follow

Skeiv Søndag: Superhelter på Storskjermen

I dette innlegget vil jeg skrive om mangelen på åpent skeive karakterer i Marvels diverse filmunivers, ettersom både Marvel og skeive karakterer er noe som er veldig sentralt i livet mitt. Jeg kan si med en gang at om du mener skeive karakterer i superheltfilmer ikke er viktig, og du mener karakterer som ble skrevet som streite fordi de ble skapt på 60-tallet burde forbli slik, kommer du ikke til å være enig med mye av det jeg sier her. Jeg kommer til å referere til det som kalles «the Multiverse», som, om du ikke er kjent med det, er de forskjellige universene som eksisterer innen Marvel, som har forskjellige koder. Hoveduniverset i tegneseriene, for eksempel, er Earth 616.

Marvel er skikkelig streit. Marvel Cinematic Universe (Earth 199999) og 20th Century Fox (Earth 10005) er enda streitere. Det er trist, men sant - vi kan bare håpe at det forbedrer seg etter hvert. Naturligvis har de, i tegneseriene, en håndfull skeive karakterer, og noen av dem er sentrale og viktige, (se: Mystique, Iceman, Black Widow) men når det kommer til filmadapsjon, mangler det i seksuelt mangfold.

En av grunnene til at filmene er så streite er at de rett og slett ikke har adaptert mange åpent skeive karakterer- flesteparten av karakterene i MCU og 20CF-universet er kanonisk heteroseksuelle - men dette har ikke hindret dem i å gi plottlinjer som leses som heteroseksuelle til de få skeive karakterene som er. Ta Natasha Romanoff (Black Widow) og Mystique, for eksempel. Begge to er ekstremt sentrale karakterer innen sine respektive filmuniverser, og er skeive i Earth 616, men så langt har dette aldri blitt vist til i filmene på noen som helst måte. Jeg vil peke til Avengers: Age of Ultron, hvor en del av plottet involverte en dårlig konstruert romanse mellom Natasha og Bruce Banner (the Hulk), og det underliggende forholdet mellom Mystique og Magneto i X-Men. Ingen av disse skjer i tegneseriene, forresten, de er kun i filmuniversene.

Begge disse karakterene er jo bifile, og kan derfor være tiltrukket til både menn og kvinner, men det er ikke til å unngå at når det aldri vises til skeivhet på noen som helst måte, så leses det som heteroseksualitet. Jeg vil argumentere for at ikke bare bør disse karakterene få utspille en skeiv identitet på storskjermen, men vi bør også vurdere å gjøre endringer i den seksuelle identiteten til allerede etablerte karakterer.

Peter Parker (Spider-Man) ville vært kanskje den mest perfekte, og vanskeligste, karakteren å gjøre dette med. Peter Parker er en tenåring i filmuniverset, har vært det i alle filmene, som er en periode av livet når mange begynner å finne ut av seksualiteten sin, men han er også så godt som den mest kjente karakteren Marvel har, og ville derfor vært et utrolig godt forbilde for skeive ungdommer. Dessverre viser det seg at kontrakten mellom Sony og Marvel gjør endringer som dette så godt som umulig. I disse kontraktene står det, for det første, at Spider-Man ikke kan være homofil. Dette er Spider-Man i alle inkarnasjoner. Peter Parker, på den annen side, som er den eneste vi har sett adaptert så langt, må være heteroseksuell og hvit. Det er noe dypt skuffende med å finne ut at et selskap som gjør så mye bra, og som har hele filmer dedikert til spørsmål om diskriminering mot minoriteter, har satt slike krav under en kontraktskriving.

Jeg har hørt folk peke ut at slike ting er for å beholde integriteten og naturen til karakterene, men kan noen egentlig påstå med rette at en bifil Peter Parker ville gjort han til en mindre bra Spider-Man? Er det ikke verre at de i Raimi-filmene ga han organiske nettskytere, noe som undergraver geniet han viser i tegneseriene (og de to etterfølgende filmadapsjonene) ved å lage dem selv? I bunn og grunn skal Spider-Man være en representasjon av moral og et bestemt sett idealer, og i 2016 vil jeg absolutt si vi er klare for en skeiv karakter som gjør dette. Pluss, om vi skal opprettholde integriteten til karakterene under adapsjon vil jeg nok en gang peke ut at Black Widow og Mystique ikke har blitt vist som noe annet enn hetero enda, og selv om de blir det senere, vil de fortsatt bare være to karakterer av det som begynner å nærme seg et utall.

Det er også verdt å notere at filmuniversene er helt separate fra de mange tegneserieuniversene, og seksualitet av og til endrer seg fra univers til univers. I tegneserien har vi for eksempel et univers hvor Wolverine er homofil (Earth TRN208), selv om han er heteroseksuell i Earth 616, og Human Torch og Mister Fantastic er homofile i Earth 92133.

Avslutningsvis føler jeg at jeg må si at alt ikke er mørkt og dystert (og streit) i filmuniversene. Nå i 2016 kom Deadpool endelig ut etter mange år med venting, og filmen ble utrolig godt mottatt. Jeg tar dette opp fordi Deadpool er panseksuell i tegneseriene, og ikke bare det, han markedsføres også som panseksuell i filmen. Igjen, han er bare en skeiv karakter i et hav av heteroseksuelle, men forhåpentligvis vil hans suksess inspirere andre, både hos 20CF og MCU, til å diversifisere. Jeg krysser i alle fall fingrene for at neste film vi ser Natasha Romanoff i åpner med at hun flørter med en dame på en café i Paris.

Lee Kvåle

#Marvel #LHBT #LHBTQ #superhelter #skeiv 

Follow

VI MÅ SNAKKE OM KESHA

Hvem husker ikke Ke$ha med sine dansbare monsterhits om gutter, sex og alkohol? Jeg husker dem veldig godt. Mange gode minner der. Så hva skjedde med Ke$ha?

photography typography gif

Dessverre er det en utrolig trist historie å fortelle. Mange har nok bare antatt at Kesha sine 15 minutes of fame var ferdige etter to party-album, men dette er ikke tilfellet. Kesha har skrevet mesteparten av sine egne låter, hun har skrevet mange låter for andre artister (inkludert Britney Spears) og hun har en IQ høy nok til å være medlem av MENSA (140). Da hun ga ut albumene om festing, sex og gutter så uttalte hun også i intervjuer at dette var et bevisst grep for å vise hvor sexistisk pop kunne være, og hvor gjennomsiktig dobbeltstandarden var (menn kan synge om bitches and alcohol, men ikke damer? hmmmmm). 

Grunnen til at Kesha forsvant fra rampelyset er at hun saksøkte Dr Luke, hennes producer, for å komme ut av kontrakten om å produsere 6 album til under hans kontroll. Kesha forteller at grunnen til dette er at han voldtok henne, dopet henne ned og også at han var så kontrollerende og manipulerende at han trigget spiseforstyrrelsen hennes (du kan lese mer om det her). Denne saken er ikke ny i det hele tatt, men det er en gledelig nyhet at Kesha har fått gi ut en ny sang med Zedd: 

Kesha er en inspirasjon og en rollemodell. Hun viser hvor tøft det kan virke å snakke ut om voldtekt og overgrep, hun har omtrent mistet hele karrieren sin og mulighet til å lage egen musikk, men hun gjør det som er rett og snakker ut om noe vi alle syns er ganske grusomt. Så jeg tror ikke det kan skrives nok innlegg om hvor sterk Kesha er, og jeg kommer alltid til å beundre henne. Vi må snakke om Kesha, vi må snakke om overgrep og vi må snakke om makten figurer som Dr Luke har som offentlige personer når det betyr at de kan gjøre sånt her og slippe unna med det. Jeg tviler ikke på Kesha for fem flate øre, nettopp fordi hun ikke har noe makt og hun tjener ingenting, verken sosialt eller økonomisk, ved å stå fram og prøve komme ut av kontrakten sin. Så la oss ikke glemme at dette er ikke noe nytt, dette skjer faktisk og det er utrolig mange som blir rammet. Ikke la mennesker med makt utnytte mennesker i en sårbar situasjon. 

Elise 

#kesha #feminisme #overgrep #truecolors #zedd #musikk

Follow

JENNIFER LOPEZ - AINT YOUR MAMA (musikk)

Tenkte bare tipse om og skrive litt om Jennifer Lopez sin nyeste musikkvideo:

Det er utrolig fint å se en så kjent artist bruke påvirkningskraften sin til noe bra. De lydklippene på starten av videoen? Hillary Clinton, Patricia Arquette og Gloria Steinem. Uansett hvor delt jeg er på kjendisfeminisme, så er det fint å se at feminismen spres og at kvinner står opp for kvinners rettigheter. Utrolig fint å se at Lopez viser frem roller der kvinner blir latterliggjort eller bare har kunnet jobbe for menn, og viser at dette ikke er kurant lenger. Jennifer Lopez har tidligere også gitt ut musikkvideoen "luh ya papi" (ellerno) der hun reverserer vanlige kjønnsroller i hip hop-musikkvideoer og viser hvor latterlige de er. Så creds til Lopez, hun har skjønt det og hun er en positiv påvirkning for unge jenter.

Elise 

Follow

THE BOSS (FILM)

The Boss viser hvordan verden kan være når man faktisk lar 50% av befolkningen vises på film; det er morsomt, det er smart og det er (uansett hvor mye jeg hater ordet) «empowering».

The Boss viser hvordan Michelle Darnell går fra å være fosterbarn som slenges rundt i systemet til å være en sassy business woman til så å miste alt. Hun er den typiske ufølsomme businessmannen som har blitt såret før og derfor aldri bryr seg om mennesker når han tar valg og blir rik, bare at hun er kvinne. Og det fungerer kjempegodt. Mellisa McCarthy er dritlættis som Darnell, og viser hvor ufyselige rike folk kan bli, og hvordan de kan finne tilbake til menneskeligheten sin når de blir konfrontert med fattigdom.

Jeg vil tro det er en del menn som vil se denne filmen og bli litt ukomfortable over hvor mye de er seksualisert og hvor lite de er tenkende, levende vesener. Og det er en bra ting.  Det er forfriskende å se en film der kvinner styrer alt, og menn er med som kjærlighetsinteresser og lite annet. Hadde man tatt en reverse bechdel test og sjekket om menn snakket med hverandre om noe annet enn kvinner, så hadde ikke filmen bestått. Og det er nok noe av poenget også: gang på gang blir kvinner brukt som rekvisitter i film, og man ville ikke merket om de ble erstattet med en sykkel eller en lampe. Ikke bare gir denne filmen kvinner en egen agency, den viser med rollebyttet hvor ukul denne situasjonen faktisk er. Det burde si seg selv at jeg ikke vil ha denne situasjonen i virkeligheten, men dette er en film som viser hvor mye slik ubalanse kan ødelegge. I en film med bare menn er det ingen som reagerer heller, men dette virker som et bevisst valg og det gjør det bare enda kulere.  

Michelle Darnell bryr seg stort sett bare om egen vinning, men i tillegg skaper hun en business der unge jenter får selge kaker og få egen profitt pluss en fast bonus som blir satt inn på et college fund. Dette blir satt opp i kontrast mot en ideel organisasjon veldig lik girl scouts, der pengene går til veldedighet. Og det er vel og bra med veldedighet, men det er dritkult å se unge jenter som får tjene sine egne penger og skape sin egen framtid. Disse unge jentene er skikkelig badass.

2016-02-13 08_03_38

Noe jeg mislikte er at denne komedien går i noen av de samme fellene som mannekomedie; Darnell skal yppe mot en typisk business-mom, og gjør det ved å antyde at datteren hennes ser ut som en gutt. Hvor ufølende er man om man bruker en liten jentes selvfølelse til å rakke ned på en voksen? Og det forsterker jo også kjønnsroller og sier at jenter skal se ut på en viss måte for å være ordentlige jenter. I tillegg er det en jente som hele tiden blir referert til som en giant og det vitses hele tiden om hvor høy hun er, og at hun har et ghetto navn så hun lager sikkert bråk og er bra for business. Litt stereotypiserende, og jeg tror denne filmen med fordel kunne valgt en litt mer avansert humor som sparker oppover istedenfor nedover.

Generelt sett syns jeg kjønnsinndeling eller å fokusere på at et kjønn gjør ditt eller datt er ganske uttafor: på sikt vil jeg ikke at kjønn skal ha noe betydning. Men man må jo faktisk starte et sted for å rette på ubalanse, og det er fint å se en komedie fylt med kvinner som er der fordi de er sterke og smarte, ikke fordi de er kvinner. Veldig mange av kvinnene var hvite da, pluss at alle var ciskvinner og ingen var skeive. Så det gjenstår fortsatt en jobb der.

Alt i alt er jeg jo veldig fornøyd, jeg lo masse hele filmen og vil definitivt anbefale den til alle jeg kjenner.

Elise

#feminisme #film #theboss #melissamccarthy

Follow

Orphan Black: er det homo (nok)?

Nå som en ny sesong Orphan Black ruller over skjermen, passer det godt å snakke litt om homoer. Lol hvem prøver jeg å lure, jeg vil alltid snakke om homoer!

  • Er det homoer i serien? Ja! Sjefshomoen Felix gjør hva han vil, hvem han vil og hvordan han vil, i tillegg til at han er utrolig empatisk og stiller opp for familien sin (inkludert kloner). Du har også Cosima, som sjarmerer alle rundt seg og generelt er dødskul, og hennes litt mindre sjarmerende medhomo Delphine. 
    gif mine 1000 notes Orphan Black jordan gavaris clone club felix dawkins dragsters
     
  • Er Orphan Black homovennlig? Ja, det vil jeg si. Homoene er inkludert, men de eksisterer ikke bare for å belyse problematikk relatert til seksualitet. Homoene er komplekse mennesker som både gjør gode og dårlige ting, og de er ikke definert av seksualiteten sin. Tommel opp. 
     
  • Er det trans-inkluderende? Jepp, i noe grad. I sesong to (spoiler alert) møter vi en klone som også er trans, nemlig Tony. Det er fint å få representasjonen, selvfølgelig, men dette kan gå begge veier: siden en klone kan være trans, så er trans noe som er naturlig og kan skje med alle, men samtidig, hvis transidentitet skjer med noen som har fullstendig like gener som andre mennesker, betyr det at transidentitet er utelukkende sosialt konstruert? For det lover ikke så godt for transpersoner om noen skulle påstå de bare er sånn fordi "de vil" være sånn. Så jeg er glad det er med en transperson i Orphan Black, men skulle ønske det kunne vært gjort på en annerledes måte. 
    
Compliment yourselves.
     
  • Ekspertpanel: trigger dette gaydaren din?
    Gina (20): "Trigger det gaydaren min? Trenger jeg si mer enn Felix? Det jeg liker så godt med Orphan Black er at det aldri er noe spørsmål ved det: folk er homo og lesbiske og trans, og det er aldri noe "hæ what", de bare er der fordi de er der og de er viktige, utfyllende personer som har noe å bidra med."

    Hallvard (21): "Ja! Orphan Black har både homofile, lesbiske og transeksuelle karakterer. Til tross for dette skuffer serien når den gjør som så mange serier før den, og (SPOILER ALERT) dreper en av sine lesbiske karakterer, Delphine, relativt tidlig i serien. Selv om Orphan Black har en del skeive karakterer er dette fortsatt ikke ok. Dødsfall av LGBTQA-karakterer har nå blitt like vanlig som at gutten og jenta får hverandre i slutten av den romantiske komedien og nå er det nok! Skjerpings!"
     
  • Dør homoen(e)? Altså ja, noen av homoene dør. Men det er veldig mange som dør i Orphan Black sånn generelt så jeg krysser fingrene for at vi får inn noen nye homoer nå i sesong fire. Og som Hallvard nevner, Delphine kunne helt greit overlevd, men hun døde hvertfall ikke utelukkende fordi hun var homo. 

Alt i alt får Orphan Black fire av fem stjerner!



 

#feminisme #lhbt #orphanblack 


 

Follow

FEMINIST: Beyonce 'Lemonade'

Beyonce er ikke bare dronningen av pop, hun er også en fantastisk markedsfører og vet akkurat hvordan hun skal hype seg selv. Musikalsk er ikke dette noe veldig nytt, radikalt eller spennende, men det politiske i musikken hennes er tydeligere enn noen sinne og jeg elsker det. I tillegg kan det at musikken er litt annerledes fra det man finner på listetoppen også ses på som et opprør: Beyonce lager den musikken hun vil og ingen kan stoppe henne. Jeg har jo tidligere stilt spørsmålstegn ved om kjendisfeminisme fungerer. Svaret er jo både ja og nei, men dette er hvertfall et bevis på noe som går i riktig retning. Her er hva jeg syns om den første delen av albumet hennes! 

Albumet starter med tre sanger på rad om det som ryktes er Jay-Z og Beyonces skrantende forhold. Beyonce sier rett ut "you can taste the dishonesty, its all over your breath" og "Who the fuck do you think I is? You aint married to no average bitch boy", noe som er veldig spennende når man tenker på hvor private både Jay-Z og Beyonce har vært før. Uansett hvordan man snur dette, syns jeg Beyonce vinner. Enten spiller hun på rykter og skaper blest om et problem som ikke er der, og i så måte snur hun opp ned på et system (tabloider og populærkultur) som tjener penger på hennes liv. Er det sant... Så kan man på den måten enten si at Beyonce er petty as fuck (noe jeg personlig elsker), eller så har hun tatt et valg om å være åpen i musikken selv om hun ikke prater om livet sitt i slik detalj til vanlig. Beyonce er såpass rik og har så mye makt at hun kan gjøre disse tingene. 

Og la oss snakke om 6 INCH. Jeg spår at dette blir et anthem for sommeren eller for klubbene, hvem enn som kommer dit først. Dette er hva jeg vil kalle en ode til alle arbeidende, selvstendige kvinner som tar vare på seg selv. På denne måten snakker også Beyonce om seg selv, hun har jo arbeidet seg veldig målrettet dit hun er og bruker 6 inch heels som et symbol på en kvinne som gjør hva faen hun vil uten at noen han stoppe henne. Denne kan ta over for Who run the world. 

Freedom og Formation går mer politisk og særlig Formation sin video tar opp problematikken rundt at mange mørkhudede mennesker i USA blir skutt av politi uten grunn. Freedom virker som også til å handle om noe mer enn bare frihet til å velge sine egne klær eller whatever, når Beyonce sier "I break chains all by myself" og når hun har med Kendrick Lamar, som i 2015 slapp albumet To Pimp a Butterfly som spesifikt handlet om å myndiggjøre svarte mennesker. 

Jeg har dessverre ikke hatt muligheten til å kjøpe hele albumet med videoene, noe jeg gleder meg til, men det er ingen hemmelighet at jeg elsker Beyonce og det er en handling av feminisme hver gang Beyonce gjør noe nytt fordi hun har bruker den makten og posisjonen hun har til å si viktige ting og til å utfordre systemer som ikke behandler alle likt (FORMATION. ELSKER FORMATION). Jeg har hørt på låtene gratis på BBC1PLAYER, du kan høre albumet fra ca en time og to minutter uti programmet HER. 

Elise

 

#feminisme #beyonce #LEMONADE

Follow

FEMINIST: Stella Gibson

I tv-serien The Fall briljerer Gillian Anderson som inspektør og detektiv. Karakteren hennes er en rollemodell for alle feminister, og Gillian Anderson er grunn nok alene til å se hele serien. Flere ganger. Dette er hvorfor jeg liker henne så godt:

  • Selvstendig. Her er en kvinne som har prioritert karriere ovenfor familie og barn og det er no ragrets (ikke en gang en bokstav). Stella Gibson er en fantastisk etterforsker, som ikke lar noe stå i veien for å skaffe rettferdighet. Hun trenger heller ikke alltid dobbeltsjekke med andre før hun gjør valg. 
     
  • Seksuelt frigjort. Stella er ikke redd for å ha sex, hun er rett frem om at det er det hun har lyst på og at hun ikke er interessert i noe forhold eller en fremtid med en spesifikk mann. Hun sier hva hun vil ha og det er det. 
     
  • Tar ikke shit fra noen. Stella Gibson mikser i utgangspunktet ikke business og pleasure, men når hun har sex med en person som senere blir relevant for jobben hennes blir hun regelrett slut-shamet. Særlig når han (SPOILER ALERT) ender opp død og også tydeligvis har kone og barn. Men jeg er helt enig med Stella; dette visste ikke hun og det er faktisk heller ikke hennes feil at denne mannen, istedenfor å dra hjem til barn og kone, drar til hennes hotellrom for litt steamy sex. 
    15 Moments When Stella Gibson Was A Total Badass

    Stella sier ifra om noe ikke er rett, og hun påpeker også ujevnheter mellom kjønn. For eksempel dobbeltmoralen i å slutshame menn og ikke kvinner: "That's what really bothers you isn't it? The one-night stand? Man fucks woman. Subject man, verb fucks, object woman. That's okay. Woman fucks man. Woman subject, man object. That's not so comfortable for you is it?"
     
  • Støtter og opparbeider andre kvinner. I sitt arbeid som detektiv er hun ikke redd for å spørre om hjelp eller eksplisitt velge kvinner. Dette er faktisk viktig: på mange arbeidsplasser er det ujevn kjønnsfordeling, og ofte vil menn velge menn som er mindre kvalifisert enn kvinner bare fordi de er menn. Hun er også obs på at kvinner blir unødvendig kategorisert som enten hore eller madonna:
    15 Moments When Stella Gibson Was A Total Badass
     
  • Spytter mad truth selv om hun ikke er rapper. Ikke bare snakker Stella mad truth om sex og dobbeltmoraler, hun har også en monolog der hun forteller historien om at menn er mest redd for at kvinner skal le av dem, mens kvinner er redd for at menn skal drepe dem. Både Stella og serien i seg selv takler ukomfortable sannheter, og det er forfriskende å se i en detektiv-serie. 

 

Elise 

Follow
Les mer i arkivet » August 2016 » Juli 2016 » Juni 2016
FeministPerspektiv

FeministPerspektiv

21, Oslo

På denne bloggen vil vi skrive om populærkultur (film, bøker, musikk, etc) fra et feministisk perspektiv, særlig med tanke på et skeivt/queer perspektiv (LHBT). I tillegg vil det i ny og ned bli andre temaer med et feministisk perspektiv. Bloggen drives av Elise og Lee. Vi støtter Sunn Fornuft. Kontakt: feministperspektiv@gmail.com Twitter: @fperspektiv

Follow

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits